Simon var en god venn. En av mine beste, hvis jeg tenker etter. Han var min nærmeste nabo, og den morsomste klassekameraten noen kunne ha hatt.
Alt vi hadde gjort sammen… Klatra i trær, falt ned igjen, spilt spill, hatt sommerjobber sammen, reist på ferier med familiene våre.
Det var borte nå. Det fantes ingen Simon lenger.
Mamma sa at han alltid ville leve i hjertet mitt, men hva hjalp vel det? Jeg kunne verken snakke eller le sammen med han på den måten.
Jeg hatet det. En stund trodde jeg at jeg ble gal! Men det gikk over. Jeg fant ut at det ikke hjalp å sitte og syte over det lenger.
Tross alt hadde jeg minne enda. Jeg kan huske siste skoledag etter 10. klasse som det var i går…

- Janne! Noen ropte på meg. Selvsagt, det var jo Simon! Han kom bort til meg med et smilende blikk. Ansiktet var blitt gyllent av solen, og han så mer kjekk ut en vanlig.
- Vil du være med på stranda i dag? Helt topp badevær, og en god anledning til å feire!

- Så klart! Skal resten av gjengen også være med? spurte jeg mens jeg rettet på den lyseblå singletten min.
- Jeg ha’kke spurt dem enda, men det er nok ganske sikkert, ja, sa han mens han strykte gjennom det blonde håret.
- Ok, kan du ikke snakke med dem, for jeg må hjem og rydde litt på romme. Hvis ikke jeg gjør det snart kverker mamma meg!
- Det er greit! Ser deg der klokka halv fire da, ropte han mens han gikk mot Steffen som var en av kameratene hans.
Jeg tok følge med Line, ei jente som bor i strøket mitt. Jeg så fram til denne ettermiddagen.

På stranden blåste det litt, men det gjorde ikke noe siden det var så varmt i sola. Jeg hadde på meg min nye marineblå bikini og et tynt omslagsskjørt som sto til de grønne øynene mine, og det brune håret mitt.
Guttene, altså Simon, Steffen og Joakim strevde med å få satt opp Steffens volleyballnett, mens Lisa og Marte lå og solte seg på den varme stranden.
- Hei! ropte jeg. – Så dere er allerede i gang?
Guttene snudde seg. Alle hadde på seg blå badeshorts, og så faktisk ganske bra ut!
- Nå ja, vi ha’kke starta enda, sa Joakim som fikla med noen taugreier jeg ikke har peiling på i det hele tatt.
Jeg gadd ikke å hjelpe til, så jeg dumpet heller ned i sanden og solte meg sammen med de andre jentene.
Siden guttene hadde strevd sånn med å få opp volleyballnettet måtte jeg nesten være med å spille litt. Det var ganske gøy. For gøy faktisk. Tiden gikk alt for fort og plutselig ropte Lisa at klokka var blitt elleve. Jeg fant ut at det var best å rushe hjem i en fart.
Vel hjemme ble jeg møtt av en småsur mamma. Jeg kom hjem klokka halv tolv, uten å en gang si ifra hvor jeg gikk.
Men selvsagt tilgav hun meg. Jeg var jo tross alt 16 år gammel!
Den natten fikk jeg ikke sove mye. Jeg tenkte bare på en person. En som sto meg veldig nær…
Simon.

Noen uker gikk og jeg ble mer og mer forelska i han.
Vi gjorde mye sammen. Familiene våre reiste sammen på hyttetur ute i skjærgården. Været var herlig og jeg ønsket at dagene aldri skulle ta slutt.
Da jeg og Simon satt alene ved bålet en kveld kysset han meg på kinnet. Vennskaplig selvsagt, men slik følte ikke jeg det. Jeg ønsket at det skulle vare for evig.

