Jeg våknet av pipelyden som fulgte en fast rytme, pip… pip… pip. Lyden boret seg inn i hodet mitt, det gjorde så vondt. Faen, jeg hadde ikke klart det, jeg hadde blitt lagt i bås med de jentene som tar piller, men aldri nok. Jeg turte ikke åpne øynene. Bortsett fra pipelyden virket det helt stille rundt meg, det var en god temperatur i rommet og jeg lå godt på en myk madrass. Jeg begynte å telle inni meg; 1, 2, 3, også åpnet jeg forsiktig øynene. Var jeg på et sykehus? Eller kanskje de hadde lagt meg inn på et galehus? De trodde sikkert jeg var gal. En solstråle skar en stripe mellom to gardiner som dekket et stort vindu, under vinduet sto det et bord fylt med blomster, kort og en liten bamse. Akkurat dette jeg ikke ville, akkurat dette jeg fryktet mest.

Jeg var ikke interessert i blomster eller kort. Det er jo ingen som skjønner noe, jeg vil ikke være her! Tårene begynte å renne, det var jo dette jeg ikke orket, det gjør så vondt. Noen tok i dørhåndtaket inn til rommet, øynene mine lukket seg raskt. Jeg orket ikke snakke med noen. Jeg lyttet til samtalen mellom to mennesker, en sykepleier og mamma selvfølgelig. Mamma strøk over pannen min før begge to forlot rommet. Jeg lukket opp øynene igjen, jeg kunne ikke for det men nysgjerrigheten min styrte meg mot kortene på bordet. Hvem var de fra? Jeg rev av meg eventuelle ledninger som var festet til kroppen min og den jevne pipelyden gikk over til uling. Holdt de meg fanget i ledningene? Det er det mest patetiske jeg har opplevd. To sykepleiere kom rasende inn døren og mamma sto utenfor dørkarmen og tittet inn. Jeg sto ved siden av sengen min å så på dem. Hodet mitt verket og synet ble mer og mer uklart før rommet sakte forsvant.

Jeg våknet nok en gang med en jevn pipelyd i øret. Jeg åpnet øynene, mamma satt der rett ved siden av meg. Hun gråt. Jeg så på henne helt til hun møtte blikket mitt. ”Åh, Olivia, du er våken!” Sa hun med en hes stemme i det hun forsiktig kysset meg i pannen. Jeg reagerte ikke, bare så på henne med et tomt blikk. Hun ristet vekk tårevåte øyne og åpnet munnen for å si noe, men jeg kom henne i forkjøpet, ”kan du gi meg kortene?” Sa jeg idet jeg nikket mot bordet under vinduet. Mamma reiste seg fort opp og la alle kortene på sengen min foran meg. ”Hvordan går det med deg?” Spurte hun forsiktig. Hvordan det går med meg? Hva slags spørsmål er det? Jeg har nettopp prøvd å ta mitt eget liv, men klarte det ikke og hun spør hvordan det går med meg? ”Bra.” svarte jeg snurt, før jeg begravde fjeset i det første kortet. Det var fra Claire, min beste venninne. Kort fikk meg alltid i bedre humør, men merkelig nok betydde det ingenting nå. Alle de nydelige ordene Claire hadde skrevet til meg bare gled forbi, og Claire som jeg var så glad i, det betydde ingenting. Jeg bladde gjennom kort fra venner og familie, det verket i hode så jeg orket ikke lese. Midt i bunken lå det en lapp, liten og rosa hvor det sto ”sann kjærlighet begynner der det ikke ventes gjengjeld,” med vakre sølvbokstaver. Den var ikke undertegnet noen.

