- Telefon... por favore, prøvde Theo seg på spansk, med norsk-spansk ordboka i hånden.
- No comprende, svarte resepsjonisten, som forresten var en søt seniorita.
- Hablas inglès? fortsatte Theo. Til slutt fikk han vist noen tegn og snakket litt spangelsk så hun forstod det, og han fikk låne telefonen. Han slo nummeret og i andre enden svarte en mørk mannsstemme. Det var Bernard, overmannen. Theo spurte hvor og når han skulle levere varene. Han fikk oppgitt en adresse og ble fortalt at han måtte være der under "siestaen". Febrilsk letende i ordboka spurte han Bernard hva siesta var. Han fortalte at det var et tidspunkt midt på dagen da alle, absolutt alle, tok seg en pause fra hva de enn holdt på med. Theo spurte når på dagen dette var, men da fikk han bare til svar at det kom han til å merke.
Stille. Stille som i graven. Bernard hadde rett, man merket det virkelig. Theo gikk en tur nedover hovedgata i Arguineguin. Alle butikker, restauranter, kafeer, ja til og med sykehuset var stengt. De eneste lydene han hørte var lyden av bølgene som slo inn mot stranden og et par gatekatter som snirklet seg rundt anklene hans. Han fant ut at han ville vente med leveransen en dag eller to, og bare ta seg en liten ferie. Dagen etter tok han med seg varene ned til sentrum. Siden siestaen pågikk måtte han finne fram på egenhånd, men etter en stund fant han adressen. Det var i byens slumområde, men hva annet hadde han vel ventet? Møtestedet var en nedlagt butikk i en bakgate. Theo hadde vært med på dette før, men var allikevel skeptisk. En stor spanjol åpnet døren da han banket på. Innenfor ventet fem skumle typer.
- Nesten som i en Marlon Brando film, tenkte Theo. Og det var det også. Dette var Gran Canarias svar på den italienske mafiaen. En av dem snakket engelsk.
- Mr. Nielsen I assume? spurte han og rakte frem en hånd. Theo tok han i hånda og sa hva han var kommet dit for. En annen kar tok en av pakkene til Theo, skar et lite snitt med en kniv og smakte.
- Boeno, sa han med et smil om munnen. Den engelsktalende åpnet en koffert. Theo kunne ikke tro sine egne øyne. Bernard hadde ikke sagt det var snakk om så mye penger, det måtte være minst 20 millioner der! Den engelsktalende spurte om Theo var fornøyd, noe han selvfølgelig var. Theo visste at man skulle ikke oppholde slike mennesker så han takket for seg og gikk.
Da han kom tilbake til hotellet, ringte han Bernard og fortalte ham de strålende nyhetene.
Bernard anbefalte Theo å ligge lavt, nå som han hadde så mye penger.
- Ta også legg dem på et safe sted, sa han, du veit aldri med dissa spanjolene. Men Theo var i så godt humør, at han ville ut å feire. Han skulle finne seg noen spanske senioritas å feste med. Den kvelden var det "hæla i taket". Og selvfølgelig merket han det dagen etter også. Med den dundrende hodepinen han hadde, gikk han ut en tur langs stranden. Men da han kom tilbake fikk han litt av et sjokk. Hele hotellrommet var vendt på hodet. Alle møbler, bilder, tepper og de få klærne han hadde med seg lå strødd utover gulvet. Det var helt sikkert mafiabanden som hadde vært der for å lete etter... ja pengene! Theo løp innover i rommet da han plutselig så en mann som stod lent over kommoden på soveværelset. De hadde ikke vært der, de var der. Theo måtte få tak i pengene før de fant dem. Han listet seg forbi soveværelset, som var invadert av spanjoler. Han fant pengene og løp mot døra. Selvfølgelig måtte han lage en lyd så alle hørte det og fulgte etter ham. Han løp ned trappen i en rasende fart med Julio Iglesias og Marlon Brando i hælene. Han fór gjennom resepsjonen og ut på gata. Hvor skulle han gjøre av seg nå? Disse karene var sikkert lommekjente her, mens han ikke engang visste hva som var nord og sør. Han sprintet bortover gata og smatt inn i en sidegate. Han gjemte seg bak et hjørne og trakk pusten. Etter noen sekunder snudde han seg rundt hjørnet for å se om han hadde ristet dem av seg. Det hadde han. Men ikke for evig. Han trasket videre til han fant seg selv utenfor byens politistasjon. Skulle han søke tilflukt der? Kanskje politiet ville oppdage pengene hans? Han fikk ta sjansen.

- Hola, sa Theo, polizia por favore. Poco loco bandidos! Han fikk ikke noe svar. Så klart; det var siesta. Ingen politimenn var å se. Stasjonen var helt tom. Han gikk ut bakveien, som endte i en mørk og skummel bakgate. Han ante ikke hvor han var. Han fikk bare velge, høyre eller venstre? Idet han snudde på hælen og løp mot venstre, så han et mafia- medlem rett foran seg. Han gjorde helomvending og løp så fort han kunne. Den sandfylte vinden sved i øynene hans. Før han visste ordet av det var det avfyrt et skudd, og han falt om på bakken.
Han våknet i en stor søppelcontainer. Kofferten og pengene var naturligvis borte. Han hadde fryktelig vondt i benet, men det som skuet hans øye fikk ham til å føle seg bedre. Det var resepsjonisten. Han visste ikke hvorfor eller hvordan, men han var bare glad hun var der.
- Mistet du pengene sier du? Hvordan kunne du... Det var Bernard på telefonen. Theo gjorde ham oppmerksom på at han nesten hadde blitt drept.
- Det får gå for denna gangen, sa Bernard, men nå som du er noen lunde frisk igjen kan du vel ta et nytt oppdrag?
- Nei takk. Jeg har fått nok av den slags business, Bernard. Adios, sa Theo mens han la armen
rundt sin seniorita, resepsjonisten.