Det skulle vel aldri blitt sånn. Jeg vet jeg kunne gjort mer. Men jeg gjorde det ikke. Jeg innså vel aldri alvoret i din situasjon. Jeg var blind og døv, men nå er det for sent.

 

En dag kom Danny inn døra. Han hadde vært sammen med gjengen sin. De hadde skatet og tagget litt, men dro hver til sitt for å spise litt mat, for så å treffes igjen litt senere på kvelden. Det har Mikael, et medlem av gjengen, sagt til meg i ettertid.

 

Danny hørte stemmer inne fra stuen. Det var jeg som satt og drakk sammen med den nye ”dama” mi, Gabriella. Gabriella var egentlig ikke noe for meg. Den gangen visste jeg ikke bedre.

 

- Er det deg Danny? Hvor har du vært?, ropte en rusten stemme fra stuen. Det var jeg som spurte, full og jævlig.

- Jeg har vært sammen med gjengen, svarte Danny tamt.

 

Det var ikke flere spørsmål.

 

Danny hengte jakken på en knagg og la skjerfet oppå en haug med andre klær. Skoene ville han ikke ta av seg. Gulvet var fullt av støv, brødsmuler og annet rot og rusk.

 

Danny var en 17 år gammel gutt. For ham var gjengen alt. Gjengen bestod av Mikael, Thomas alias Tobbe, Yassin, Johnny og Danny. Gjengen var hans familie. For han hadde ingen annen. Han hadde hatt en, men den ble ruinert etter ulykken. Danny mistet moren sin da han var 11 år. Hun kolliderte med en lastebil på vei hjem fra butikken. Det var glatt og lastebilen kom inn i feil kjørefelt. Hun hadde ingen sjanse. Siden det har livet blitt snudd opp ned for både Danny og meg.

 

Jeg trodde hennes død var livets undergang for meg også. Trodde ikke at jeg kom til å komme over det. Trodde ikke at livet var verdt å leve lenger. Jeg glemte Danny. Jeg glemte alt annet. Jeg var så egoistisk. Brydde meg ikke om noe annet enn meg selv. Brydde meg ikke om hva andre følte, som for eksempel Danny. Jeg begynte å drikke for å drukne sorgene, som om alt skulle bli så mye bedre da. Tvert imot. Det var den største feilen jeg noen gang har gjort. Det var der Danny trengte meg som mest, men jeg ville ikke høre. Jeg sviktet ham.

 

Han gikk inn på kjøkkenet for å finne seg noe mat, men alt som var der var ting som hadde gått ut på dato for lenge siden.

 

- På tide å handle inn igjen, far, sa han tomt og fortvilet. Han visste ikke lenger hva han skulle gjøre. Huset så ut som ei søppeldynge, kjøleskapet var tomt og faren var full som alltid.

 

Han gikk opp den knirkende trappen og videre inn på rommet sitt, mens Gabriella og jeg satt i stuen og skålte.

 

Det gikk en god stund før han kom ned igjen. Det var blitt mørkt ute og fullmånen lyste på den svarte himmelen. Ute var det kaldt. Gradstokken målte ned mot fem minusgrader. Han tok på seg en varmere jakke og surret skjerfet tett rundt halsen. Han puttet hendene ned i jakkelommene og gikk ut av ytterdøra. Jeg halvsov med Gabriella hengende rundt halsen.

 

Thomas fortalte meg at Danny var den siste som kom. Gjengen hadde møttes for å drikke øl og ta en liten fest sammen på denne fredagskvelden. De ville feire at det endelig var helg. Det hadde vært ei tøff skoleuke, ifølge Mikael.

 

Jeg vet ikke helt sikkert hva han gjorde fra han gikk ut av døra hjemme og til han traff gjengen sin på hjørnet nede ved elvegata. Det var ei gammel dame som sa at hun hadde sett ham gå forbi huset hennes alene. Men denne gamle damen var litt ustabil, så jeg vet ikke helt om jeg tør stole på hennes ord.

 

Mens de da satt på dette gatehjørnet i utkanten av byen, og drakk øl, hørte de andre stemmer nærme seg. De var selvfølgelig nysgjerrige på hvem det kunne være, men de brydde seg ikke noe særlig. Bare fortsatte med sitt. Det sa Yassin.