Jeg var forvirret, jeg forsto virkelig ingenting. Mamma satt på bordet under vinduet og strøk forsiktig over den lille bamsen mens hun så på meg med et bekymret smil. Jeg rakte henne bunken med kort og hun la dem forsiktig ned på bordet igjen. ”Er det noe du har lyst på?” Spurte hun bekymret. ”Vann”, svarte jeg kort. Akkurat da kom det en sykepleier inn i rommet med både vann og brød. ”Se der ja!” Sa mamma med et smil. Det var noe annerledes, hun var en smule hoven i ansiktet, forgrått på en måte. Sykepleieren smilte til meg mens hun satte fatet med mat ved siden av sengen min på et lite bord. ”Få i deg dette, det vil hjelpe.” Sa hun vennlig mens hun kjente på pannen min. Hun hadde et rolig vennlig uttrykk i ansiktet, men jeg ante allikevel sympati bak masken. Jeg var lei av den ubehagelige tausheten på rommet. ”Kan noen fortelle meg hva som foregård?” Jeg så utfordrene på sykepleieren. ”En lege kommer senere og forteller deg detaljer.” Sa hun med litt mer nervøs stemme. Mamma begynte å små hikste, sykepleieren fulgte henne ut på gangen. Nå var jeg virkelig forvirret.

Jeg hørte mamma ute fra gangen, men jeg brydde meg ingenting. Jeg trykket på sykepleier knappen. Det tok ikke lang tid før den samme sykepleieren dukket opp inne på rommet mitt. Hun hadde tatt seg sammen og kom med et vennlig og trygt ansikt mot meg, hun rakte frem hånden og sa rolig ”Anna.” Jeg ville ikke være uhøflig så jeg tok hånden hennes idet jeg sa ”kan du løsne meg fra ledningene? Jeg vil bort til vinduet.” Hun nikket og begynte å koble fra maskinene, ”det burde gå bra nå.” Sa hun rolig mens hun smilte til meg. Jeg reiste meg forsiktig og tuslet bort til vinduet. Jeg åpnet gardinene og fikk sola rett i ansiktet. Jeg kunne ikke la være å smile. Jeg satte meg på bordet ved siden av den lille bamsen og så ut i solskinnet. ”Hvilken dag er det i dag?” spurte jeg Anna. ”Tirsdag, du har vært borte i snart 3 dager, men legen kommer med mer detaljer senere.” Jeg merket at hun måtte anstrenge seg for å holde stemmen rolig. ”Kan jeg få være alene?” Spurte jeg mens blikket streifet ut i solskinnet. Anna gikk rolig ut av rommet ”selvfølgelig, si i fra hvis det er noe.”

Jeg brydde meg ikke lenger, nå kunne det være det samme. Jeg ville bare sitte der å se på sola. Jeg var tom, hadde ingen følelser lenger, jeg var likegyldig til livet, nå visste alle hva jeg egentlig ville. Det banket på døren, jeg snudde meg for å se hvem som åpnet den. Jeg så det vakre ansiktet til min bestevenninne Claire. Jeg kunne ikke annet enn å smile. Hun kom forsiktig bort til meg og strøk meg på ryggen. Ingen av oss sa noe, vi bare smilte til hverandre. Hun satte seg også opp på bordet og så ut av vinduet. ”Hvordan føles det?” Spurte hun rolig mens hun myste mot sola. Hun var den eneste i verden som virkelig forsto meg, den eneste som alltid sa det rette. Jeg så fremdeles på henne ”tomt.” Svarte jeg. Hun fikk tårer i øynene ”hvordan kunne du gjøre dette mot meg?” Jeg hadde aldri sett henne så redd. Blikket hennes møtte mitt. Jeg ville være likegyldig, men må innrømme at jeg følte et lite stikk av dårlig samvittighet. ”Jeg beklager.” Presset jeg ut. Hun så desperat ut, ”men hvorfor?” Dette var det eneste jeg ikke kunne fortelle Claire. ”Jeg kan ikke si det.” Jeg så ut av vinduet. ”Du har vært borte i nesten 3 dager, jeg har vært her hver dag fordi jeg håpet på at du skulle våkne igjen, også har du endelig våknet, men så vil du ikke fortelle meg hvorfor du vil dø? Jeg vil så gjerne hjelpe deg Olivia! Vær så snill!” Tårene hennes presset på. ”Du kan ikke gjøre noe mer, du har gjort det du kan, stol på meg.” Blikket mitt hvilte ut mot sola. ”Dette orker jeg ikke, jeg beklager, jeg er altfor glad i deg. Ha det.” Hun kysset meg på tinningen sånn som hun alltid gjorde også gikk hun. Jeg konsentrerte meg om å være likegyldig selv om tårene presset på.

