Når hun tenker tilbake på tiden de hadde sammen, ender det alltid med at hun sitter og gråter. Hun husker den kvelden da de lå og så på stjernene som om det skulle vært i går, husker han? Og da de måtte hjem hvert til sitt, sitt første kyss, like i veien nedenfor huset hans. Så plutselig en dag var alt slutt, og han er alt hun kan tenke på..

”Jeg ligger med hodet i fanget ditt og ser opp på den lyse blå himmelen. Vi sitter på utsiktsplassen over byen helt alene. Vi var egentlig på vei hjem, men endte opp på denne hvite benken.”

Lørdag kveld. Hun er på vei oppover for å møte han. Kanskje han ikke kommer og møter henne? Hun er overasket over at han plutselig vil ha kontakt med henne igjen. Kanskje han bare vil såre meg, funderer hun seg over på veien. Jo, nærmere hun kommer jo reddere blir hun for at han ikke kommer til å møte opp. Men der ser hun han, kjekk som alltid, smilende. Når han ser at det er henne åpner han armene så hun kan komme inntil han og få en etterlengtet klem.

”Jeg ligger i armkroken din, der jeg har lengtet etter å ligge så lenge. Lukten av deg, varmen fra deg og det svake trykket fra armen din som ligger rundt meg. Våte kyss.”

Så skjedde det igjen. Alt hun sitter igjen med er alle minnene og et håp om at de en gang kan dra tilbake.