Jeg stirrer på henne. På de rare skoene, den slitte buksa og genseren som virker tre nummer for stor. Jeg vet hun føler blikket mitt bak brillene hennes. Det er festet på pannebåndet nå.

”Du kler rødt”, sier jeg oppmuntrende. ”Takk”, sier hun forbauset. De grønne øynene mine borrer seg inn på den gamle brosjen hun har i det blå skjerfet rundt halsen. ”Synd du ikke vet det selv.” Hun tar et par skritt bakover og lar det honningblonde håret falle i ansiktet. Det virker som hun vil helst gå og gjemme seg.

”Ta det rolig”, sier jeg og legger hendene i lommene på boblejakken. ”Jeg er ikke farlig vet du”. Likevel ser hun i bakken hele tiden. Hun har slitte og hullete hansker, og hun fryser. ”Neida, det er bare mørkt og kaldt. Jeg ville stå nærmere denne gatelykten” lyver hun svært lite overbevisende. ”Jasså. Du har vel rett”. Jeg går nærmere. Skoene mine knirker i snøen og frostrøyken danner små skyer over oss. ”Hvem er du egentlig”, spør hun og lener seg mot lyktestolpen. ”En beundrer”, svarer jeg lekent og fikler med noe i lommen. ”Jeg har alltid likt deg egentlig”.

Jeg kjenner armen hennes møte min. Jeg vet hun merker pusten min i nakken. Jeg vet hun har vært urettferdig, at typen hennes skulle vært min. Jeg kjenner raseriet koke i meg, det gjør verden rød foran øynene mine. Jeg legger henne på bakken og sparker så hardt jeg kan. Stopper en stund, som for å se på kunstverket mitt, før jeg drar opp noe skarpt fra lommen og stikker og stikker. Hull etter hull. Fjærene fra dunjakka flyr omkring som små engler, snøen er ikke lenger hvit.

”Jeg hadde rett”, sier jeg og reiser meg opp.

”Du kler rødt”