Sola begynte å gå lenger og lenger ned på himmelen. Jeg hadde lest igjennom alle kortene med likegyldighet. Da banket det på døren og Anna kom inn etterfulgt av en eldre mann. Han presenterte seg som Arthur og ba meg om å gå og legge meg i sengen igjen. Jeg la meg rolig i sengen. ”Jeg går rett på sak.” Sa han stramt. Jeg var klar for hva enn det måtte være. ”Du har tatt en overdose av allergi tabletter, er du klar over hvor farlig det er?” Han tittet over brillene sine. ”Jeg tok jo ikke overdosen uten grunn.” Jeg himlet med øynene. Han så alvorlig på meg. ”Kanskje jeg skal si gratulerer da, du har lyktes, overdosen var for sterk for hjertet ditt, du har maks 4 dager igjen.” Jeg så øynene bak brillene myknet litt. ”Jeg er virkelig lei for det Olivia. Det er ingenting vi kan gjøre.” Stemmen var ikke lenger streng, men sympatisk. ”Er det noe du lurer på?” Spurte han rolig. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, det eneste jeg klarte å presse frem var ”kan jeg dra hjem?”

Jeg og mamma hadde pakket alle tingene mine og skrev oss ut av sykehuset. I bilen var det helt stille. Jeg skulle få lov til å tilbringe mine siste dager hjemme. Jeg så at mamma hele tiden måtte anstrenge seg. Da vi var hjemme gikk jeg inn uten å si et ord, jeg gikk rett opp på rommet mitt og la meg i den store gode senga mi. Jeg ville være likegyldig, men kjente at tårene begynte å renne. Hvorfor hadde jeg overlevd for å bare lide meg gjennom 4 dager til? Jeg sovnet fort i alle tårene. Da jeg våknet var pappa hjemme, jeg hørte den mørke rolige stemmen hans. Jeg hadde bare 4 dager igjen før jeg fikk det som jeg ville, så det minste jeg kunne gjøre var å være der for familien min. jeg sto opp, gikk ned og lagde en god middag sammen med mamma. Vi dekket på spisestuebordet med det fineste service og tente stearinlysene. Alle 4 spiste sammen, jeg, mamma, pappa og lillebroren min. Vi sa ikke så mye, men vi nøt hverandres nærvær. Jeg var sliten og gikk fort å la meg, en dag mindre.

Da jeg våknet neste morgen og laget meg frokost kom jeg plutselig til å tenke på lappen jeg hadde fått. ”Sann kjærlighet er der det ikke ventes gjengjeld.” Hvem var den fra? Jeg lette igjennom kortene og fant lappen. Jeg hadde aldri sett skriften før. Huset var tomt, familien måtte ut i den vanlige hverdagen, jobb og skole. Det ringte plutselig på døren. Det var Claire, og hun hadde med seg Alice, min andre bestevenninne. Til tross for min likegyldighet var jeg veldig glad for å se dem. Claire ga meg en stor klem mens hun sa fornøyd ”vi tok oss en dag fri fra skolen vi!” Alice kom smilende mot meg og ga meg en enda større klem. ”Kom inn, vil dere ha litt te?” Sa jeg med et smil om munnen. Vi satt og drakk te mens vi småpratet om alt og ingenting. ”Vet dere det?” Spurte jeg plutselig direkte. Begge to stivnet til, og jeg så at de måtte beherske seg. ”ja…” Svarte Claire forsiktig. ”Vi kommer til å savne deg sånn!” Hulket Alice. ”Jeg er veldig lei for det.” Sa jeg ut i luften. ”Det har ingenting med dere å gjøre, dere er seriøst verdens beste venner!” Sa jeg mens jeg smilte til dem begge. Jeg mente det virkelig. De møtte smilet mitt, men jeg så sorgen i øynene på dem begge. Det ringte på igjen og jeg tenkte herregud kan ikke familien låse seg inn selv. Men idet jeg reiste meg for å åpne holdt Alice meg igjen ”Vi tenkte vi skulle lage en ordentlig helaften for deg, går det bra?” Hun smilte lurt før hun gikk for å åpne døren.

