Månene speilet seg i vannet. Jeg tok opp snusboksen fra lomma mi og lokket opp lokket. Den var tom. Igjen. Jeg la den ned i lomma, og så meg rundt. Mørket gjorde alt så kaldt, selv om det var sommer. Trær på den ene siden og hav på den andre. Jeg så ned mot vannet. Det så ut som noen hadde drysset glitter over det. Det var så vakkert. Men det varte ikke lenge. En stor stein lå akkurat der jeg skulle skate, og jeg hadde ikke nok tid til å svinge unna. Hjulet traff steinen og jeg for av brettet med en voldsom fart. Skateboardet fløy videre nedover skråningen og var i retningen mot vannet. Jeg løp etter får å stoppe det. Og det var da jeg så hun. Hvis jeg bare hadde gått videre den dagen. Ikke brydd meg om jenta. Da hadde alt vært helt annerledes.

Håret hennes fløt i vannet. Det så ut som silke. Hun så ganske vakker ut der hun lå, med den hvite kjolen hvis det ikke hadde vært for blodflekkene og gjørmen. Jeg strakk ut hånden min, for å snu henne rundt, men det var noe som stoppet meg. Som om det plutselig dukket opp en vegg rett foran hånden min. Tanker fløy rundt i hodet mitt. ”Hvem har gjort dette?”, ”Hvorfor er hun her?”, ”Lever hun fortsatt?”. Utenom at jeg egentlig helt viste det selv snudde jeg henne fort rundt og så på henne. En smak av syre, og frokosten trengte seg fra magen, oppover halsen og til ut av munnen min. Jeg vendte meg tilbake igjen for å se på jenta. Jeg fikk svar på det ene spørsmålet mitt. Hun var ikke levende.

Ansiktet hennes var helt hvitt med en blåtone. Mye av huden hennes hadde dettet av eller blitt helt skrukkete av vannet. Øynene hennes var nok det som hadde fått meg til å spy. Noen små larver hadde gravd seg vei langt inn, rett gjennom pupillen og det hvite området i øyeeplene hennes. Noen steiner datt nedover skråningen bak meg. Jeg snudde meg. Jeg skimtet en høy manne skygge bak meg. ”Du må hjelpe meg, denne jenta har druknet, hun er død!” Skyggen beveget ikke på seg. Han sto som en stokk, midt på veien. Jeg ble plutselig veldig varm. Det kjentes ut som jeg fikk en kokende kjele med vann over meg. Mannen begynte å gå sakte framover. I den retningen jeg sto. Jeg hadde ingen steder å gå, og han viste helt sikkert at jeg var her i og med at jeg ropte om hjelp. Mannen var nærme nå. Hodet mitt var nødt til å finne en plan. Jeg kan ikke løpe rett fram, for der er det vannliljer, og de er det lett å sette seg fast i. På venstre side… Jeg kjente en hånd på skulderen min. Kroppen min fryste. Det sekundet føltes som en time. Kroppen min ble enda varmere. Svetten rant. Jeg vendte blikket sakte ned mot skulderen min. ”Hva gjør du her, så sent på kvelden?”. Jeg snudde meg rundt og så på mannen. En ganske høy spinkel mann sto rett ovenfor meg. Det var ikke så enkelt å se alle detaljene i mørket, men jeg kunne se at han hadde lyst hår og briller. Han gjentok spørsmålet, men litt mer irritert denne gangen. ”Ehm, jeg skulle hjem fra… bestevennen min”. Jeg var den verste på å lyge. Alle vennene mine har sagt det flere ganger. Mannen myste på meg. ”Hjem fra bestevennen din? Og hvor bor han?”. ”Det har ikke du noe med” Sa jeg og dro hånda hans ned fra skulderen min. ”Hvorfor så sur?” sa han og små flirte. ”Det har ikke du en dritt med!” Jeg snudde meg mens jeg sa det, deretter vendte jeg meg tilbake og gikk enda fortere. Veien virket lang.

Selv om det bare var 10 minutter å gå hjem fra sletta til meg. Det hadde begynt å blåse mer nå. Når jeg hadde kommet halvveis stoppet jeg plutselig opp. Jenta. Hva har skjedd med jenta? Hvorfor reagerte han ikke noe på det? Øynene mine sperret seg opp, og jeg snudde meg sakte rundt. Jeg hoppet høyt og laget et lite redselskrik. Et fartsskilt sto noen få meter unna meg, og smilebåndet mitt trakk seg litt opp som det ikke har gjort i hele dag. Det føltes nesten ut som en ny følelse. Jeg snudde meg tilbake igjen tok hendene i lomma, og begynte å gå videre hjemover.

