”Jeg drar ut. Tom skal ha poker kveld igjen. Mulig jeg overnatter der, så ikke bli bekymret hvis jeg ikke kommer hjem i natt. Men du får kose deg med Skavland på TV,” ropte Morten fra badet med ansiktet fult av barberskum. ”Å, så koselig da! Hils guttene fra meg,” svarte jeg litt skuffet. For jeg hadde kjøpt meg en ny silkenattkjole jeg hadde gledet meg til å vise fram. Før han dro ga han meg en rask klem. Så rart, tenkte jeg. Han hadde tatt på seg parfymen jeg likte så godt, bare for å dra på guttekveld med gjengen! Den brukte han kun til spesielle anledninger.

En ung dame hadde nettopp vunnet en stor plasma tv og en reise for to til Hawaii. Plutselig ringte telefonen, og jeg så på klokka at den var 11. Underlig at noen ville ringe på denne tiden av døgnet. Bare det ikke hadde skjedd noe med Morten, tenkte jeg bekymret. Jeg fomlet meg bort til telefonen, for det var mørkt i det store huset. Forsiktig løftet jeg opp røret og skjønte med en gang at det var venninna mi fra treninga. Hun hørtes opprørt og sinna ut. ”Hva er det som har skjedd?” spurte jeg nervøst. ”Vet ikke helt om jeg burde si dette her, for det kan ødelegge ekteskapet ditt. Men jeg føler at jeg må fortelle deg det likevel, siden jeg er så glad i deg!”

Et lite smil kom frem og jeg måtte nesten le, for dette måtte være en stor misforståelse. Ingenting kunne ødelegge mellom meg og Morten, dessuten ville aldri Morten gjort noe slikt mot meg... Eller? Nei, uff! Jeg slo fra meg tanken. Så jeg sa rolig og selvbevist, ”Hva er det du har misforstått nå da?”

”Jeg har ikke misforstått noen ting! Dessverre så jeg nettopp mannen din sjekke inn på rom 502 sammen med Tina, du vet hun blondinen fra jobben hans. Hun du ikke liker noe særlig. Og det var ikke til å ta feil av, for de leide hverandre i hånden og jeg så han gi henne et kyss,” fortalte hun ivrig. Jeg sto helt stille. Helst ville jeg skrike, men leppene var som limt sammen. Huset var helt stille, men man kunne høre latter og hyl fra tv-en i stua. Skavland hadde tydeligvis delt ut mer av sine flotte premier.

Før jeg visste ordet av det hadde jeg lagt på røret og satt meg i bilen påvei til Plasa hotell.

Tankene fløy fra det ene til det andre, men jeg hadde ingen svar. Alt var som rast sammen rundt meg. De 5 årene jeg hadde bodd sammen med Morten føltes ut som en stor løgn. På den måten følte kun sinne og bitterhet nå! All kjærlighet var borte, kun hatet lå som en skygge over meg. Håpløsheten kom som et sjokk, og tårene rant som strie strømmer nedover kinnene mine.

Jeg parkerte bilden i parkeringshuset og smalt forsiktig igjen bil døra. Med faste og bestemte skritt gikk jeg bort til heisen. Rom nr. 502 tenkte jeg. Det lå i 5 etasje. Heisen gikk sakte oppover. Da den endelig stoppet, tittet jeg forsiktig ut, det var ingen å se. Jeg var helt alene.

Skrittene var korte og lydløse idet jeg snek meg bortover korridoren. 500, 501, 502. Der stoppet jeg. Hjertet hamret, fortere og fortere. Døren var ulåst, og jeg åpnet den forsiktig litt på gløtt og listet meg forsiktig inn. Man kunne høre svakt i bakgrunnen at noen dusjet, det måtte være elskerinnen hans. Morten satt i sofaen og så på tv. En rask ide skjøt gjennom hodet mitt, men jeg måtte handle raskt. Sakte listet meg forsiktig inn på kjøkkenet. I skuffen fant jeg en spiss kjøkkenkniv. Forsiktig stakk jeg den inn i jakkelomma. Morten var for opptatt av å se på tv, at han la ikke merke til at jeg snek meg forbi bak han og inn på soverommet. Som var rett ved siden av kjøkkenet.