 

De begynte å gå ved siden av den rolige elva. Månen og gatelyktene fra først på 50-tallet lyste svakt over dem. Gjengen gikk der og tenkte over livet, over verden, over døden, og over at det var svært kaldt denne kvelden.

 

Mens de gikk der og grunnet, nærmet det seg en gruppe folk i den andre enden av elvegata. Yassin sa at de ikke tenkte noe særlig over det. Det er jo normalt at man treffer på andre folk når man er ute og går. Men de hadde ikke regnet med at det var Morten og gjengen hans som kom gående nedover gata.

 

Morten og gjengen hans var den gjengen her i byen Danny og hans gjeng mislikte mest. Thomas fortalte meg at de alltid var så arrogante og overlegne, og skulle alltid hakke på dem. De var også kjent som den gjengen som oftest havnet opp i bråk. Stadig hørte de om episoder med Morten og gjengen som endte opp i slåsskamp.

 

Først var de litt usikre på om de skulle ta av denne gata og gå oppover mot byen.  Men da hadde de nok fått høre det fra Morten på mandag, så de fortsatte, selv om ingen av dem ikke hadde særlig lyst til det. Det handlet om å beholde æren sa Johnny.

 

Da de to gjengene bare var femten meter fra hverandre, begynte Morten med spydighetene sine.

 

- Jaså, så dere små amatører er ute dere også ja, begynte han. Han så på den splitter nye Quartz klokka si, og fortsatte.

- Men? Er klokka så mye alt. Da må vel dere små barn gå hjem til mor. Hun begynner å bli bekymret vet dere.

 

Frostrøyken steg sakte og stille opp fra munnen til Morten. Morten var både kvalm og ekkel, men mest av alt barnslig. Selv syntes han at han var svært morsom og lo hånlig med den ekle latteren sin. Gjengen hans lo sammen med ham, og når Morten sluttet å le, sluttet også de.

Danny og gjengen bestemte seg for ikke å bry seg om det.

 

- Kom, så går vi, sa Danny til gjengen sin. Det er viktig å ta med at Dannys gjeng var av den fredelige sorten. Unngikk bråk så langt som det var mulig. Johnny presiserte det i sin forklaring.

 

De gikk forbi Morten og de andre, for og fortsette med det de hadde gjort før Morten hadde kommet.

 

- Så dere er pingler også?, sa Morten utfordrende.

- Nei, sa Danny rolig. – Vi gidder bare ikke å høre på alt pjattet ditt. Vi vet du ikke kan noe for det, men vi orker ikke høre på det lenger. Så hvis du bare kan unnskylde oss et lite øyeblikk, så drar vi herfra nå med en gang.

 

Dette hadde ikke Morten forventet i det hele tatt. Han var vant til at andre hadde stor respekt for ham, og ikke torde å stå ham imot. I noen sekunder ble han stående stum og overrumplet.  

 

- Bare vær sånn dere, fikk han til slutt frem. Det hørtes bare dumt ut, og han visste det selv. Thomas kunne ikke la være å slippe fram et lite knis der de gikk, med hodet hevet og ryggen rank.

 

Morten og gjengen gryntet surt, og begynte å bevege seg i motsatt retning. Yassin i gjengen til Danny kunne ikke dy seg. Det glapp bare ut av ham.

 

- Mora di er mann!

 

Et latterbrøl forstyrret stillheten som hadde vært bare for noen sekunder siden.

 

Dette kunne ikke Morten lenger akseptere. Først hadde han blitt krenket av en mindreverdig gjeng, så dette. Han måtte vinne tilbake æren.  Han bråsnudde og stormet mot Danny. Gjengen hans fulgte lydige etter ham, som en flokk dressurhunder.

 

Dette kom uventet på Danny og resten av gjengen. De trodde de hadde ”overvunnet” den store, stygge ulven, men nå kom Morten og hans hjelpere løpende mot dem. Det brøt ut slåsskamp mellom de to gjengene.