Mamma og pappa hadde antagelig lagt seg. For døren var låst. Døren var alltid låst hjemme hos oss, og hvis ikke den var det, var det noen andre en oss som hadde gått inn der. De var vant til at jeg kom hjem sent. De trodde jeg hadde sett ferdig film hos kompisene mine, men egentlig var jeg bare på sletta for å kjøpe. Jeg tok nøkkelen opp av lomma mi og stakk den inn i nøkkelhullet. Hånden min vred sakte om nøkkelen for å ikke lage mye lyd. Jeg åpnet døren stille. Det første jeg så når jeg kom inn var sko, den lille benken vi pleier å legge posten vår på og speilbildet mitt. Jeg lukket døren stille bak meg og dro av meg jakken. En papirbit falt ut av lommen min. ”5 ediS ,asivA” sto skrevet med svart penn midt på lappen. ”Hva kan det bety?” Tenkte jeg. Jeg tok lappen i munnen og bøyde meg ned for å knyte opp skoene mine. De hadde blitt ganske møkkete og våte nå. Jeg reiste meg opp igjen. Øynene mine lukket seg opp. Og jeg gapte. Lappen datt ned fra munnen min så Jeg byde meg ned for å ta opp lappen igjen og holdt den mot speilet ”Avisa Side 5” Sto det på lappen. Jeg så ned på benken. På første side var det bildet av en høy mann med lyst hår og briller. På overskriften sto det ”Mann drept 2 personer hvert år samme dato” Under sto det med liten skrift ”Les mer, side 5”. Jeg bladde fort opp på sidetallet. Jeg begynte å lese. ”Denne mannen du ser på bildet har vi sett etter lenge. Hvert år 29. Juni dreper han et mer mennesket en forrige år. Altså 2007 drept han 1 jente (Anne Kristine Jackobsen), 2008 drepte han 1 jente og en gutt (Kristine Venningen og Bernard Granby) osv. Altså denne morderen er en å passe seg for, og hvis du ser han må du tilkalle et nødnummer, helst politiet, umiddelbart.” Jeg vendte blikket mitt mot bildet på høyre side. Små bilder av gutter og jenter på alle aldere som antageligvis var ofrene. Og den høye skyggen. Mannen jeg snakket med i stad. Avisen datt ned på gulvet. Den kokende kjelen ble helt over meg igjen. ”Jeg… kunne blitt drept?” Tenkte jeg mens jeg gikk videre inn i den mørke stuen og opp på rommet mitt.

Sjokket hadde ikke helt gått opp for meg enda. Svetten rant over hele kroppen min. Jenta jeg fant i vannet var drept av mannen som sto rett foran meg? Jeg sto rett foran en seriemorder! Det var derfor han ikke reagerte på den avdøde, som normale mennesker ville gjort. Jeg skrudde på lyset, og så meg rundt i rommet. Det var ingen der. Bare de samme gamle møblene som hadde vært på rommet mitt de 15 årene jeg har bodd her. Fotballplakaten, den svarte kommoden, Skrivekommoden og TV-en min. ”Hvorfor er jeg så redd? Jeg er trygg nå!” tenkte jeg. Jeg skrudde av lyset og la meg ned igjen. Mange spørsmål suste rundt i hodet mitt igjen, men mest av alt var ”Hvorfor ville han at jeg skulle se i avisa? Hvorfor ville han at jeg skulle se at han var morder? Nå kom jeg hvert fal til å holde meg hjemme?” Øynene mine seg sagte igjen.

Den høye mannen dukket opp i drømmen min. Han holdt rundt halsen på den vakre jenta. Hun skrek og ropte om hjelp, samtidig som hun gråt. Jeg løp bort til hun for å dytte unna mannen. Før jeg var framme, tok han kniven ved strupen hennes og dro til. Blodet sprutet utover. Jenta datt ned på knærne og holdt hendene over kuttet for å stoppe blodet. Mannen hadde allerede begynt å løpe. Mot meg. Jeg snudde meg for å begynne å løpe, men han tok tak i jakka mi og dro meg bakover. Jeg så han midt i øynene. De blå øynene hans som var rammet rundt av et par runde briller. Han slang meg ned i bakken. Kniven hans var skarp. Jeg viste at om noen sekunder ville jeg bli knivstukket. Kniven ville gå gjennom jakka mi, så gjennom huden, deretter gjennom det tykke laget med muskler og bein, så inn i et organ. Han gjorde seg klar til å myrde enda et menneske. Han holdt opp kniven og hugget til.

