Det er nå mørkt, og jeg må si at jeg savner Karolina veldig!

 

Stien er så mørk og møkkete, mange røtter som er synlig i overflaten av bakken. En snarvei som er mørk, jeg hørte noe bak meg. Akkurat som noen fulgte etter meg.

 

Jeg var litt redd, redd for at det var noen der i mørket som så på meg. Bare for noen timer siden var jeg i armene på verdens vakreste jente, hun er ikke kjæresten min. i vertfall ikke enda. Men noen ganger skulle jeg ønske det. Men tenk hvis vi kunne vært sammen til vi ble gamle, det er vel det alle drømmer om sant?

 

Nei jeg vet nå ikke, jeg holdt på å gå på et tre her i mørket. Jeg vet at jeg skal hjem, jeg har jo gått denne veien så mange ganger før. Men jeg er helt blindet av mørket, som et skjerf jeg har bundet rundt hodet. Nesten som om det skulle vært lyst ute og bare jeg som hadde bind for øynene. Som at alle andre kunne se meg og jeg ikke kunne se ut.

 

Jeg vet hvor jeg skal, men jeg vet ikke hvor jeg skal gå.

 

Hva om jeg hadde blitt sammen med Karolina i dag? Tenk for en lykke. Jeg hadde sikkert følt meg som verdens lykkeligste gutt. Kanskje vi kunne giftet oss, hatt et fint liv og blitt gamle sammen.

 

Der går jeg forbi en lyktestolpe, blir nesten blendet av lyset som treffer meg. Det var litt fint for nå kunne jeg se hvor jeg gikk. Jeg merker at jeg har gått i feil retning hele tiden, hvordan kunne dette skje? Jeg føler meg så dum, jeg har jo vært helt blindet. Jeg er mørkeredd men vil ikke vise det, tenk om de andre ler av meg? Men nå er jeg helt alene i en skog uten de andre, ingen som kunne le av meg nå.

 

Vi kunne hatt en fin tid sammen, kanskje fått barn. Og bodd sammen, og jeg som skal på jobb hver dag. Helt alminnelig, kysse kona på vei til jobb. Sånn som alle familier har det. Sette av barna i barnehagen. Men når man tenker på kjærligheten og sommer romantikken tenker man ikke på at man vil ende opp som en helt vanlig fyr som slipper av barna sine i barnehagen på vei til jobb.  

 

Lyktestolpen gir ikke lengre lys til veien jeg går på og igjen tenker jeg på Karolina, jenta mi. Hun med det fine blanke håret som luktet så godt. Jeg lurer på om hun savner meg også kanskje hun gjør det. Jeg lurer på hvordan hun har det nå. Kanskje hun bare ser på tv, gjør det hun pleier å gjøre. Det er igjen veldig mørkt, og jeg føler at frykten for at noen er bak meg vokser. Som en frysning klatrer den oppover ryggen min. når jeg ser opp kan jeg se den lille kontrasten mellom tretoppene og den blanke stjernefylte himmelen. Himmelen med alle de blinkende prikkene.

 

Kanskje det hadde blitt litt kjedelig i lengden med den samme jenta, dag etter dag? Å ha så mange vaner og ting man gjør om og om igjen. Kanskje det er det man frykter mest? Når jeg tenker på det virker det ikke som noe jeg noen gang vil oppleve, men det virker som om det skjer med alle.

 

Jeg føler at jeg aldri kommer til å nå målet mitt, jeg bare går og går. Nesten som en endeløs tunell, der jeg ikke kan se noen veiskilt. Nå må jeg på do, jeg er tissa trengt. Og må finne veien hjem snart, jeg skulle nok ikke ha drukket så mye brus når jeg var med Karolina. Men det var så fint å ikke tenke på fremtiden.  

 

Kanskje det er derfor folk begynner å være utro, det blir for kjedelig. “Kjedelig” er et ensomt ord det! Hva om man tenker at det blir kjedelig hele tiden, også blir man gamle. Og noen sovner, da vil man sitte igjen og virkelig ha det kjedelig, og tenke over hvorfor man ikke hadde det bedre når den andre var i live. Jeg tenker ofte mye når jeg går hjem, og jeg funderer over livet. For det er vel det det er?

