Hun klarte det ikke lengre. Etter alle disse årene. Det sa plutselig stopp.

Hun løp. Hun ante ikke hvor, måtte bare komme seg bort. Bort fra elendigheten. Hun hadde hold i siden, men hun kunne ikke stoppe. Hun sprang inn i skogen. Kvister pisket henne i ansiktet, men hun la ikke merke til det. Hun løp rundt blindet av tårer. Hun snublet i en rot og falt så lang hun var. Mobilen sklei ut av lomma og for bortover barnålene. Hun skulte mot den.

Plutselig begynte den å pipe og riste. Hun brast i gråt. Hvorfor kunne de ikke la henne være i fred? Hun krøllet seg sammen til en ball og gråt. Gråt sine bitre tårer. 

Tilslutt ble hun helt stille. Hun lå bare og stirret opp i trekronene. Så på solen som skinte igjennom. Hun tenkte tilbake da det hele startet. Helt fra den dagen hun hadde begynt på den nye skolen hadde folk likt å plage henne. Det hadde startet med uskyldige streker, som for. eks. å lime alle sidene i bøkene hennes sammen og snubling i gangene. Men så hadde det blitt verre.

De begynte å slenge dritt etter henne, og på vei hjem fra skolen banket de henne. Hun måtte lyve til foreldrene, for de begynte selvfølgelig å spørre henne ut om hvor hun hadde fått blåmerkene fra. Hun fortalte dem at hun hadde begynt på fotball. Der kunne det gå litt hardt for seg. Foreldrene hadde trodd henne. Det var jo ingen vits å fortelle sannheten. Mobbingen sluttet jo da hun kom hjem. Men så fikk de tak i e-post adressen og mobilnummeret hennes.

De begynte å sende drapstrusler. Nå var det ingen stopp. Ingen frihet fra mobbingen. De kunne sende henne utrolig mye dritt midt på natten. Hun prøvde å bytte nummer, men på ett eller annet vis klarte de å få tak i det også.

Hun slo av mobilen, men da rant det inn meldinger i innboksen hennes på msn. Hun orket ikke å lese dem. Hun slettet bare hele dritten. Men selv om hun fikk all denne posten, ville hun ville ikke fjerne seg fra msn. Hvis hun gjorde det, mistet hun all kontakt med vennene sine i hjembyen. De som hun hadde forlatt. Det var så utrolig trist å flytte fra dem. Hun hadde vært så glade i dem og det beste var, de hadde vært glad i henne også. Det var ingen mobbing og tårer. Bare latter og glede. Men nå var det hele borte.

Vennene virket så langt borte nå. Så fjerne som i en drøm. Hun mistet bare mer og mer kontakten med dem. Tilslutt så var det liksom bare et hei i mellom dem, og ikke noe mer. Hun hadde mistet dem. Men det verste skjedde etterpå. Noen av elevene på skolen var veldig flinke til å fikse bilder på datamaskinen. De skaffet seg et bilde av ansiktet hennes og limte det på en naken kvinnekropp og la det ut på internett. Det hadde vært så ydmykende. Og selv om hun fikk slettet dem, så vil de aldri forsvinne. Det er sånn det er med internett. Det du legger ut kommer bestandig til å sirkulere rundt på datamaskiner verden over. De la også telefonnummeret hennes sammen med bildet. På natten kunne hun få slibrige telefoner fra ukjente menn. Hun hadde vært så redd.

Og når hun nå lå på barnåler inne i den tette skogen, angret hun på at hun aldri hadde sagt noe til foreldrene. Men hun hadde ikke hatt hjerte til å fortelle det. De hadde vært så glade for at hun hadde fått seg nye ”venner”. De hadde snakket om at de hadde hatt rett da de sa at hun kom til å få seg nye venner. De hadde tatt så feil. Og nå var det for sent. De kunne ikke hjelpe henne mer.

Hun karret seg på beina igjen og plukket opp telefonen. På skjermen sto de ordene hun hadde hatet så lenge. ”1 ny melding”. Hun slapp ut et hjerteskjærende rop og kastet mobilen så hardt hun kunne inn i ett tre. Delene fløy alle veier. Hun slapp ut et triumferende ”Ha”. Det føltes så godt. Ingen flere meldinger. Hun følte seg så fri.

Hun begynte å løpe igjen. Sprang i sikksakk mellom trærne. Hun ante ikke hvor lenge hun hadde løpt, men plutselig, bråstoppet hun og trakk pusten. Hun hadde løpt ut på en klippe. Nedenfor slo bølgene hardt mot klippeveggen. Hun trakk inn den salte sjøluften.

Tenk, så enkelt det ville være, så enkelt det ville være å ende det hele. Hun gikk nærmere kanten. En måke skrek et stykke unna og solen forsvant bak en sky, det fikk omverdenen til å virke grå og trist. Vinden blåste henne i det lange, rødblonde håret. En enslig tåre rant nedover kinnet hennes. Det svei på kinnene da de salte tårene rant over sårene hun hadde fått av kvistene i skogen.

Hun tenkte på foreldrene. De ville antagelig ikke forstå, men det fikk så være. Hun trakk pusten dypt flere ganger før hun tok mot til seg. Hun strakte ut venstrefoten og trådde ut i løse lufta. Håret sto ut som et slør bak henne da hun stupte ned i det rasende havet.

De fant liket hennes neste dag. Politiet bekreftet at det var selvmord. Men det er ingen som vet hvorfor denne unge piken bestemte seg for å ta sitt eget liv. Det var en hemmelighet hun tok med seg i graven, men ”mobilvennene” hennes hadde nok en anelse.