Eksplosjonen ristet hele kvartalet. En skikkelse snek seg rundt hjørnet og forsvant inn i sidegaten. Jeg gikk sakte bortover den sotlagte veien mot sidegaten. Jeg kunne bli kjent! Jeg kunne se for meg overskriftene i avisene: "Jente 15, avslørte en bomber!". Følelsen var utholdelig. Hjertet mitt banket fortere og fortere bare ved tanken på at jeg kanskje kunne oppleve "kjendis-livet".

Hjørnet til sidegaten kom nærmere og nærmere. Det var ikke lett å se noe, på grunn av luften som var tykk og samtidig ble det vanskelig å puste inn og ut. Bilalarmer, skriking og sirener er tre lyder som var der konstant. Det var så gale, jeg kunne nesten ikke høre meg selv tenke. Ropene på hjelp og barnas gråt. Jeg kunne kjenne noe inni kroppen min, men jeg klarte ikke å finne hva det var. Lengselen på paradiset ble større og større. Like fort som skyggen kommer når solen går bak en sky. Likevel klarte jeg ikke å få noe ut av hodet. Ut av tankene. "Kjendis-livet". Det styrket viljen min til å fortsette.

I det sekundet jeg stod å fantaserte om paradiset kjente jeg noe som fòr opp over foten min. Jeg viste ikke at Bergen by hadde kakkelakker på størrelser med poteter! Kunne dette være sant?

Da jeg hadde kommet fram til sidegaten hørte jeg noen lyder. Det var som om noen gravde opp noe. Jeg hørte spadelyder. Jeg stakk hodet forsiktig fram for å se om jeg kunne se noen. Forventningne mine var at jeg skulle se en mann som stod å gravde i bakken eller i jorden slik som lydene fortalte meg, men det jeg fant var et bosspann. Jeg må ærlig si at jeg ble ganske så skuffet når jeg så spannet. Jeg snudde for å gå tilbake. Plutselig hørte jeg et stort brak. Jeg snudde meg like fort som du kan si kinaputter, og fikk øye på skikkelsen. Mens braket var, skrek jeg. Ikke høyt, men likevel høyt nok at skikkelsen kunne høre meg. Beina mine sviktet. De kunne ikke bevege seg. Jeg bare stod der. Skikkelsen kom nærmere og nærmere. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne kjenne på meg at jeg ble redd og nervøs fordi jeg var ikke akkurat den minst kveppsomme personen som går på denne jorden. Tilslutt klarte jeg å få fart på beina mine. De løp saktere enn jeg hadde håpt, men jeg kom meg likevel bort over gaten.

I det jeg skulle runde av hjørnet og samtidig oppover bakken på enden av Skottegaten for å svinge inn til Vestre holbergs allmenning, tok noen på skulderen min. Jeg skvatt og endte opp på bakken. Jeg lå på magen da jeg landet så jeg kunne ikke se hvem denne skikkelsen var. Klumpen kom i halsen og tårene i øynene. Skikkelsen beordret meg til å snu meg så han kunne se hvem jeg var. Mens jeg snudde meg og samtidig skrek at han ikke skulle skade meg, så jeg noe blankt. Spissen på kniven forsvant, men kom fort tilbake...

Jeg skrek, og våknet at av katten min lå ved siden av meg. Alt var bare en drøm.