En dag i livet

Vi kunne ikke lenger se taket. Det var dekket av røyk, tykk grå røyk. Sånn røyk som tørker ut halsen og dreper flimmerhår. ”Noia, dere er borte jo!” kom det fra kroken. Latteren fylte rommet. Vannbongen kom svevende ut av røyken, den var tyngre nå. Jeg satt forsiktig tommelen over hullet før den ble tent på. Jeg trakk hardt. Boblingen fra vannet var nå som musikk for mine ører. Røret fylte seg bra, jeg slapp tommelen. All røyken kom rett ned i lungene. Underleppen min begynte å vibrere. Jeg begynte å le, men klarte ikke å få ut en lyd, klarte bare såvidt å sende bongen vidre.

Jeg lente meg tilbake i sofaen og så rett i taket. Det var borte av all røyken så jeg klarte ikke å se det, men håpet bare på at det var der. Kjente rusen spre seg i kroppen. Det var som en gresshoppesverm fløy inne i meg og spiste alt de kom over. Hele kroppen min stakk, men jeg ble varm og borte, helt borte. Da jeg rettet synet fremover igjen, så jeg rett inn i et smilende ansikt. Jeg ble redd, hadde bare lyst til å løpe min vei, men beina mine var borte. Det var da jeg oppdaget at jeg svevde. Det var bare jeg og det ansiktet i rommet nå. Vi svevde begge to, det roet meg litt ned. Musikken var nå like ved meg.

Var det min tur igjen? Denne gangen var det to rare, ekle hender som holdt vannbongen. Jeg tok den fort så ingen andre skulle ta den før meg. Satte i en ny ladning, fram med lighteren og tommelen over hullet. Denne gangen fylte røret seg helt fult, man kunne ikke se gjennom det, fordi det var så mye røyk. Etter en evighet slapp jeg hullet. Nå ble alt stille, ingen ting bevegde på seg lenger. Det var så stille. Kunne nesten høre hjernen min tenke. Jeg sendte bongen videre. Jeg var tørr i munnen og halsen. Jeg måtte ha noe å drikke så jeg gikk bort til sekken min for å hente colaen som jeg hadde kjøpt.

Gulvet var mykt, jeg sank ned i det når jeg tråkket på det. Det var som kvikksand. Jeg klarte til slutt å kave meg bort til sekken. Colaen lå på toppen så det var ikke vanskelig å finne den. Jeg tok den opp, skrudde av korken og tok en stor slurk. Det var deilig å kjenne colaen renne ned i halsen, men av gammel vane inhalerte jeg, så colaen kom inn feil. Kroppen brakk seg, og ut kom colaen. Den lå nå pent plasert på gulvet. Jeg tørket meg rundt munnen. Jeg kunne ikke lenger føle kroppen min da jeg gikk tilbake til sofaen. Bare hjernen min som svevde bortover. Det var en deilig følelse. Jeg var så lett, kunne fly og alt. Jeg bestemte meg for å ta en flytur rundt i rommet.

Etter å ha fløyet et par runder og paserte nattbordet for tredje gang, så jeg at klokken var 17.00. Det betydde at jeg måtte hjem. Sekken lå ved døra og jakka i sofaen. Jeg fly bort og hentet dem, før jeg dalte pent ut av vinduet. Det var bare tre meter ned så jeg fløy ikke så lenge. Da jeg landet på plenen utenfor huset kom det en morsom lyd. Jeg tittet ned og beinet mitt stod i en merkelig vinkel. Da begynte jeg å le. Gangbroen for å komme over veien var for langt unna til å rekke hjem i tide. Fly over veien ville spare meg for masse tid. Så jeg tok sats, og hoppet ut i veien. Det ene beinet mitt ga etter og jeg trynte ned på asfalten.

Der lå jeg, midt i en vei der det på denne tiden av døgnet kjørte mange biler. Alle på vei hjem til konas kjøttboller. Tankene mine ble avbrytt av en høy tutende lyd. Jeg vred hodet til venstre, og så ett stort hvitt monster komme mot meg. Øynene hans lyste mot meg som to lyskastere. Mostret tutet enda en gang mot meg. Øynene mine lukket seg og jeg beit tennene mine så hardt som mulig sammen. Monstret kom til å spise meg.

Det kom dessverre ikke noen sønn hjem til middag den dagen.