Faen.

Jeg slang meg ned i senga. Selv ikke den ønsket meg velkommen. Hard og ekkel. Jeg grep et hardt tak rundt madrassen. Klemte den. Skviste. Sinnet vokste. Jævla bitch. Det var hennes skyld at jeg fremdeles var her. Hennes skyld at jeg hadde det dritt. Hennes skyld at jeg sikkert var i ferd med å bli gal. Hennes skyld alt. Min skyld.

Jeg kjente en tåre i munnen. Gråt gjorde jeg. Det var ingen visst i å be de dumme øynene om å slutte. Ingen vits i å be følelsene mine gjemme seg, eller holde kjeft. Jeg brydde meg ikke om jeg gråt nå. Var vanligvis den som aldri gråt. Viste aldri føleser, ikke ofte hvertfall. Tøffe, sterke, lille meg. Rikke Sofie Lund. Meg.

En tåre, en tanke…

Min skyld.

Camilla heter hun. Het hun. Å hete, heter, het, har hete. Grammatikk Rikke. Bank det inn. Hun het Camilla. Bestevenninnen min. En del av meg. Vi var helt forskjellige, Camilla ganske stille og rolig, jeg det stikk motsatte. Men likevel, hun var spesiell. Det var noe ved henne, noe spesielt, noe enestående, noe jeg forgudet og elsket. Vi utfylte hverandre på en måte, og sånn sett ble vi like hverandre.

Faen.

Jeg moste hodet ned i puta. Det luktet rent. Jeg lå slik lenge, uten å røre meg. Kunne høre min egen pust, den var rask. Jeg stirret på vekkerklokka. Stirret intenst. Hodet mitt var i ferd med å eksplodere. Var et kaos av tanker der. Tanker som ventet desperat på å bli tenkt. Jeg orket ikke mer. Var redd jeg ville ødelegge hjernen ved å tenke så mye. Hadde aller mest lyst til bare å skrike høyt. Så det gjorde jeg.

Hun hadde ringt meg. Camilla hadde ringt meg. I går. Jeg snakket ikke med henne, tok ikke telefonen. Ikke fordi vi var uvenner eller noe, men jeg gadd bare ikke. Var sliten. Gadd ikke for helvete.

En tåre, en tanke…

Min skyld.

Hater deg Camilla. Hva faen tenkte du på?

Jeg satte meg opp. Lente hodet forsiktig mot veggen, og lukket øynene. Det var moren til Camilla som hadde ringt meg. Fikk ikke med meg noe særlig av det hun hadde sagt, men litt. Camilla var død. Nok. Hun ringte i dag. Fortalte det. Alt sammen. Camilla ringte i går. Da var jeg sliten.

Shit the same.

Jeg tente en røyk. Blåste fine ringer. Camilla som hadde lært meg det. Min Camilla. Urettferdig og jævlig. Jeg begynte å strigråte, produserte snørr eller schnørr som jeg pleide si. Ja for jeg var tøff. Schnørr. Faen så tøff. Superman. Superman lager schnørrbobler. Æsj.

Faen.

Ute snødde det. Jeg tittet ut av vinduet. Nesten umerkelig hadde det dukket opp en tåke. Gatelyktene blinket, sendte ut myke stråler gjennom tåken. Jeg måtte ut. Orket ikke noen steder mer. Ut. Bort. Vekk.

En tåre, en tanke…

En eneste tanke...

Min skyld.

Jeg tittet ut av vinduet. Det var blitt mørkt. Nesten umerkelig hadde det dukket opp en tåke. Gatelyktene blinket, sendte ut myke stråler gjennom tåken.