Dunk, dunk, dunk. Jeg kjente hjertet hamre i brystet. Det var bare så vidt jeg pustet, der jeg sto og stirret på døren. Dunk, dunk, dunk hamret hjertet mitt, dunk, dunk, dunk. Det var lyden av tunge sko, komme oppover trappen jeg var redd for. Jeg lurte på om det ikke var hjertet mitt som hamret, men skoene, som dunket mot trappen opp til det lille rommet jeg satt i. Jeg lukket øynene sakte, håpet liksom på at når jeg åpnet dem igjen ville jeg være et annet sted. Men da jeg sakte åpnet øynene mine kunne jeg tydelig se alt, slik som det hadde vært før jeg hadde lukket dem. Kari satt på stolen ved bordet, hun så blek ut i ansiktet, og de foldete hendene hennes skalv. Like ved sto Anne og lente seg til veggen, som om hun ikke klarte og stå oppreist. Øynene hennes var sperret opp, og hun bevegde nesten ikke på seg. Jeg så meg rundt i rommet, den bitte lille leiligheten var nå liksom blitt enda mindre, øynene mine gled over fra kjøkken benken til det lille vinduet som vendte ut mot gaten. Menn i grå frakker, damer med kåper og små barn som lekte i gatene. Som jeg lengtet etter å kjenne den deilige, varme sola mot ansiktet og høre den glade melodien av fuglene som sang. Alt jeg hørte nå, var de skoene som var på vei opp trappen og som snart ville stå i den lille leiligheten. Jeg lukket øynene på ny, og begynte og tenke på hva som hadde ført meg til denne situasjonen. Alt hadde startet med slike ”dunk” fra føtter som kom gående mot meg. Bare ti ganger sterkere.

Dunk, dunk, dunk, dunk. Menn i grønne frakker, med grønne hjelmer, marsjerte inn i Oslos gater. Måpende, sto folk og stirret på støvlene som dunket mot asfalten. Noen lente seg ut fra vinduer, noen kom løpende fra andre steder i byen for og få med seg dette uvanlige opptoget som banet seg vei fram til slottet. Det var en skjebnesvanger dag for det norske folk. Og ikke minst en skjebnesvanger dag for meg. Det var 9. April 1940.

Sammen med mine to venninner, Anne og Kari, sto jeg på et gate hjørne og fikk med meg hele opptoget jeg og. Jeg kjente et stikk av raseri og hjelpeløshet fare gjennom kroppen. Alt jeg kunne gjøre var å stå der å se på. Men jeg skjønte at alt vil bli annerledes nå. Alt ville forandre seg. Man kunne liksom merke at forandring var i luften. 10. April, dagen etter sto det følgende, kun som et lite notis, i Morgenposten. ”Kong Haakon og familien reiste i går til Hamar” Det var så lite og så godt kamuflert at de færreste nok hadde lagt merke til det. Det kunne høres ut som om Konge familien bare hadde lagt ut på en liten ferie tur – sannheten var en helt annen.

”Har du sett avisen i dag eller” Min gode venn Ola, kom gående mot det lille kafé bordet jeg satt ved, med et eksemplar av Morgenposten i hånden. Det var en nydelig dag, akkurat som et April vær skal være. Begynnelsen av våren, fugle sang, lyden av mennesker som snakker hyggelig sammen og en herlig frisk vår vind. ”Ola!” Ropte jeg med et smil da, jeg så ham. Jeg reiste meg og ga ham en god klem. Han smilte lurt til meg og satt seg ned ved bordet. Det var lenge siden jeg hadde sett Ola sist. Han hadde vokst opp i nabohuset, og jeg hadde derfor kjent Ola så lenge jeg kunne huske. Nå sto han altså foran meg igjen og smilte. Han hadde blitt høyre, fått bredere skuldre og med lua på snei var han en perfekt kopi av faren sin. Ola kremtet og begynte og snakke om alt mulig rart. Jeg hadde hele tiden på følelsen av at han egentlig ville si noe annet, som om han ventet, eller ikke turte og si noe til meg. Plutselig lente han seg over bordet, så seg rundt og nesten hvisket ”Jeg kommer til og reise til Hamar i morgen” det vekket meg litt, jeg synes det virket litt spesielt at han nevnte dette, og kjente jeg Ola rett, var det ikke bare en vanlig ferietur han skulle på. ”Jeg har fått et godt tilbud” sa han mens han så seg rundt enda en gang. Jeg syntes det hele begynte og høres enda mer spennene ut, og lente meg over bordet jeg å. ”Jeg har meldt meg inn i motstandsbevegelsen” sa han og så alvorlig på meg. Jeg nikket sakte, visste liksom ikke hva jeg skulle si. Hodet mitt var tomt for ideer. Jeg svelget og så ned, skulle akkurat til og si noe om været igjen, da Ola plutselig avbrøt meg ”Det er på tide å velge side Else, du kan nå bestemme om du vil være en av dem som lar seg tråkke på, som ikke er stolt av landet sitt eller av kulturen sin, du kan svikte gamle Norge, eller velge den andre siden.” han sa ”Den andre siden” med en veldig høytidelig klang i stemmen. ”Den andre siden?” hvisket jeg, han nikket.

