Skal vi se på "Hjem, kjære hjem" imorra? Ordene blir fort tastet inn på mobilen. Send til 98764523. Jeg håper på at Christine vil svare ja. Hvorfor er livet så vanskelig? Det er nå åtte måneder siden jeg har sett han. Men nå er det bare et par måneder igjen. Jeg husker den første gangen han sa til meg at han måtte til militæret for å være soldat i Irak. Jeg ble først og fremst redd for at jeg skulle miste ham ute i marka, men han har sendt brev den ellevte hver eneste måned, så bekymringene ble etterhvert jevnet ut. Men det er savnet. Som jeg savner han!

Bildet av oss to på skøytebanen henger fortsatt på den sennepsgule veggen rett foran senga mi. Den minner meg om den første gangen han skulle lære meg å gå på skøyter på Frogner. Han skulle liksom brife litt med sine kunnskaper på isen, og  plutselig trynet og fikk brukket nesa. Nesten alle på skøytebanen stod rundt oss, og det var rimelig flaut. Så måtte vi til legevakta for å få ordne nesa og måtte vente i to og en halv time i ventestua. Han satt på en gammelrosa sofa, helt stiv og nesten hjelpeløs. Den høyre hånda holdt han på nesa, mens den andre lå og ristet på fanget mitt. "Stakkars!" tenkte jeg og prøvde å trøste han litt mens jeg strøk han lett over kinnet. Det var ganske uvanlig for meg da å se på ham så hjelpeløs. Han har alltid hatt en sterk personlighet, for å ikke snakke om den helt fabelaktige "ikke-gi-opp"- holdningen hans. Det er kanskje en av grunnene til hvorfor jeg er så forelsket i ham. Og det er jeg forsatt!

"Piiiip- pip- piiiip- pip!" piper mobilen mens den rister som et fly i ubalanse. Jeg tar den fort opp og trykker på melding- ikonet med store forventningsfulle øyne.  Nei, jeg kan ikke…skal på fest sammen med typen min. Sorry!!! Kan ikke vi dra en annen gang? Kos Christine. Jeg slenger mobilen i senga. Christine har alltid vært bestevenninnen min, men siden hun fikk seg en type, så har hun bare lagt meg i lista som nummer to. Hvorfor har alle sammen det så gøy? Hvorfor må jeg være så ensom? Jeg tar på meg den røde Snoopy pyjamasen med litt sinne, men tanken på hvem jeg fikk den av, roet meg ned litt. Det var til jul. Jeg hadde først trodd at han ville gi meg noe smått, som nøkkelring eller no sånt, men han ga meg faktisk ganske mye. Den røde pysjen var en av dem. Jeg hadde ønsket meg pyjamas lenge, og det virket sånn om han kunne bare lese i tankene mine.

Et ark på bordet fanger oppmerksomheten min. Det er en liste over gjøremåler innen i dag. Enda gjenstår matteleksen og franskleksen på lista som "ikke gjort".

Jeg tar motvillig opp sekken for å ta opp bøkene når jeg plutselig legger merke til nøkkelringen der hvor det står "Jeg elsker deg" på. Den fikk jeg av ham rett før han drog som skulle være en kunngjøring over at han elsker meg og at jeg skal vente på ham til han kommer hjem fra militærtjenesten sin. Nøkkelringen er en lysebeige bamse med myk plysj utapå. Øynene står litt tett og hele figuren er bare helskjønn, men ikke søtere enn ham jeg fikk den av.

Jeg beveger meg mot bokhylla og tar opp et fotoalbum jeg også fikk av ham før han drog med alle bildene av de gode stundene vi har hatt sammen. På førstesiden er det et bilde av oss to, og det er det beste bildet av alle bildene vi har tatt sammen. Han hadde på seg den fine offwhite skjorten sin med noen blå figurer på og den ensfargede beige genseren som han fikk av meg til jul. Han er så kjekk på bildet, med de lyseblå øynene som havet rundt Maldivene og de spesielle firkantformede strukturen som ikke kan finnes hos noen annen. Nesen var allerede fikset og så helt normal ut, og den fine munnen gjorde hele ansiktet noe helt vidunderlig. Det blonde håret som lett dekker den øverste delen av panna, gjør hele skikkelsen til noe helt perfekt. Tanken på at han ikke er sammen med meg, gjør meg forferdelig ensom og trist. Uvillig setter jeg meg ned i stolen og leser Romeo og Julie på fransk. Jeg greier ikke å konsentrere meg og slenger boka på gyngestolen. Kanskje matteleksen vil få meg til å tenke på noe annet.

"Hallo? Har du lagt deg?" en gjenkjent kvinnestemme kommer nærmere og nærmere mot meg. "Hei mamma! Jeg skulle akkurat til å legge meg. Natta!" jeg kryper fort i senga og tar dynen fort over meg. "Det er et brev til deg her…fra Irak vil jeg tro…skal jeg legge den på kjøkkenbordet?" Jeg spretter fort opp fra senga og løper som en villsvin mot kjøkkenet. "Men jeg trodde du hadde lagt deg, jeg. Får du ikke sove?" Mamma tar opp ett stykke brød fra brødposen, "Drikk litt varm melk, så får du nok sove!" Jeg tar opp brevet og ser på datostemplingen på frimerket som viser den tolvte i januar. Hva? Hvorfor den tolvte? Jeg legger merke skriften på konvolutten var litt annerledes, men jeg bryr ikke. Mamma rekker meg et glass med lunken melk mens jeg åpner brevet med store forventningsfulle øyne. Kanskje han kan komme hjem tidligere? Eller kanskje han kan får ferie snart og kan komme til Norge?

Musestille står jeg og leser mens tåre etter tåre feller mine øyne. Plutselig klarer jeg ikke mer og løper fort tilbake til rommet mitt og kaster meg fort i senga som knust glass.