Lyden av ambulansen skrek i alles ører, men ikke i mine. Lukten av svidd asfalt svidde i alles nesebor, men ikke i mine. Synet av et lik med skrubbsår og blod ble sett i alles øyne, men ikke i mine. Jeg ville ikke høre, jeg ville ikke lukte, jeg ville ikke se. Jeg snudde hodet mitt bortifra sjåfør setet, og jeg så en ambulansedame som kom løpende i øyekroken min, hun la en kald hånd over pannen min, tørket litt blod og bar meg forsiktig ut av bilen mot ambulansen. Jeg hadde ikke krefter, hodet mitt hang bakover mot bilen.. Der så jeg han, stille og fredfult lå han med hodet bøyd mot rattet. Trafikken hadde stoppet opp, og alle gikk ut for og se hva som hadde skjedd. De så på meg, og gav meg et snev av kjærlighet. Men jeg kunne ikke føle det, jeg ville ikke føle det. Ingen visste hvordan jeg hadde det, hvordan det var. Jeg hadde mistet en stor del av meg selv, min kjære pappa, min bestevenn, mitt alt.

Løvet feide gaten og etterlot seg kun det som var klart for vinteren. Vinden kastet dem rundt i virvler. Snøen falt sakte nedover. En forblåst blåklokke var det eneste av sommeren som sto igjen i veikanten. Blåklokken ved siden av hadde visnet. Vinden grep tak i den og lot den smuldre opp på vei igjennom gatene. Det var kun et spørsmål om tid før også den siste måtte gi tapt. Lyset som den trengte var tatt fra den – varmen. Vinteren hadde kommet brått i år.

Timer etter stod jeg der på vår nakende balkong med et bilde av oss gjemt i hånden. Jeg strakte armene i været, opp mot himmelen der hvor du hadde reist. Jeg tok tak i den frosne jernstangen og dro meg sakte men sikkert opp på gelenderet. Den ene foten, etter den andre. Jeg kjente den kalde og stive vinden piske mot mine rosenrøde kinn. Håret blåste til alle kanter samtidig som jeg så på den snølagte bakken under meg. Jeg strakte benet utenfor balkongen i håp om at jeg skulle miste balansen og falle, men jeg tok den fort tilbake igjen. Pusten ble trukket inn og ut, jeg kneip igjen øynene mine og tok et ekstra hardt tak i den frossne jernstangen. En varm tåre møtte et kaldt kinn som smøg seg ut av øyekroken.

Jeg strøk den forfrossene foten min langs balkongkanten. Muren risset rødt inn i fotsålen. Jeg knep igjen øynene en gang til, jeg ville ikke høre, jeg ville ikke se, jeg ville ikke føle. Lukten av kald, våt høst presset seg inn i neseborene og fordelte seg som et gufs rundt i kroppen min. Jeg førte foten litt lenger ut på kanten, helt til tåspissen var i fri luft. Jeg slapp sakte men forsiktig den ene hånden og strakte den utover mot himmelen. Vinden sildret gjennom fingrene, isen som hadde fryst seg fast i fingertuppene mine rant nedover armen min før det omsider traff bakken under meg. Jeg satte den ene foten vedsiden av den andre, øynene mine ble ført opp mot himmelen og et snøfnugg etter det andre falt fredfult ned på ansiktet mitt.

Tiden var inne, savnet var altfor stort. Jeg visste at jeg fikk møte pappa igjen, men det var ikke i denne verdenen. Jeg så på den røde forfrossne hånden min som tviholdt rundt jernstangen. Jeg løftet en og en finger og førte den våte hånden min gjennom det kalde silkebrune håret mitt. Jeg sto der, helt fredfult. Alt jeg trenge var et vindpust. Jeg tittet til venstre, og hvert tre etter tre ble bøyd til høyre, min frie vilje kom, jeg skulle endelig få se min kjære pappa igjen.