Jeg ble nervøs av tanken, men så kom mine beste venninner inn døren, en etter en. Vi ble til sammen 12 stykker. Jentene hadde avtalt med familien og vi hadde huset for oss selv hele kvelden, vi lagde mat sammen, spiste og pratet. Det var da jeg så hva jeg var i ferd med å forlate. Jeg ble nødt til å ta meg sammen og tenke at jeg var likegyldig til alt. Det var vanskelig å være likegyldig med alle de fantastiske menneskene rundt meg, men den vanlige hverdagen var et helvete, jeg måtte bare tenke på den måten. Jeg takket mine venninner for en herlig dag. En dag mindre.

Jeg kjente neste morgen at jeg begynte å bli litt nervøs, hvordan var det å dø? Kanskje det var veldig vondt. Jeg sto opp og så at solen strålte ute. Jeg bestemte meg for å gå en siste tur med min lille hund Molly. Da jeg gikk tenkte jeg over lappen jeg hadde fått og lurte på om det hadde en sammenheng med forsøket mitt på selvmord. Jeg hadde prøvd å ta livet mitt grunnet kjærlighet som var umulig for meg å oppnå. Jeg tenkte at det sikkert bare var en forvirret gutt som var avstandsforelsket i meg og sendte meg en lapp som trøst. Jeg subbet med føttene på vei hjem bare for å kjenne bakken godt under meg. Jeg lukket øynene og la hodet bakover for at solen skulle skinne på ansiktet mitt. Det var en herlig følelse.

Jeg lå på rommet mitt og så i taket da mamma plutselig ropte at jeg hadde besøk. Jeg ba henne sende det opp. Inn av døren kom den siste personen jeg hadde ventet meg, Lilly. Hun var grunnen til at jeg ville gjøre slutt på alt. Jeg satte meg brått opp, ”hva gjør du her?” Spurte jeg forbauset, nesten litt frekt. Jeg kjente henne ikke spesielt godt, vi gikk på samme skole og hadde vært på noen skolefester og pratet sammen, men ellers hadde vi ikke noen kontakt. Hun var min første forelskelse. Hun smilte til meg ”jeg har noe viktig å fortelle.” Sa hun mens hun satte seg på sengekanten min. jeg krøllet meg sammen i hjørnet av senga, hva var det som kunne være så viktig. ”Fikk du lappen min?” Spurte hun forsiktig. Jeg mistet pusten, var den fra henne? Jeg bare så overrasket på henne. ”Jeg regner det som et ja.” Sa hun med et smil. ”Du trodde du aldri kunne få det du ønsket. Jeg så det på deg hele tiden, og jeg føler det samme, men turte ikke føle det. Jeg kan tenke meg at du hadde det samme problemet?” Hun så spørrende på meg. Jeg bare nikket forvirret og plutselig kjente jeg at jeg angret sterkt på det jeg hadde gjort. ”Mener du… at du?” Stammet jeg frem. ”Ja, Olivia, jeg er forelsket i deg.” Hun så ned i gulvet. Jeg satte meg litt nærmere. ”Det er ikke så mye mer og si er det?” Hun snudde hodet mot mitt og jeg kjente leppene hennes mot mine. Hele verden ble som en drøm. De som ikke tror på sann kjærlighet tar virkelig feil. Jeg klarte ikke tenke, bare føle og jeg vet ikke hvor lenge det varte.

Plutselig lå vi ved siden av hverandre i sengen min. Vi bare lå der og så på hverandre. Hun var så vakker. Jeg klarte ikke la være å begynne å gråte. ”Jeg vet det snart er over.” Sa hun rolig. Hun tok hånden min og vi bare lå der og så på hverandre. Jeg begynte å bli veldig trøtt og lukket etter hvert øynene og bare kjente hånden hennes som holdt min. ”Jeg vil alltid være hos deg” Sa hun og kysset meg i pannen. Så var alt over.