Jeg satt meg opp i senga, andpusten. Nå skjønte jeg hvorfor jeg våknet. Det var ikke drømmen. Noe hardt, men lite traff vinduet mitt. Jeg dro fort på meg hettegenseren min som var slengt på gulvet ved senga. Jeg satt føttene mine på det iskalde gulvet, og gikk sakt bort til vinduet og så mellom en glipe i persiennen. Det var fortsatt like mørkt. Det var ingen der, verken dyr eller mennesker. ”Lukas!” Ropte en guttestemme, sikra på min alder. Jeg så rett ned. Nikko sto å vinket med begge armene. Nikko var en av kompisene jeg pleide å være med på sletta. Han hadde kledd å seg mer nå, for i stad hadde han bare en t-skjorte og shorts på seg. Jeg lukket opp vinduet. ”Hva er det du vil, Nikko. Klokka er…” Jeg tok mobilen opp fra nattbordet og sjekket klokka. 03.27 sto det. Før jeg rakk å si hvis mye klokken var, avbrøt Nikko meg. ”Ja, jeg vet det er sent, men det er noe jeg er nødt til å vise deg! Kom ut!” Jeg himlet med øynene, lukket vinduet og dro på meg en bukse, deretter gikk jeg ned trappa og ut ytterdøra.

”Hva er det du vil?!” Jeg var mye mer irritert nå. Hvordan våger han å vekke meg så sent på kvelden? ”Du må bli med på sletta! Krisa har fått inn ny snus!” Svarte Nikko med engasjert. Krisa het egentlig Kristian, han pleide å skaffe oss varene. Altså snus og røyk, og spesielle anledninger dop. Alle på sletta viste hvem han var, etter meg så klart. ”Jeg gidder ikke nå”. Nikko så spørrende ut. ”Hvordan er det du har blitt? Hvorfor er du så pysete!?” Ropte Nikko irritert. Det var sant, jeg har alltid vært den tøffeste på sletta. ”Greit, jeg blir meg”. Nikko smilte og ga meg den kjente brofisten vår. Han begynte å gå, snudde seg og så på meg og sa ”Da skater vi da”.

Det var fuktigere en i stad. Gatelysene hadde sluttet å virke nå. Vi viste at de alltid sluttet å virke kl. 02.00, og da dro de fleste hjem. Krisa kom bort til oss. Han holdt frem minst 15 snuspakker. ”Hvor mye skal du ha?” spørte jeg litt oppgitt, for jeg viste det kom til å bli dyrt. Det blir bare dyrere og dyrere for hvert år, og jo flere kunder han får. ”300 for 1 pakke.” Jeg sperret opp øynene mine. ”300?! For 1 pakke?!”. ”Seff, jeg trenger cash, og det er mye vanskeligere å få tak i nå, så prisen har gått opp 100 kroner.” Jeg begynte å le, og satt ned skateboardet. ”Er`u dum eller?”. Nikko så at jeg ble irritert, og spørte Krisa om vi ikke kunne få litt rabatt siden vi hadde vært kundene hans i 5 år, men det gikk ikke på tale. ”Ses a gutta!” Sa jeg mens jeg tok det ene benet på brettet, og dyttet i fra med det andre. Jeg viste at det var lurt å dra, før han satt opp prisen enda mer fordi jeg begynte å bli frekk. Nikko, Henrik og Will ropte etter meg, men jeg latet som jeg ikke hørte det.

Jeg satt brettet under trappa, og gikk opp til døra. Klinka gikk rett opp, og jeg gikk inn. Jeg satt skoene pent på hylla, og hang jakka opp. Jeg løp opp trappa og slengte meg ned i senga. Endelig skal jeg få slappe av tenkte jeg i det jeg skulle skru av lyset. Men jeg tok feil, for rett ved kommoden min, i mørket. Sto en høy, manneskygge og så på meg.