Vi giftet oss for et år siden. Blomsterbuketten bestod av liljekonvaller og blodrøde roser. Alltid har jeg elsket liljene, og jeg har det for med at de lune og fuktige hodene holder på en hemmelighet. Lykkelige dager har mannen min og jeg bak oss. De dagene det bare var oss, uten bekymringer levde vi. Men nå har han begynt å jobbe mer. Nesten aldri er han hjemme, og hvis han skulle prioritere å komme hjem, brøler og skriker han. Han truer meg. Dreper kjærligheten mellom oss, er det han gjør. Jeg gråter, og håpløsheten samler seg. Iblant skriker hjertet mitt stumt om hjelp. Ikke lenger hviler jeg trygt sengen med den myke dundynen. Fjærene har samlet seg i en klump på midten, og flere og flere stikker ut. Enda så mye jeg vasker dynetrekket, så blir det ikke helt hvitt igjen. En gråtoning hviler over stoffet, og ikke en gang de nyeste produktene hjelper.

Siden bryllupet har vi alltid hatt en blomsterbukett stående på stuebordet. Blodrøde roser og liljekonvaller. Følelsene vi har for hverandre, blomstrer seg sammen og passer på hverandre i den lille vasen med blomstene. Alltid har vi skiftet ut de visnede blomstene med den tro at vi alltid vil holde sammen så lenge buketten står og dufter. Men vi tok feil. Nå har han begynt å have innpå med grusomme hortensiaer. Frekke små hortensiablomster hoper seg opp i den stakkarslige blomstervasen. Den kunstige og glorete fargen tar kontrollen over liljene mine og fanger rosene i midten. Liljekonvallene mine står alene i utkanten, som et barn på fyllefest. De tørre og visnede hodene henger slapt nedover stilken.

Noen banker hardhendt på døren. Jeg prøver å strekke ut hånden mot dørhåndtaket, men den henger som lammet nedover siden min. Døren blir plutselig revet opp, og lyden av vårregnet kommer sivene inn. Ektefellen min tramper inn med gjørmete sko. Han river opp døra inn til badet og smeller den igjen uten en gang å veksle ett blikk med meg. Jeg står mutt igjen ved ytterdøra.

Etter et kvarters tid går døren sakte opp, og han glir elegant ut. Håret ligger rett og kunstig bakover i en overdreven sleik. Et rosa slips er knyttet stramt rundt halsen hans, og en kullsort dress sitter stramt inntil kroppen hans, så en muskuløs overkropp synes gjennom den hvite skjorten. En sky av attraktiv lukt svimer rundt i rommet, og overleppen hans buler ikke lenger ut. Et øyeblikk møter øynene hans mine, og et glimt av skyldfølelse skinner i den havblå irisen. Plutselig lyser øynene til min mann opp i hat og alle røde tråder samler seg med ett i den fuktige hånden min.

Han snur på hælene og spaserer ut i gangen hvor to store kofferter venter på. Min elskede åpner døren og tar et skritt ut. Jeg begynner å hulke. Tårene mine aker nedover ansiktet mitt og farger øyne røde og hovne. Han snur seg mot meg og ser på meg. Blikket vårt stanser ved en gassvegg, og vi står lenge og dreper hverandre med såre og hovmodige bikk. Alle de gamle følelsene vi hadde for hverandre tar med ett slutt. Han strekker ut hånden sin og putter noe i neven min. Vi studerer hverandre lenge til han snur ryggen til meg, senker hodet og går ut i regnet. I hånden min ligger det en hortensiaknopp og en roseknopp knyttet sammen. En salt tåre faller ned i hånden min, og jeg knytter neven hardt igjen. En rosetorn borer seg inn i huden min. Blodet renner ned langs armene mine, på nytt og på nytt flerrer jeg opp huden i sinne og tapt kjærlighet.