Jeg liker aldri å tenke tilbake på den natten. Den natten hvor alt som kunne gå galt, gikk galt. Hvordan kan man noen gang komme seg videre, med et sår som ikke går an å sette plaster på? Jeg pirker litt på brødskiva mi mens jeg ser raskt over avisen som ligger ved siden av meg. Jeg er bare en jente på 15 år, så for meg er det umulig å tro at de avissidene jeg ser over, handler om en som sto meg nær. Jeg blar over siden, legger fra meg brødskiva og tar med meg avisen opp på rommet mitt.

Hvor var jeg, den natten hvor alt som kunne gå galt, gikk galt? Jeg klyper meg selv hardt i armen. Jeg vil forsikre meg om at det her er ekte, at ikke alt bare er et mareritt, selvom det hadde vært best sånn. Uansett hvor hardt jeg klyper, våkner jeg aldri, for jeg vet at det som har skjedd er realiteten. Jeg vet at jeg har mistet en som sto meg nær. Jeg ser over avissidene på nytt. ''Gutt på 17 død'' sto det med store bokstaver. Jeg strøk forsiktig over siden og kjente at øynene ble fuktige. Jeg kaster fra meg avisen så avissidene flyr rundt i rommet. Jeg tenker tilbake. Tilbake til den natten. Jeg vil helst ikke huske noe, for det er bare vonde minner som sårer mer enn noe kan gjøre. Jeg kjenner det blir tungt for å puste og det gjør på en måte vondt i hjertet.

Jeg husker alle ordene. Alle ansiktene. Hvorfor måtte det skje? Han var alltid den som var der for meg, han som støttet meg. Det var han som ga meg selvsikkerheten og tryggheten jeg har lengtet etter. Hvor var det blitt av det? Han som også hadde det det så morsomt den kvelden. Hvor ble av moroa? Det eneste som er igjen er et sår. Et sår som aldri blør, men som hjertet må gjennomgå. Jeg holder opp et bilde av han og smiler mens tårene renner som en foss nedover kinnene. Han var min beste venn. Hvorfor måtte dette skje akkurat han? Jeg går tilbake til den natten. Det startet som en uskyldig fest, hvor alle danset og hadde det koselig. Plutselig snudde hele festen seg til å bli et drama. Et brev. Et lite, men så betydelig brev kunne gjøre så mye skade. Han fikk et brev av en kompis, fra kjæresten. Han gledet seg til å åpne det, man kunne se det på hele han. Han smilte fra øre til øre. Han strålte av glede. Så mye at han nesten lyste opp hele rommet. Han åpnet det forsiktig og etter bare et par sekunder så man at smilet sakte, men sikkert, forsvant fra det vakre ansiktet hans. Jeg kom løpende bort, og tok tak om skuldrene hans og spurte om det gikk bra. Han dyttet meg bort. Han hadde aldri gjort det mot meg, så jeg visste at det var noe som var feil. Han braste seg gjennom den store klynga med folk som danset og gikk ut døra med et brak. Jeg kom løpende etter. Jeg tok hardt tak i hånda hans og snudde han rundt. Jeg skvetter til da jeg ser at det er tårer i øynene hans. Han snur seg fort vekk, kaster brevet på meg og sier:

«Om du er glad i meg, så kommer du ikke etter meg».

Han ristet seg løs fra hånda mi og løp ut i skogen. Han løp fort, og etter bare et bare et par sekunder, var han ute av synet. Jeg så ned på føttene mine, hvor han hadde kastet brevet. Jeg bøyde meg ned og tok det opp. Jeg sto der og lurte på hva det stod, siden han virket så bekymret. Jeg hadde veldig lyst til å åpne det, men samtidig ikke. Kanskje det var noe mellom dem? Kanskje han bare trengte litt tid for seg selv? Jeg la brevet i baklomma og gikk inn og latet som ingenting hadde skjedd. Men etter en stund tok fristelsen overtak, og jeg bestemte meg for å åpne brevet. Jeg leser gjennom. Og etter å ha lest de to siste linjene, kommer jeg i sjokk. De 2 linjene betydde mer enn nok. Det var de to siste linjene som fikk meg til å skjønne at jeg måtte gjøre noe. De lød som det her:

«Jeg vil nå forlate verden. Jeg skulle ønske det kunne blitt oss to i evigheten, men jeg kan ikke fortsette å leve om du ikke vil ha meg, men en annen. Lykke til videre.. uten meg. Hilsen Sara».

Jeg brettet fort sammen brevet, hoppet opp fra sofaen og løp til døra og ut i skogen.

«Hvor er du?! Hvor faen er du, Erik?» skrek jeg så jeg nesten ikke hadde stemme igjen. Jeg har vel aldri løpt så fort og mye før, og det til uten nytte. Jeg fant han ikke. Jeg tok opp mobilen og ringte til politiet, og etter en time ankom de med helikopter og to biler. De avsluttet festen, og sendte alle hjem, men jeg blånektet på å bli sendt hjem. Politiet advarte meg om at jeg ikke burde bli med, men jeg tenkte ikke. Hvem kunne vite at det skulle være så brutalt?

Vi hadde lett i 1 time uten noe spor av Erik. Plutselig hørte vi noen rope at de har funnet ham og jeg ble kjempeglad, men jeg tok visst en litt tidlig beslutning. Jeg kom løpende bort til politimannen som hadde ropt, men faller sammen da jeg ser Erik. Hodet hans ligger knust på en stein, med blod overalt. Jeg begynner å krabbe mot han for å holde han, men politiet tar tak i meg og river meg tilbake og holder meg. Jeg skriker av hele mitt hjerte og river meg i håret. I det jeg har snudd meg bort fra det fæle synet, hører jeg:
«Bevisene tyder på at han først stakk seg i magen med denne kniven..» da ville jeg i hvert fall ikke se, det ville vært for sterkt, så løp jeg hjem.

Jeg orket ikke høre mer, jeg orket ikke se mer. Jeg orket rett og slett ikke å vite hva som hadde skjedd. Avissidene var nok. To selvmord på èn dag var mer enn nok for psyken min. Jeg hadde bare lyst til å glemme alt, som om at ingenting hadde skjedd. Jeg tar fram en lapp fra skuffen, det er brevet som var til Erik. Jeg tar meg en rask titt på det før jeg brenner brevet. Men uansett hva jeg gjør, uansett hva jeg prøver å glemme, så kommer det alltid til å være et sår. Et sår som aldri blør, men er der for alltid. Som en påminnelse om den natten hvor alt kunne gå galt, gikk galt.