 

Nå begynner veien å gå i en sving og det blir bløtt på bakken. Det blir vanskeligere å gå på den våte bakken som så vidt synker under beina mine, der er som å marsjere på en bløt madrass. Det blir bløtt i buksa mi, jeg klarer ikke holde meg mere. Det er bare min skyld, jeg skulle ikke drukket så mye uten å tenke på at jeg skulle gå hjem igjen.

 

Det er nok det som skjer, når folk ikke klarer å holde seg lengre, vi liksom bare sprekker etter noe nytt og spennende... De blir utro mot sin kjære. Som de hadde lovet troskap til.

 

Jeg blir sliten av å gå, og det blir tyngre å gå nå. Det er verre å gå nå som de våte buksene gnisser inn mot låret. Veien går nedover i en dal, det merker jeg, men jeg orker ikke bry meg stort mere enn det, jeg er så sliten og vil bare legge meg og sove. Jeg tar opp mobiltelefonen min for å ringe en venn, jeg føler meg så ensom i skogen og trenger en å snakke med. Ingen dekning står det på displayet. Og ensomheten kombinert med en lett redsel slår mot meg som en bølge, som et vandrende støt fra beina og opp gjennom ryggen.

 

Utroskap kan gjøre mye med forholdet man har til venner og familie, jeg tror det at hvis man er utro så sårer du sikkert den som er sammen med den du er utro med, samtidig som dine barn og kone blir påvirket. Det kan hende at din kone og barn forlater deg, venner vil ikke snakke med deg. Det er savn, når du savner dine venner og familie. Er der helt alene. Man kan bli syk i hjertet og dø. Dø uten dem man er glad i.

 

Jeg er så sliten at jeg kommer til å kollapse. Klokken er mye, jeg skulle vært hjemme for lenge siden. For lenge siden kunne jeg ligget på sofaen og slappet av. Nei, jeg må fortsette. Jeg må finne veien hjem, jeg vet at det nå er langt hjem. Jeg har kommet meg langt avgårde, langt vekk fra den lille snarveien min. jeg vet ikke engang om jeg kan finne veien tilbake. Jeg må nok vente til det blir lyst ute, jeg ser et lys der borte. Borte i enden av stien. Jeg fortsetter å gå, kanskje det er noen der som kan hjelpe meg?

 

Nei, jeg merker at føttene mine blir våte. Leggene mine og knærne mine. Jeg synker, det var et tjern her inne i skogen. I bunnen av dalen var det et tjern, lyset jeg så var en refleksjon i vannet.

 

Det er sånn med gamle folk som har gjort mye vondt i livet sitt, de dør alene. Ofte på sykehjem. Men ofte bare helt stille i sine egne hjem.

 

For nå har jeg nesten hodet under vann, tenk om vi jeg hadde blitt sammen med Karolina i dag. For bare noen timer siden var alt lyst og jeg kunne lukte det blonde håret hennes, som om alt bare var helt flott. Men nå er jeg her, med vannet over hodet og alt for sliten til å prøve å svømme til overflaten. Nei klærne mine var tunge og det var ingen mennesker på flere kilometer. Jeg ønsker at jeg kunne sagt “unnskyld”

 

Ja det er kanskje ikke sånn det hele ender, at man blir ensom. Opptatt av seg selv og Karolina, som kanskje ikke er opptatt av deg. Kanskje slutter man å være med vennene sine for å kunne være med sin Karolina. Livets vei er mørk og blir kun lyst opp av egne lykter. Nå hørte du om en person som til slutt tok sitt eget liv. Han var ensom. Han savnet jenta si, og etter hvert vennene sine. Men de fikk han ikke lengre kontakt med.

 

Denne historien har en annen endelse. Så la oss spole langt tilbake...

 

Helt til lyktestolpen.

