Nå har det gått en til dag uten at jeg verken har sett eller snakket med Alex. Det er så uvirkelig at han er borte for alltid. At jeg aldri noensinne skal få se han igjen.

 

Livet mitt har vært så forferdelig siden det skjedde. Jeg kan ikke forstå at han kunne gjøre dette mot seg selv og alle som sto han nær. Det er så forferdelig å tenke på. Han kan jo ikke hatt det så veldig bra siden han tar sitt eget liv. Det er rett og slett utenkelig!

 

Alex som var så snil og omtenksom. Han som alltid var der for vennene sine når de trengte hjelp, tenkte mer på andre enn på seg selv! Alex hadde jo mange gode venner, han var populær, han var god på skolen og hadde alltid godt humør. Så jeg skjønner det ikke. Han levde jo et godt liv, trodde nå jeg i hvert fall. Det å vite at jeg aldri mer kan komme til han når jeg vil og bare være med han. Det er det verste. Alex var en av mine beste venner og jeg savner han noe helt enormt...

 

Jeg visste ikke en gang at det var mulig. Å kjenne et slikt savn, svi seg inn i hjertet. Jeg kjenner tårene presse på hele tiden, og jeg har konstant en klump i halsen som ikke vil vekk. Uansett hvos jeg går, ser jeg noe som minner meg om Alex. Hvert rom jeg kommer inn i møter meg med minnene om ham. Slik kjennes det, og det er forferdelig.

 

Det er nå 3 dager siden det skjedde. Og etter jeg fikk vite det har jeg ikke greid å gjøre noe som helst. Jeg har sittet på rommet mitt og sett i veggen. Av og til har jeg tatt frem et bilde av han, men når jeg ser på det kommer alle minnene om han tilbake og tårene presser på igjen, og det bare klarer jeg ikke.

 

Jeg blir kvalm bare ved tanken på mat, og søvn er utenkelig. Jeg visste ikke hva savn kunne innebære, og hva det kunne gjøre med meg. Men nå vet jeg det og jeg skulle ønske jeg aldri hadde opplevd det. Alt jeg vil er å snakke med Alex, være hos Alex eller rett og slett bare se på han og vite at han har det bra. Jeg kunne gitt hva om helst for å få oppleve det en siste gang. For da kunne jeg ha fortalt han hva jeg virkelig synes om han. For jeg elsket han. Han visste det ikke, men jeg gjorde det. Mer enn noe annet! Jeg hadde bare aldri hatt mot nok til å fortelle han det. Jeg hadde vært redd for at vennskapet kanskje kunne bli litt ødelagt hvis ikke han hadde de samme følelsene som meg. Men nå ønsker jeg virkelig at jeg hadde fortalt det! Jeg ønsker ingenting mer... Men nå er han borte og jeg får aldri en sjanse til å fortelle ham det.

 

Nå roper mamma på meg igjen, snart kommer hun opp trappa, begynner å hamre på døra og ber meg skru ned musikken. Men jeg bryr meg ikke. Jeg har lukket meg inne i meg selv. Jeg orker bare ikke å leve normalt. Gå rundt å se smilende ansikt overalt. Hvordan kan de smile når Alex er død og jeg aldri får se han igjen?! Hvordan kan de le når Alex ikke ler med de?!

 

Jeg hater folk som smiler og ler. Kan ikke fordra dem. Alt jeg bryr meg om er meg selv. Hjertet mitt er knust og jeg kan aldri smile igjen.

 

Hver morgen setter jeg på Slipknot på full styrke for å overdøve mine egne tanker. Jeg skrur av lyset og trekker for gardinene så lyset ikke slipper inn. For da ser jeg ikke alle tingene som minner meg om Alex. Nå sitter jeg på rommet mitt slik som dette, det gjør jeg hele dagen. Sitter midt i senga med dyna rundt meg og ser inn i veggen. Hører musikken som nesten sprenger trommehinnene mine. Ser ingenting utenom svake omriss av møblene mine. Kjenner at jeg fryser selv om rommet er varmt og jeg har dyna rundt meg. Noen ganger tar jeg frem mobilen og lyser opp på armen min. Jeg ser det stivna blodet som forestiller et navn. ALEX, kuttet inn i armen min for alltid!

 

Jeg ønsker virkelig at dette ikke hadde skjedd med meg. At jeg kunne skru tiden tilbake og forandre alt. Men slik er det ikke. Jeg må leve med et savn større enn noe annet. Det river og sliter i hjertet mitt og det føles som om hele hjertet skal revne. Det gjør virkelig vondt å miste noen!

 

Nå står mamma og roper et eller annet utenfor rommet mitt. Alt jeg hører er tankene mine, og heavy metal musikken som overdøver alt. Jeg sitter her i mørket. Det er slik jeg gjemmer meg.