Nesten tre måneder senere, satt både Anne, Kari og jeg i en liten kjeller. Her var det et lite møte for de som var med i motstandsbevegelsen, det var både damer og menn som diskuterte tyskernes neste trekk. Spesielt en mann var hissig når det gjaldt tyskere, han snakket om dem som de skulle vært det mest motbydelige i verden, og han snakket om alle tyskere under ett. Han sa for eksempel ”De har virkelig all skyld for elendighet i verden” og ”De burde vært send til helvete alle sammen, fryktelige er de”.

Jeg hadde absolutt ikke et slikt forhold til tyskere. Som liten hadde jeg en gang vært på en ferietur til den lille delen Schleswig-Holstein, som ligger ytterst i Tyskland. Det var det fineste stedet jeg noen gang har vært på, og det minnet meg om en tid der det ikke betydde noe hvilket land man hørte til, der man ikke var forskjellige i det hele tatt, og en tid man kunne leke på tross av forskjeller. Den gangen i Tyskland hadde jeg møtt en gutt på min alder. At vi ikke snakket samme språk var ingen hindring for oss, når man er liten har man liksom et eget språk. Vi var så små, alt vi brydde oss om var og ha det gøy. Vi løp barbeint gjennom gresset på enga, klatret i trær og lagde små seil båter av tre, som vi lot seile nedover elva. Vi hadde til og med en liten klubb med eget slag ord. Jeg husker at David, gutten jeg lekte med mente slagordet burdet være ”Sammen er vi sterke” for det hadde vært slagordet til faren hans når han hadde vært i krigen. Den sommeren var den beste sommeren i mitt liv. Etter den har jeg aldri sett David igjen. Men jeg husker ennå de blå øynene og den lyse luggen han hadde under lua si. Jeg måtte smile av tanken, og drømte den natten om det lille eventyret den sommeren hadde vært.

Det var en skjebnesvanger natt, en liste hadde blitt stjålet fra kjelleren møtet til motstandsbevegelsen hadde vært i. En liste med navnene til personer i bevegelsen. Morgenen etter startet en heksejakt uten like.

Det var en grå morgen. Solen skinte ikke lenger som den hadde gjort dagen før. Jeg følte at det lå noe i luften, det var noe som skulle skje i dag. Noe uventet noe. Jeg satt i den lille leiligheten min, da jeg plutselig hørte kraftige bank mot ytterdøren. Jeg fortet meg og låse opp og stormende inn kom Anne, hun var rød i kinnene og andpusten så det holdt og så temmelig oppskjørtet ut.

”D-de-de kommer ” stotret hun fram. ”Men, kjære Anne da, hva er det?” Noe sa meg at dette ikke var gode nyheter. ”Vi har ikke tid, de vet hvor vi bor! Tyskerne, de har listen!” gjentok hun. Jeg skulle akkurat til og si noe da vi hørte at noen banket på døren. Anne skvatt til og stirret nervøst på meg mens hun svelget. ”Hv-hvem er det?” Sa jeg og prøvde og høres modig ut i stemmen. ”Kari” svarte den vel kjente stemmen til Kari. Jeg småløp bort til døra og åpnet opp. ”Takk Gud for at du er her Kari” Sa Anne fort. Vi satte oss alle sammen ned ved kjøkken bordet og begynte å snakke. Etter og ha delt historier kom vi fram til at det var best vi pakket tingene våre med en gang og dro til Sverige. Vi var i en alvorlig situasjon nå. Tyskerne ville ta oss og sende oss til arbeidsleir hvis vi ikke kom oss bort, det var vi ganske sikre på. Vi skulle alle gå hjem å pakke koffertene for så og møtes på jernbane stasjonen for å ta toget til Sverige. Det var nå klart.

Jeg kastet et blikk ut av vinduet, og stivnet helt av det jeg så. Anne så det samme og satte i et lite hyl før hun la hånden over munnen. Kari så i samme retning, og reiste seg så fort at kaffe koppen veltet. Der nede på gaten, foran inngangen til leiligheten, sto det nå en bil. Fem soldater med hakekors på jakkeermet hoppet ut av bilen. Vi kunne nå høre lyden av trampende lær såler som kom vår vei. De fleste stoppet ved andre dører, kun en fortsatte videre mot min leilighet. Jeg holdt pusten.

Dunk, dunk, dunk, skoene overdøvet alle andre lyder. Den ble så høy at det kjentes ut som om hodet skulle sprenges. Jeg klarte ikke tenke på annet en de føttene som snart ville storme inn døra.

Det hele skjedde i sakte film, håndtaket på ytterdøra vred seg rundt og inn kom en mann. Han var høy og bredskuldret med en lys lugg. Plutselig møtte øynene mine hans, og jeg kjente at noe ikke var som det skulle. De blå øynene hans, skinte liksom gjennom meg, sist gang jeg hadde hatt den følelsen, var det ikke?… kunne det være? ”David” ropte jeg og kastet meg om halsen hans. Han smilte til meg som han hadde gjort den gangen for tjue år siden, ga meg en god klem og så på meg. Så ble det stille. Hva skulle vi si, språket vi hadde hatt den gangen var nå glemt, borte. Han så på meg, og jeg kunne se at det var noe han ville si som han ikke fikk frem. Jeg smilte. Vi hadde kanskje ikke noe språk sammen lenger, men en ting kunne ingen ta fra oss.

”Sammen er vi sterke” sa jeg og smilte.