 

Der går jeg forbi en lyktestolpe, blir nesten blendet av lyset som treffer meg. Det var litt fint for nå kunne jeg se hvor jeg gikk. Jeg merker at jeg har gått i feil retning hele tiden, hvordan kunne dette skje? Jeg føler meg så dum, jeg har jo vært helt blindet. Jeg er mørkeredd, men vil ikke vise det, tenk om de andre ler av meg? Men nå er jeg helt alene i en skog, det er ingen som kan gjøre narr av meg her... tror jeg.

 

Tenk hvor kjedelig det hadde vært og bare vært sammen med henne ene jenta hele tiden. Fått vaner som å kysse henne på vei til jobb, om og om igjen. Det er her det gikk galt for han andre fyren tror jeg, hva med hvis han hadde fokusert mindre på deg selv.

 

I lyset fra lyktestolpen lyser ikke lengre opp for veien min. Det gjør ingen ting, jeg skjønner nå at jeg må finne mitt eget lys. jeg tar opp mobilen min og bruker lyset fra displayet til å se hvor jeg går hen. Lang der borte kan jeg se en vei.

 

Hva om hvis han andre hadde sett litt lyst på det? Og sett en annen vei? Da hadde han kanskje sett at han ikke trengte å gå seg vill. Snarveier er gode å ha, men bare hvis du finner veien tilbake etterpå.

 

Nå kommer jeg til den andre veien, på den er det asfalt og ikke gjørme. Det lager lyd når jeg går på den harde asfalten. Folk kan høre det når jeg kommer. Jeg kan se at der borte kommer det en til lyktestolpe. Og under der står Lars, jeg liker Lars fordi han er så flink til å se på det lyse.

 

Det er kanskje sånn det er best å ha det, med alle disse vanene er det ofte fint å ha en hobby eller en venn synes jeg. Han andre hadde ingen venner eller hobbyer og ble til slutt lei av kona si. Med alt det vanlige som de hadde gjort hundrevis av ganger før. Vi er visst alle ute etter litt spenning i hverdagen. Men Lars kan gi meg mye spenning.  

 

Lars smiler bredt i det jeg kommer mot han, han synes det er morsomt at jeg går alene i mørket, og jeg tror han hører at jeg går.
“Neimen, er det den karen som er ute og går?”

“Jah det kan du si, jeg er på vei hjem, skal vi slå følge”

“Gjerne det, Gjerne det”
Han snakker i vei om alt mulig rart. Det er ikke langt hjem til meg nå som jeg går med Lars. Han bruker en lommelykt så vi ser hvor vi går hen, og langt der borte i veien ser jeg Linn. Hun ser ikke fullt så blid ut, ikke fult så blid som Lars.
“Hey, la oss muntre opp Linn!”

Han andre gikk bare nedover i en dal der ingen andre gikk, helt alene. Det er nok mye bedre å ha venner å støtte deg til når alt bare går nedover, Lars er en person som muntret meg opp og jeg tror vi alle trenger en Lars inne i blant. Men som med Linn må vi også være med på å være en Lars, Lars er i oss alle. Vi må bare finne ut av hvordan vi skal bruke han.

 

Jeg prater i vei med Linn og Lars, og jeg glemmer helt om Karolina. Og der ser jeg huset mitt, “Vil dere bli med inn?”
“Gjerne det, Gjerne det” Lars svarer med et smil.
“Okei” Linn er litt skeptisk, men blir med allikevel.

 

Vi setter oss ned i sofaen og ser på en film, en komisk film. Jeg tror den handler om franske ekteskap, jeg vet ikke helt fordi jeg er for opptatt med å snakke med Lars og Linn.

 

Både Lars og Linn kan være med på å bestemme livet ditt. Linn er litt mere lei seg enn Lars og vi må bare finne en fin balanse.

 

En venn av meg sa engang; Venner er viktigere enn den dumme kjæresten din, og det kan jeg tro på... og det tror jeg på fremdeles.

 

Men når Lars og Linn dro hjem, var jeg sliten og trøtt. Jeg klarte ikke å gjøre annet enn å sovne.

 

Men jeg sovnet med et smil om munnen...