Det pøser ned. Kommer brått på at jeg glemte å lukke vinduet i går kveld. Men bryr meg ikke stort. Klarer å lukke opp det ene øyet, så det andre. Det tar tid, for har slått på lampen i blinde. Jeg setter meg opp, ser rundt i rommet. Det ligger en stor pøl med vann ved vinduet, etter nattens regnvær. Ser ved siden av meg, sengen min er tom og kald. Det er ikke slik som før. Ser tydelig at det ikke er som vanlig. Jeg klarer å holde dem tilbake, men vil ikke. Tårene triller ned fjeset mitt. Det ligger ting over alt. Klærne som skal ligge i skapet, ligger strødd ut på gulvet. Det er ikke bare mine klær som ligger der, det er dame klær også. Kommoden med arkene og blyantene ligger strødd. Hører bilene utenfor. Latteren til små barn. Ser bort på klokken, den er 8:00.

Etter en time går jeg bort til vinduet. Åpner det helt opp. Jeg er ikke sterk nok, er for redd. Går ned fra kanten igjen med frysninger på ryggen. Jeg vet det begynner å bli en del dager siden nå. Siste jeg husker er når vi satt med ryggen mot hverandre. Det var samme dag som bladene visnet. Samme dag som solen forsvant. Jeg har vondt i brystet, på høyre side. Det er ikke en skade, det er noe annet. Rosen som sto på gulvet, er nå brun og ødelagt. Det skjedde så fort, like fort som hun kom forsvant hun. Det er slitsomt, armen verker. Blyant spisser som knekker. Livet som blir skrevet ned.

Etter en stund tar jeg meg en tur ut i parken. Det er ikke spesielt folksomt på denne tiden av dagen. Går bort til en benk, setter meg ned og stirrer tomt ut i luften. Blikket mitt har aldri vært så tomt, jeg har bare en ting i tankene. Skal jeg gå videre, eller komme opp. Hodet mitt er ikke helt rent, klarer ikke å bestemme meg. Vet ikke hvordan jeg skal stoppe lidelsen, er ikke sterk nok til å stoppe alt. Klærne mine er gjennomvåte, håret mitt er krøllet. Bare sitter der, uten noen mening. Bør kanskje kontakte hjelp, men klarer ikke. Begynner å ramse opp livet mitt, alle de gode minnene. Været blir bedre. Blir tom for gode minner, tiden går og til slutt faller jeg sammen i gråt. Det pøser ned igjen, det ligger sølepytter over alt. Jeg trakker rett igjennom dem, går rett frem uten å nøle. Jeg er psykisk syk, klarer ikke å innrømme det. Ny blyant, nytt ark.

Går langs veien, det er ikke stort til trafikk. Ikke særlig mange folk her heller. Nå har jeg sjansen igjen, endelig komme opp til min kjære. Fremtiden våres? Hvor ble det av den? Alle planene som så brått forsvant. Ser bort på veien, venter på neste bil. Det tar et par sekunder før jeg kommer til meg selv igjen. Det var enda en av tankene på å komme til neste rike. Ser fremover, stumper i et dypt hull som er midt på fotgjengerfeltet. Faller så lang jeg er, rett ned på grusen. Skraper opp fjeset, armer og bein. Skriker av sinne og smerte. Det renner blod ned fra sårene. Jeg er full i søle, selv om regnet plasker over meg. Leiligheten min er ikke langt unna, det er bra, for sårene svir som bare det. Legger merke til det, men klarer ikke å ta fokus bort fra alt annet.  

Det er en ting jeg angrer på, jeg fikk aldri si farvel til henne. Begge to var i dårlig humør. Vi bare satt der, uten å si et ord. Stirret nytteløst ut i rommet, med lukten av dameparfyme. Nå lukter jeg kun sorg. Den triste stillheten. Høsten er på god vei inn, jeg er på vei ut. En mann uten paraply er rett fremfor meg. Det er bare vann der, men jeg ser en mann. Han ligner ikke på den jeg kjenner, en helt fremmed person. Han skal ikke se sånn ut! Jeg tar meg sammen. Drar hjem, tar meg en dusj. Klipper det lange skjegget som når ned til knærne mine. Setter meg ned på en stol, jeg har bestemt meg!

Reiser meg, utrolig sliten i hånden. Har skrevet i lang tid. Om noen dager kommer alle sidene, og alle ordene i butikken. Jeg er stolt, men fortsatt svekket. Ingenting kan erstatte henne, men kan lære å leve videre uten henne. Stirrer på bildet ved siden av meg, og smiler igjen.