 

Thomas beskrev det hele som en ganske kaotisk og uoversiktlig situasjon. Først var ikke alle klare over hva som egentlig skjedde. For Danny og gjengens del ble dette mer en forsvarskamp enn noe annet. De måtte alltid være på vakt for ikke å få en knyttneve i trynet eller et slag i magen. Morten og co hadde langt mer erfaring når det gjaldt dette. De havnet jo stadig i slike situasjoner.

 

De prøvde å holde dem unna seg, samtidig prøvde de å legge inn noen spark og slag. Det var ikke enkelt, for Morten var ikke av det minste slaget. Og resten av gjengen hans var ikke stort mindre i størrelse.

 

De fortsatte, men Morten og gjengen hans var sterke og utholdende. Det var som David mot Goliat. Det virket umulig å slå dem tilbake.

Thomas og Yassin falt i bakken nesten samtidig. Thomas hadde fått et kraftig slag i hodet, mens Yassin fikk et slag i magen. De kom seg opp igjen, men de var begge svimle og kvalme, men fortsatte for gjengen og for æren.

 

Yassin fortalte at Johnny, Mikael og Danny kjempet tappert og modig. Det virket som om de ikke var redde i det hele tatt.  Spesielt Danny, som stod imot Mortens slagkraftige neve.  Men etterpå sa Mikael og Johnny at de aldri har vært så redde noen gang.

 

Plutselig falt Danny bakover, og landet tungt på bakken med et stønn. Der ble han liggende. Stille og urørlig.

 

Det var som om verden stoppet opp i noen sekunder. Stillheten og uvissheten var verst, sa Johnny. Ingen visste riktig hva som hadde skjedd. Ingen, bortsett fra Morten.

 

Mikael så på Danny, på Morten og så på Danny igjen. Morten var hvit og forskrekket, og stirret på Danny. Rundt Danny dannet det seg sakte en varm blodpøl. Morten holdt i en kniv. Kniven hadde blod på seg.

 

Så er ikke alt stille lenger. Verden fortsatte etter noen sekunders pause.

 

- Hva har du gjort? Hva tenkte du på?, utbrøt Mikael i sjokk og forferdelse. Han var sint og opprørt, og veldig forvirret.

 

Morten stod fremdeles på samme sted. Han kunne ikke røre seg. Det sa han i sin forklaring til politiet. Han sa han var like sjokkert som de andre. Kanskje til og med mer.

 

Så løp han vekk fra åstedet. Gjengen hans var veldig usikker på hva de skulle gjøre. Følge etter ham? Bli hvor de var? De torde ikke noen av delene. De løp en helt annen retning, i håp om å få slippe unna alt sammen, sa en av dem etterpå.

 

Mens alt dette skjedde, fomlet Thomas fram mobilen sin for å ringe etter ambulanse. De andre i gjengen løp bort til Danny, som lå i en bloddam med fullmånen lysende over seg.

 

De forsøkte å huske hva man skal gjøre ved en ulykke. Prøvde å huske hva ambulansefolka som var på besøk ved skolen deres for en stund siden lærte dem. De målte pulsen, men det var ingen. Noen gråt stille tårer, og stilte seg spørsmålet: Hvorfor?

 

Ambulansen ankom ganske raskt, og like etter kom politiet. Alt skjedde så fort. De andre i gjengen var forvirret. Ambulansepersonalet tok med seg Danny, og en av dem ble igjen for å ta en titt på Yassin og Thomas, og for å ta vare på de andre i gjengen. De har fått litt av et sjokk, og litt av en opplevelse.

 

Politiet begynte etterforskningen med en gang, og ba om gjengens forklaringer. Og det er der jeg har fått den informasjonen jeg trenger for å skrive dette.

 

Morten ble funnet den samme kvelden. Han ble avhørt og han fortalte sin versjon av hendelsen. Resten av Mortens gjeng ble oppsøkt og funnet. Også de avga en forklaring til politiet.

 

Danny døde den kalde vinterkvelden.

