Hvem er jeg? Hvorfor føler jeg slik som jeg gjør? Er jeg normal? Natten var kald og mørk over Huttestad. Eline hadde krøllet seg sammen til en bylt nederst i sengen, under dyna. Den var det eneste gode og trygge i livet hennes nå. Alt annet var farlig og skummelt. Følelser som var for unormale til å bli følt, i følge Eline selv. Hun kjente seg rar, annerledes.

-Hei, Eline! Vent på meg da! Skulle trodd du hadde en bie etter deg så fort som du går. Maria tok henne igjen. -Beklager, jeg så deg ikke. Eline følte en kribling i hele kroppen. Den kom alltid når hun så Maria. Maria var hennes beste venn, og hadde vært det i flere år. De hadde opplevd det meste sammen, både godt og vondt. -Din tulling! Skal du på date med Per i dag? Du vet at han har spurt etter deg helt siden vårballet? Det er flere uker siden nå! Maria viftet med det lange mørke håret sitt, og tok hånden til Eline i sin. -Øh ja, jeg vet det, men jeg er ikke interessert i ham. Han er ikke noe for meg, rett og slett. Eline skalv litt, selv om det var over tjue grader ute. Maria så ikke ut til å fryse, der hun stod med det korte miniskjørtet sitt og en ultratrang topp. Eline la merke til at skjørtet hennes gled opp litt hver gang hun gjorde en bevegelse. -Nei vel, så er han ikke noe for deg da. Hva er det du liker ved en gutt? Eline kremtet nervøst. -Nei, bare glem det.

I storfriminuttet samme dag skulle tiende klasse ha en lek. Den gikk ut på å gjennomføre visse utfordringer de fikk tildelt. Eline og Maria var med, om enn litt motvillig fra Eline sin side.

-Maria, du må kysse Eline på munnen. Det er din utfordring! ropte en ekkel gutt i parallellklassen deres. -Du trenger ikke, Maria, sa Eline sjenert, men var litt for sen. Maria var allerede på vei bort til henne. Hun tok armen varsomt rundt henne, og så inn i Elines øyne. De var fulle av forventning, men det merket ikke Maria. I et øyeblikk var det akkurat som om tiden stod stille mellom de to venninnene. På under tre sekunder var det hele over, men det var de tre lengste sekundene i Elines liv.

Øyeblikket tok slutt da alle rundt dem begynte å juble. De syntes at to jenter som kysset hverandree, var det mest spennende som noensinne hadde skjedd. Eline klarte ikke mer. Hun la på sprang. Sprang nedover gata og gjemte seg i skyggen bak en container. En skitten container. Det var der hun hørte til, følte Eline. Hun ble sittende slik resten av skoledagen, mens hun gråt og funderte på livet.

Var dette slutten på det evigvarende vennskapet mellom Maria og Eline? Skulle Eline aldri kunne se normalt på venninnen sin igjen? Dette var bare noen av spørsmålene som dukket opp i hodet hennes.

-Eline? Jeg har lett overalt etter deg. Hvor har du vært? Unnskyld for at jeg aksepterte utfordringen uten å spørre deg om tillatelse først. Jeg burde visst at du ikke ville være komfortabel med det. Maria satte seg ved siden av Eline. -Problemet var ikke at du kysset meg. Det var det at du ikke gjorde det av egen fri vilje! Eline så ned i bakken. Dette var det nærmeste hun noensinne var kommet sannheten om seg selv. -Hva mener du? Maria var usikker. -Glem det. Jeg sier ikke mer. Bare gå du, jeg klarer meg fint alene. -Nei, jeg drar ikke fra deg uten at du sier hva det er som plager deg. Maria la hånden sin rundt skuldrene på venninnen. Eline hoppet opp. -Vil du vite hva som er i veien? Da skal jeg faen meg fortelle deg det også! Jeg tror jeg er lesbisk og forelsket i deg! Hver eneste gang du berører meg, skvetter jeg opp, og får sommerfugler i magen! Jeg kan ikke noe for det, tro meg. Du har ikke engang merket at jeg har forandret meg. Og i dag da du kysset meg var jeg sikker på at du forstod, men sekundet etter lo du sammen med de andre. Det er det som er problemet! ropte Eline og sprang hjemover og etterlot en fortumlet venninne bak en skitten container.

-Vennen min? Maria er her for å besøke deg. Elines mamma stod i døren, tette fulgt av en usikker Maria. -Hei, sa hun litt sjenert. Eline svarte med et litt usikkert «hei». -Jeg skal la dere få være i fred. Elines mamma gikk ut av rommet hennes. -Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, sa Eline etter en lang pause. -Eline du er heldig, avbrøt Maria. Du vet hvem du er, og hva du liker. Jeg prøver fortsatt å finne min egen identitet. Det eneste jeg vet er at å kysse deg, var ikke ubehagelig. Det kjentes rett, på en måte. -Hva mener du? Eline så opp på venninna si. -Jeg mener.. Jeg vet ikke helt hva jeg mener, men da du sa at du var forelsket i meg, og beskrev hvordan du følte, kjente jeg meg igjen. Jeg har de samme følelsene som deg: sommerfugler i magen, kriblinger i hele kroppen osv. Jeg har bare fortrengt dem, fordi jeg trodde ikke at jeg var normal. Jeg følte at det var bedre å få la vennskapet være i fred uten at jeg ødela det ved å fortelle deg hva jeg følte. Maria var med ett blitt en annen person. Hun var blitt moden, og snakket om følelsene sine for første gang siden faren hennes døde. -Maria? Mener du det? Du sier det ikke bare for å få meg til å føle meg bedre? -Jeg hadde aldri gjort det mot deg. Du vet at jeg ikke lyver til bestevenninna mi. Maria kom nærmere. -Nei, du har aldri gjort det, som jeg vet om. Du er bedre enn som så. Maria var kommet helt bort til Eline. Hun satte seg ned ved siden av henne, på senga. -Eline. Jeg tror jeg er lesbisk og forelsket i deg. Maria gjentok de første ordene Eline hadde sagt da hun skulle fortelle sannheten. Og med den setningen, var alt kommet på plass i Elines liv. Alt det som før var utrygt og skummelt, var nå blitt det mest perfekte i livet hennes. Og det bare fordi hun fortalte sannheten om seg selv.