Vi løp og løp, endelig skulle vi vekk. Jeg holdt lillebror i hånden og førte ham med meg. Pappa kom etter oss haltende. Mamma og pappa hadde kranglet i toppen av trappa. Mamma klarte å dytte pappa ned. Jeg ser ned på lillebror at han er redd. Jeg prøver å si at det kommer til å gå bra vi må bare komme oss til politistasjonen.

Jeg gikk sakte ned trappen og hørte pappa skrike til mamma gjennom døren. Jeg så på alle syklene som sto utenfor og tenkte på å ta en å bare rømme, komme meg vekk her i fra. Huset vi bor i er ikke det fineste, ikke det dyreste og ikke det beste, men det er alt vi kan ha.  De fleste ville kanskje tenke at det var perfekte stedet for å ha en klubb på grunn av den forferdelige graffitien utenfor og hvor og hvordan huset lå.

En dag skulle jeg klare det. Jeg ville få lillebror med og vi ville rømme, komme oss vekk. Jeg er lei av å lyve, all smerten og alle blikkene.  Jeg kom på skolen med et nytt blåmerke eller nye sår hele tiden. Samme løgn ble brukt om og om igjen «jeg falt».

Jeg kom hjem en dag og så at lillebror satt på sengen min, mamma satt på kjøkkenet og gråt, mens pappa satt foran TV-en og bannet smått for seg selv. Jeg kom inn på sengen og lillebror så opp på meg og spurte, hvorfor gråter mamma, hva har vi gjort for å fortjene dette?

Setningen gikk om og om igjen i hodet på meg. «Hva har vi gjort for å fortjene dette?» jeg satt meg ut i trappen for å tenke og få frisk luft da jeg hørte mamma og pappa krangle på toppen av trappen.

Jeg løp inn, fant lillebror og dro han med ut. Pappa kom ramlende ned trappen og jeg tok hånden til lillebror og løp. Vi løp og løp, denne gangen skulle vi vekk….. nei vent nå litt dette har vi jo hørt før, la oss spole litt frem.

Vi løp og klarte å komme oss frem til politistasjonen, der fikk jeg forklart alt. Om bygningen vi bodde i med den stygge døren og forferdelige graffitien, om pappa som skadet og ropte til mamma og hvordan vi ikke følte oss trygg.