Julie satt ved ei store bjørketrea nedafor dei gamla grå husa. "Tvillinghusa" som alle kalla dei. Julie følte seg som ei lita grå mus der ho sat, ei jente som hadde kontroll over seg sjølv, men ikkje over dei andre. Hadde det gått nokon framande forbi ville dei ha sprunge bort til ho for å sjå at ho var i orden. Julie tenkte tilbake på alt som hadde skjedd dei siste seks månadene. Ho hadde flytta til ein heilt ny plass, saman med mora si. Å forlata vennar sine, var det vanskelegaste Julie nokon gong hadde gjort. Ikkje det at ho hadde noko val. Når faren hadde døydd, hadde mora byrja med å drikke utanom helgane, ho hadde mista jobben, og kom stadig heim med ukjente menn. Det hadde vori faren til Julie som hadde fått Julie og mora til å smile kvar dag, fått dei til å gå på skule og jobb, det var han som hadde vært lyspunktet i den vesle familien på tre. Julie sov for det meste hos veninna Lisa. Ho orka ikkje meir av mora si.

21, oktober, ein grå haustdag, blada hadde flydd ned i frå trea og vrimla nå rundt på bakken. Sola hadde ikkje vist seg på fleire dagar. Folk vai lei av alt renet og dei mørke skyene. På sykkelstien Julie gjekk for 15 min sidan hadde det lege glasskår. Det hadde fått fram minner. Ho fekk ein trang til å gå tilbake, plukke opp glasskåra og gjere som før. Ho bratta opp genseren, såg på dei bleike armane med raude tynne blodige arr på. Arr som alltid kom til å hvere der. Ass som alltid vil minne henne på denne tida. Da den velståande og rike familien Robles knakk saman og fall i grus. 21 oktober.Julie hugsar det som om det skjedde i går. Julie hadde vore på fest, og skulle sove heime for ein gong skuld. Ho låste seg inn. Mora var heime, utan ein mann! Noko Julie ikkje hadde sett på lenge. Mora stod og tømte ut noko i vasken. Tok det lange lyse håret og bant det opp. Ho gjekk mot Julie medan ho smilte. Julie lukta sprit, men visste at mora var ved sine fulle fem. Ho tenkte: 'samme kva som skjer no så skal eg ikkje rote det til. Mamma smiler!'. 'Vi skal flytte! Til Robert! Vi kjem jo uansett til å bli kasta ut herifrå snart, og du kan få eit eige rom. Du kjem til å få nye venar, og du kan jo ta toget tilbake hit og besøke Lisa! Det kjem til å bli flott!'

Julie kjente på leggen sin. Joda, dei var der ennå. åra det hadde rent blod i frå den kvelden. Det eldraude blodet hadde dryppe så vakkert ned mot dei kvite flisene. Det møtte golvet, rant utover og danna ein bittelien dam. Julie hadde krype saman i fosterstilling, tårene hadde blanda seg med blodet. Søvnen hadde teke tak i Julie og drivi henne bort frå det reality-showet ho levde i.

Julie lente seg inntil eit av bjørketrea. Hørte på ein song. '... dag på dag med faenskap er blitt en jævla banesak...' Ho hata songen men kjente seg sjølv igjen. '... du er deppa men det hjelper ikke kutte seg, jeg skakke lyge å si jeg veit hvordan du har'e, men helt seriøst det er feil hvordan du tar det...' Glasskår av Karpe Diem. Ho skrudde lyden på minidisken på fullt. Såg på klokka. Den slo elleve om fem min. Lisa låg nok i den gamle brune sofaen og såg på reklame, klar for "Friends". Så lenge Julie kunne hugse hadde ho overnatta hos Lise på tysdagane. dei hadde tatt med seg dyna, og lagt seg i den brune sofaen. Sett på "Friends" og ledd som to normale tenåringar. Nå skreiv dei brev til kvarandre ein gong i veka. Robert og mora til Julie hadde ikkje betalt telefonrekninga på lenge, så ho fekk ikkje ringt til Lise. Hadde heller ikkje fått reist på besøk ennå. Hadde ikkje pengar, og fikk nesten aldri noe av mora. ho hadde nok med matpengar og husleia.

Ho gjekk ned til vannet. Spegla seg sjølv i vassflata, for eit syn! Ho hadde alltid vore outsideren i klassa. Hadde alltid vore litt rar i dei andres øyne. Ho visste ho ikke skulle bry seg om det, ho vissteat dei aldri hadde tatt seg tid til å bli kjent med 'den rare'. Men set stakk i kroppen når ho tenkte på dei i klassa. Tarzan kom løpande mot henne. Nabokatten med tre bein. Fru Gimlo hadde bedt Julie ta vare på den mens var i Bergen for å besøke dottera si. Tarzan må ha fulgt etter Julie på vegen. Dei mangla begge selskap, og likte kvarandre. 'Kanskje er burde byrje å hjelpe mamma litt meir Tarzan, eller kva synes du...?' Julie tok tak i ein stein og kasta han mot vannet. Det siste dei såg, var ringane som breidde seg over vassflata. Så blei alt stilt.