Ringer har ingen ende

Vi fikk i oppgave å skrive en novelle til et bilde. Opprinnelig på nynorsk, men har oversatt til bokmål i ettertid.
Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2013.04.30

Det må ende på denne måten. Alle familieferiene våre ender slik. Selv om sola skinte mens vi var i ferieparadiset, samlet skyene seg på veien hjem. Nå begynner det plutselig å regne. Det hagler til og med. Ordene hagler. De skjærer gjennom den tunge lufta i bilen som iskalde sverd.

 

I fjor hadde mamma sverget på at vi aldri mer skulle på ferietur sammen. Jeg ble lettet. Enda en ferietur ville bety enda mer krangling. Enda mer krangling ville sannsynligvis ødelegge ringene. Ringene de gav hverandre da de lovet å holde sammen til døden skilte dem. Ringene er runde. Et symbol på noe som ikke slutter. Ringer har ingen ende, sånn er det bare. Verden var ikke så komplisert før i tida, brukte bestemor å si, men i dag, blant alle dei finurlige oppfinnelsene har de også funnet opp hvordan de kan ødelegge ringer.

 

Mamma brøt løftet sitt. Hun brøt løftet sitt da hun satt framfor pc-skjermen tidlig i sommer og så på ferieturer. Om sommeren er alt så bra. Det er varmt og naturen er på sitt fineste. Blomster og tre i full blomstring. Stresset eksisterer ikke. Ingen jobb som suger energien ut av dem. De brukar å komme igjen om ettermiddagen, begge forventer at den andre har laget mat. Ingen har laget mat, de blir stående å krangle. Rot, rot, rot. Kven skal kjøre ungene på trening? Jeg gjorde det i går. Men jeg gjorde det alle dagene forrige uke, da du var på tur med jobben! Stress. Krangel. Uenighet. Hver dag hele året. Men sommeren er et unntak. «Tenerife ser nydelig ut,» sa pappa og kysset mamma på kinnet.

 

Jeg lukker øynene mine. Later som jeg sover. Vil ikke ha noe med dette å gjøre. Vil ikke kjenne på skyldfølelsen. Vil ikke se regnet, eller løvet som faller ned fra trærne langs veien. Det er høst nå. Sammen med Beyonce flytter jeg inn i en annen verden.

 

Broren min gjør det samme som meg. Jeg gløtter bort på ham i det jeg skal skifte sang. Hodet ligger mot den kalde ruta, og sint musikk kommer fra øreproppene. Volumet er høyt, han prøver tydeligvis å overdøve kranglingen. Jeg forstår ham. Det gjør ikke mamma. «Skru ned lyden, for helvete! Du kommer til å bli døv før du er tjue!» Det er sjelden mamma bruker slike uttrykk, men nå gjør hun det. Hun er sint. Veldig sint.

 

Deretter skjer alt i sakte film. Pappa ser på mamma. Roper at hun ikke skal bruke sånne ord. Hun skal ikke oppdra ungene på den måten. Mamma ser på pappa og peker. Hyler at pappa skal passe sine egne saker. Mumler noe om idiot. Pappa slipper den ene hånden av rattet og drar den fortvilet gjennom håret, sier at mamma må roe seg ned. Han løfter den andre hånden fra styret og peker ut av vinduet.
«Vi er snart hjemme,» sier han med rolig stemme, «vi må roe oss ned.»

 

Ting roer seg ikke ned. Tvert i mot. Mamma hyler. Et marerittaktig hyl. Broren min river ut øreproppene. Jeg observerer.  Det tar tre sekund før pappa ser det. En rød bil som står på tvers i veien. Lyden av bremsene overdøver hylet til mamma. Jeg kjenner hvordan kreftene presser meg bakover. Deretter smeller det. Hardt. Nå er det glasset som hagler, ikke ordene.

 

Ingen sier et ord. Pappa ligger i senga med slanger koblet til kroppen. En maskin med streker piper med jevne mellomrom. Hjerterytmen er stabil. Hånden er knust, men ikke ringen. Ingen sier et ord, men mamma bøyer seg frem og kysser han forsiktig i panna.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst