Patrik ålte seg frem mellom folkemengden på ”Canebiere”, den største turistgaten i Marseilles. Ferien fra It-Utviklingskompaniet hadde startet, men han følte seg allikevel ikke så avslappet der han gikk rundt mellom menneskene i den store fiskerbyen. Vel, lukten av espresso gjorde opplevelsen litt mindre stressende, men alle menneskene som fortet seg forbi han gjorde at han ble mye mer stresset enn man skulle være på en ferie som denne.

Han kom seg bort til et fiskemarked nede på havnen. Støyen var enorm. På alle kanter kunne han høre de desperate ropene etter kunder fra fiskehandlerne. Patrik gikk forbi en bod med bouillabais-smaksprøver.

En berømt fransk suppe som var kjent for å være ekstra god i Marseilles. Han snudde seg mot mannen bak disken som smilte håpefullt mot han. Patrik smilte tilbake og tok imot den lille skvetten. Suppa smakte forferdelig, men han smilte allikevel tilbake. Deretter småjogget han videre.

Patrik kom seg bort fra markedet og inn i noen smågater som utgjorde kjernen av byen. Gatene var som labyrinter der de kroket seg innover og avslørte mer og mer av den virkelige byen og miljøet. Jo lenger inn han kom, desto mindre ble støyen fra stressende turister og plagsomme selgere, istedenfor kom den naturlige støyen fra byen fram. En rolig og avslappende støy.

Han gikk forbi noen gutter som spilte fotball på husveggene inne i de trange gatene. Plutselig hørte han den skvulpende lyden av vann bak seg og da han så bak seg fikk han øye på en dame som helte vaskevannet ut på gaten. I den overraskende avbrytelsen av stillheten rundt, hoppet en forskrekket katt opp i været og løp sin vei.

Patrik merket at jo lenger inn han kom i gatene jo mørkere ble det. Mørket ble nesten litt skummelt. Innimellom fikk han glimt av skygger på veggene, små lysglimt fra de trangeste smugene. Han måtte ha gått i en evighet nå. Han visste ikke lenger hvilken vei selve byen var, og begynte å føle beinas skrik etter hvile. Han så ned på klokka og fant fort ut han hadde gått i flere timer allerede og solen hadde nesten gått ned. Fort kikket han rundt seg og la øynene på et skilt litt lenger opp i gaten. Han begynte å småjogge forover mot en gate som het ”le Servaint”. Han kom seg gjennom den og tok til høyre ved neste gateskifte. Der stoppet han foran en bank og gikk inn.

Det var overraskende mange mennesker i banken. Vel, ikke som nede på havnen, men nok mennesker til at en lav summing fløt rundt i rommet. Han stoppet opp ved køen og så seg rundt. Bak han kom fire menn inn i banken. De dyttet seg forbi menneskene som sto i veien og gikk mot Patrik. I det de passerte han plasserte den største mannen et kraftig dult inn i siden hans. Patrik ristet litt på hodet og smilte idet mennene fortsatte mot mannen bak disken. Han så bort, men fulgte situasjonen i øyekroken og idet han kastet tyggegummien sin på bakken, ble det helt mørkt i rommet og man hørte to par skudd i været. Et halvt sekund gikk og skrikene begynte å fylle rommet. Skudd nummer tre runget ut i luften og det ble brått stille igjen. Menneskene hadde bøyd seg ned, noen lå på bakken og skalv. Patrik sto fortsatt oppreist og så rett på ranerne. En av dem møtte blikket hans, stoppet opp et øyeblikk og snudde seg igjen.

Det gikk et par minutter og ranerne fikk med seg en haug med penger uten at noen fikk varslet politiet. Idet de hadde dratt, tok det enda fire minutter før politiet kom seg til banken. I et øyeblikk fikk Patrik igjen den stressende følelsen han hadde fått nede på havnen. Politifolk forhørte vitner og ba om tips og beskrivelser mens tilfeldige forbipasserende stoppet opp for å se hva som foregikk.

Plutselig skriker en av mennene ut helt ukontrollert. ”Den mannen. Det er han. Han var en av ranerne!” Mannen pekte på Patrik som sto der med et forbløffet ansikt. Folk begynte å mumle og plutselig ropte også en annen person. ”Ja, det er sant. Det var han! Jeg så han sto og snakket med ranerne!” Patrik ble raskt pågrepet av lettere brutale politifolk og ført med til politistasjonen. Der tok de lommeboken hans, for å sjekke hvem han var, frakken for å sjekke etter DNA og spor, og mobilen ble tatt med for undersøking. Den rolige ferien ble ikke fullt så rolig som han hadde forventet.

Patrik ble ført inn i et firkantet rom med to stoler, et bord og et stort speil på den ene veggen. Som om han ikke visste hva det var. En vakt sto på innsiden av døra og ba Patrik sette seg ned. Patrik var veldig rolig til tross for omstendighetene. Å bli tiltalt for ran var alvorlig.

Etterforskeren kom inn. Patrik så det helt klart. Det oste etterforsker av både uttrykket og utseendet. Han satte seg ovenfor Patrik og så ned på papirene han hadde i hendene. Deretter så han Patrik inn i øyene for å prøve og gjennomskue han. Han ga opp og presenterte seg. ”Jeg er Jean Claude.” “Hvorfor er jeg he…” begynte Patrik, men han ble fort avbrutt av Jean Claude. “Du er siktet for ranet på banken i Marseilles.” “Hvorfor meg?” spurte Patrik. “Jeg har ikke gjort noe! Ranerne var fire andre menn og jeg var ikke en av dem.” Irritasjonen begynte merkes i Patrik. “Vi har to vitner som så at du var i ledtog med ranerne.” “Hva med resten av menneskene i banken” spurte Patrik oppgitt. “Vel, problemet var at resten av menneskene ikke torte å røre en finger,” svarte etterforskeren. Patrik ristet oppgitt på hodet. Det kunne ikke være sant.