Der var døra til badet, den var litt på gløtt, og jeg tittet inn. Venninna mi hadde hatt rett. I dusjen sto blondinen fra jobben hans. Naturligvis ble jeg fylt av raseri, og kjente kniven som en varm støtte klistre seg til kroppen min. Jeg tok opp vesken min og lette febrilsk etter lommeboken min. Der var den! Jeg så på alle bildene av meg og Morten. Noen der vi sto og kysset og ande der vi så ut som et lykkelig par som vi en gang hadde vært. Jeg krøllet dem sammen og hev dem sint på sengen. Nå brydde jeg meg ikke lenger om å være stille, og jeg løp ut i stuen. Morten reiste seg forvirret opp. ”Pia!” sa han med et gisp. Ansikts utrykket hans var skremt, og ikke minst overasket.  Dessverre brydde jeg meg ikke lenger. Alt jeg følte for denne mannen var hat. Hat og forakt. Han så ned på hendene mine og oppdaget at jeg hadde tatt på meg svarte skinnhansker. Jeg så ned på dem selv og smilte, man kunne se frykten i de vakre krystall blåe øynene hans, som jeg engang forgudet.

Fort løp jeg ned trappetrinnene, heisen var for treg. Jeg ville bare ut. Men idet jeg skulle runde neste sving løp jeg rett inn i venninna mi som jobbet i resepsjonen. Hun skjønte hva som hadde skjedd. ”Gjør meg en stor tjeneste. Ring politiet og si du hørte skrik fra rom nr. 502. Jeg vet du vil gjøre det rette!” Sa jeg før jeg løp videre. Jeg viste hun ville forstå.

Jeg fikk akkurat med meg de siste 5 minuttene av Casino da jeg kom hjem. Jeg tente opp i peisen og satt meg ned foran den. De svarte skinnhanskene kastet jeg fort inn. Jeg satt stille å så på at de mer og mer forsvant inn i flammene. De skulle få brenne hele natta, tenkte jeg. Et lite smil kom og jeg måtte nesten bare le. For det hele virket så uvirkelig.

Neste morgen våknet jeg av at noen banket på døra. Jeg kledde raskt på meg og løp ned for å åpne. Der ute sto det en politimann. ”Har det skjedd noe?” Spurte jeg forvirret, akkurat som om jeg ikke visste noen ting. ”Ja, det er nok best du blir med meg. Så kan jeg fortelle deg det nede på stasjonen. Dermed tok jeg på meg ulljakka mi og ble med han ut i bilen. Ikke et ord ble sagt på veien.

Da vi var framme og satt oss vel til rette, begynte betjenten å fortelle. ”Det har seg nok slik at mannen din ikke var så trofast som de hadde ønsket. I går natt ble han funnet død på et av hotellrommene på Plasa hotell. Han og elskerinnen hans Tina hadde sjekket inn der. Vi tror at Tina ikke viste om ekteskapet mellom deg og Morten, og da hun fant bildene av dere to sammen i lommeboken hans ble hun så sint at hun i raseri drepte han. Vi fikk en telefon fra en av resepsjonistene der, at det hadde blitt hørt skrik fra rom nr. 502. Vi kom så raskt vi kunne til rommet, og da sto Tina der med bildene krøllet sammen i hånden over liket. Vi har også funnet drapsvåpenet som var en av kjøkkenknivene. Tina tilsår ikke for drapet. Men hun var den eneste som var inne på rommet da drapet må ha skjedd og forklaringen høres veldig overbevisende ut.”

Jeg hadde sittet helt stille og hørt på forklaringen hans, og jeg sleit virkelig for å holde tilbake det onde smilet som nesten kom fram, men isteden satt jeg på en trist og forvirret maske. ”Vi skjønner hvis dette er veldig tungt for deg, og vi skal så klart gjøre vårt beste med å hjelpe deg igjennom dette. Det er bare å si ifra hvis du trenger noe,” trøstet betjenten. ”Jada, det skal nok gå bra. Jeg er bare så glad for at sannheten kom for en dag… ”