 

I begravelsen møtte mange opp. Det var godt å vite at Danny hadde så mange gode venner som stilte opp for ham, og som han kunne gå til. For meg var det jo ingen hjelp i. Jeg satte veldig stor pris på at så mange kom. Det var en fin seremoni med fine taler og mange gode ord om Danny. Vakker musikk og store, vakre blomsterkranser fra venner og bekjente, fra klassen hans, fra familien og fra andre som ville vise sin medfølelse. Morten var der han også. Selv om mange mente at det var feil, syntes jeg at det var fint å vite at han brydde seg. Jeg har tilgitt ham for det han gjorde mot Danny. Men det han gjorde var galt, og det vet han selv også.

 

Nå har jeg endelig forstått at jeg har vært en dårlig far. Men nå er det for sent. Alt for sent. Det måtte en ulykke til for å få meg til å forstå. Det var aldri meningen at det skulle bli sånn. Men slik ble det. Jeg vet jeg skulle gjort noe lenge før det skjedde, men jeg var altfor opptatt av å synes synd på meg selv.

 

Jeg bestemte meg for å bli innlagt på avrusningsklinikk, og i skrivende stund er jeg nesten helt ren. Om to uker får jeg lov til å dra hjem for å prøve å leve som normalt; uten alkohol i hverdagen. Jeg er fast bestemt på ikke å sprekke. Dette gjør jeg for Danny. Jeg skulle gjort det for lenge siden, men som sagt var jeg for opptatt med mine egne tanker og følelser.

 

Når jeg kommer hjem skal jeg begynne å rydde, vaske og støvsuge. Huset ser helt forferdelig ut, og jeg vet det. Jeg har visst det hele tiden, men aldri orket å gjøre noe med det. Jeg brydde meg ikke om det. Jeg ville ikke bry meg om det. Jeg skal starte et nytt liv, uten alkohol, uten å synes synd på meg selv. Leve videre og starte på nytt.

 

Jeg har kvittet meg med Gabriella. Hun var ikke bra for meg. Jeg tror hun var en del av den onde sirkelen som ble dannet etter min kone døde. Jeg kan ikke akkurat si at hun motiverte meg noe særlig for å hjelpe og støtte Danny. Nærmest tvert imot, egentlig.

 

Dannys død fikk mye medieomtale. Alle fikk vite om dette gjengoppgjøret. Men som det ofte gjøres i media, ble det ble fremstilt som om det var verre enn det egentlig var.  Da syntes jeg litt synd på Morten. Han ble fremstilt som en kald og kynisk gutt, som hele tiden hadde mord i tankene. Det var selvsagt ikke sant, og det sa jeg til ham også.

 

Etter medieomtalen ble det satt i gang en del kampanjer mot gjengmiljøer og hvordan de oppstår. Kampanjene vil hindre at flere kommer til å lide samme skjebne som Danny. For det er jo ofte de med et dårlig oppvekstmiljø som havner i gjenger. Kampanjene vil prøve å bedre oppvekstmiljøene for barn, og hjelpe dem med det de synes er vanskelig. Kampanjene vil også følge opp disse barna, slik at de ikke havner ute på kjøret når de er litt eldre. Men disse kampanjene vil ikke fokusere bare på barna. De vil også fokusere på foreldrene. Jeg er jo et eksempel på at vi voksne trenger hjelp vi og. Dette synes jeg er bra, og jeg vil aktivt stille opp for disse kampanjene og holde foredrag for foreldre og andre vokse som er i omtrent samme situasjon som jeg har vært i. Men disse får hjelp før det er for sent.

 

Jeg vil gjerne takke til alle som har bidratt til denne teksten, og jeg er svært takknemmelig for at alle kildene har vært modige og ærlige nok til å fortelle meg hele historien. Jeg føler det er min plikt å gjenfortelle Dannys historie. Det er det minste jeg kunne gjøre, etter alt jeg ikke gjorde for ham.

 

Til slutt vil jeg bare si at jeg er svært lei meg, Danny. Unnskyld for at jeg ikke gjorde noe da jeg skulle og kunne. Unnskyld for at jeg ikke stilte opp for deg, og at jeg ikke var til stede da du trengte meg som mest. Unnskyld for at jeg var så egoistisk og selvopptatt. Unnskyld for alt.

 

 

Kjærlig hilsen

 

Din far