“Jeg kjenner deres type,” sa Jean Claude. ”Sleipe som åler, gjør alt for å slippe unna. Finn deg et alibi og alt går bra. Det virker på meg som at du har funnet deg et. Forklar deg!” Patrik så på mannen med et ondt blikk. Det lyste rødt ut av øynene på han og han satt og trippet utålmodig med fingrene i bordkanten. ”Jeg skulle ta ut penger i banken.” sa han mens han prøvde å dempe raseriet. ”Ja vel,” sa Jean Claude. ”Og?” Nok var nok. Det var ikke noe mer. Raseriet som lå og presset på i brystet på Patrik slapp nå ut i en voldsom bølge. Han var rød av raseri mens han nærmest veltet det tunge bordet idet han reiste seg. ”Det er ikke noe mer! Jeg skulle ta ut penger, ta meg en tur på en forbanna restaurant og spise en fin middag!” Jean Claude satt med henda foran ansiktet, tydeligvis vettskremt idet vakten stormet mot Patrik for å roe han ned.

”Wow,” sa etterforskeren med svettedråper i pannen mens han prøvde å rette opp dressen sin. ”Du er en flink skuespiller. Jeg må si det. Liker ikke å skryte, men du klarte å skremme meg litt der.” Patrik himlet med øynene. Kunne ikke dette bare bli ferdig. Det var stille et øyeblikk. Det virket som om etterforskeren hadde problemer med å finne ut hva han skulle si. Plutselig, som en reddende engel mot den pinlige situasjonen hans, gikk håndttaket ned og inn kom en ung mann med et smil rundt ansiktet. Han hadde briller og så litt nerdete og hippieaktig ut.

”Vi har gått igjennom overvåkningskameraene og området fra ranet,” sa han litt småstolt. ”Og? Hva har dere sett?” spurte Jean Claude utålmodig. Den unge mannen kom seg ned fra skyene igjen. Stoltheten forsvant og han så ned i bakken. ”Det var ikke så m-mye.” ”Ingen ledetråder. Ingen spor. Ingen tegn, ingen gjenskjenninger, fingeravtrykk, DNA eller noen ting?” spurte etterforskeren. ”Er det sikkert?” ”Sikkert som banken,” svarte gutten. Patrik lo. Jammen hadde ikke guttungen humor. Sikkert som banken. ”Haha.” Jean Claude snudde seg mot Patrik, illrød i ansiktet etter den åpenbare ydmykelsen.

Det virket som gutten følte seg såret over hva han hadde sagt, så han tok hånden sin på skulderen til etterforskeren og snudde han rundt. ”Vi har vel noen spekulasjoner om noe.” Jean Claude snudde seg tilbake og virket oppglødd. ”Det virket som at når den ene raneren dultet borti Patrik, så var det et slags tegn, det så ut til at raneren ga han noe. Patrik hadde også ofte øyekontakt med flere av ranerne.” Patrik trippet med fingrene. Han virket småredd. Hadde de virkelig funnet noe på han. ”Men jeg har ikke gjort noe!” ropte Patrik. ”Vi får se på det,” svarte etterforskeren og ga beskjed til vakten om at han skulle ransake ham.

Patrik lot seg gladelig ransakes, for hva kunne de finne på han. Vakten gav innholdet til etterforskeren og gikk på plassen sin. Han virket skuffet. En trikkbillett, en tyggispakke, en lipomade og noen småmynter. 3 euro og 25 cent for å være nøyaktig. Han snurret myntene rundt på bordet og undersøkte dem grundig. Deretter gav han dem tilbake og sukket. Patrik takket og smilte.

”Vel,” startet Jean Claude. ”Det ser ut som vi ikke har noe grunnlag for å holde deg her mer. Beklager for alt oppstyret. Du kan gå.” Patrik pustet lettet ut, reiste seg og tok Jean Claude i hånda. Deretter gikk han opp i resepsjonen for å hente jakke, telefon og lommebok.

Patrik sto igjen ute i den praktfulle byen Marseilles. Han hadde synes å glemt alt om byen og hvor fantastisk den var når han satt på politistasjonen, men nok om det. Han måtte ta en viktig samtale. Han presset inn et 10-sifret nummer og la telefonen på øret. ”Hallo.” svarte stemmen i den andre enden. Patrik ble lettet. Alt hadde gått som han hadde ventet. ”Jeg er fri. De hadde ikke noe på meg.” ”Fantastisk. Vi er i Aix én Provence. Hva spurte de om?” Patrik lo. ”De hadde bevisene foran seg hele tiden. Utrolig nok virket kameraene. De hadde sett at du gav meg noe, de hadde sett tegnene våre, men allikevel klarte de ikke å skjønne at det var tyggisen i lomma som var alt de trengte. Flaks de ikke ville ha en. De idiotene.” ”Men, hva var det i tyggisen,” hørte man i den andre enden. ”bare noe it-greier?” svarte Patrik. ”Kan de ikke finne ut noe gjennom den?” ”Bare hvis de hadde tatt en fra pakken min.” Patrik virket stolt. ”Er du sikker på de ikke tok noen?” Patrik smilte for seg selv, la mobilen ned i lomma og spaserte ned på den nå folketomme havna. ”Sikker som banken.”