Sommeren var over, og skolen var i gang igjen. Nå gikk vi alle sammen på videregående skole. Mye vanskeligere, men mye morsommere.
Denne dagen skulle jeg være med Simon for å kjøpe bursdagsgave til moren hans.
Vi gikk innom ”The Body Shop” og fant en god parfyme som Simon kjøpte. Jeg kjøpte en mørkeblå toalettveske til henne. Dette ble hun sikkert glad for, tenkte jeg. Mørkeblå var yndlingsfargen hennes.
Senere gikk vi på en liten kafé i byen. Simon kjøpte seg en cola og en vaffel, mens jeg var ”voksen” nok til å drikke en kaffe.
Plutselig begynte Simon og hoste ustanselig. Jeg trodde han bare satt noe fast i halsen, så jeg tok det ikke alvorlig.
Men så besvimte han! Helt brått. Han bare falt av stolen og ned på gulvet. Jeg ble så sjokkert at jeg ikke fikk fram et ord. Jeg hoppet ut av stolen og knelte ved siden av ham. Prøvde å snakke med han, men jeg fikk ikke noe svar. Da hylte jeg etter hjelp.
Så gikk alt automatisk for meg. Akkurat som fra en bok eller noe sånt.
En ambulanse kom og tok Simon og meg til sykehuset. Jeg gråt og var redd hele veien.

Etter en stund på venterommet sammen med mamma og Simons mor kom doktoren og sa ar det var oppstått en hjertefeil. Han var nå i ustabil situasjon og lå fremdeles bevisstløs.
Jeg og mamma reiste ikke hjem før klokka to om natta. Vi skulle liksom hjem for å sove, men jeg klarte ikke engang og lukke øynene.
Noen dager senere, da jeg fikk ”lov” til å besøke han så han bare trist ut.
- Hei… Hvordan går det? var alt jeg fikk fram.
- Bra… Og dårlig, sa han med en litt irritert
- Jeg har med konfekt til deg, sa jeg og la boksen ved siden av ham. Han skjøv den vekk.
Da jeg begynte å snakke om hvordan ting gikk hjemme, ble han sint. Det overrasket meg ganske mye, fordi han hadde aldri snakket slik til meg før.
- Hva er galt med deg? Hvorfor er du så innmari sur? spurte jeg med hevet stemme.
- Hvorfor må du snakke om al det der? Kan du ikke bare gå heller?!
- Men vi er jo bestevenner, Simon! Får jeg ikke engang… Han bet meg av, og sa skarpt:
- Jeg orker ikke! GÅ HELLER!
- Ikke før du sier hva det er som plager deg! Hylte jeg tilbake.
- OK, vil du virkelig vite det? sa han.
- Jeg vil ikke høre om alt det morsomme som skjer fordi… Fordi jeg aldri får oppleve noe sånt mer! Jeg har bare 4 måneder igjen å leve!
Jeg ble så sjokkert at jeg nesten falt. Døende? NEI! Det kunne ikke være sant! Tårene kom. Livet mitt stoppet helt opp.
- Du kan like gjerne godta det! Og det siste jeg trenger nå er din sympati! Så… Så bare dra hjem!
- Nei Simon… jeg… Han avbrøt meg igjen og skrek:
- Bare gå! Jeg orker ikke ha deg her nå… UT!!!
Jeg løp ut. Ut av hele sykehuset. Ut av hele verden for den saks skyld. Mascaraen rant så blusen ble flekkete av sorte, våte flekker.
Jeg løp og løp, helt til jeg sto utenfor inngangsdøra til Simons hus.
Der satt moren på trappa og røykte. Hun hadde slutta for 6 år siden, men nå gjorde hun det igjen.
Da hun så meg, stumpet hun røyken og klemte meg. Jeg gråt så halsen dirret.
Vi snakket ikke. Vi skjønte det begge to.
Simon ringte på kvelden i fra sykehuset og sa unnskyld. Det hjalp ikke stort.
Han kom til å forlate meg for alltid. For evig og alltid…

Det nærmet seg jul. Gatene var pyntet med lys og greiner fra en gran.
Jeg orket ikke tanken på å feire jul med Simons familie. Uten Simon.
Han ble svakere og svakere. Jeg besøkte han ofte, men denne dagen bestemte jeg meg for å fortelle han hva jeg virkelig følte for han.
Jeg var inne på rommet hans. Det velkjente, grønne og koselige rommet hans. Legen sa at han fikk ha sin siste stund hjemme.
Han smilte til meg da han så at jeg kom inn. Jeg satte meg ved siden av han og begynte å si det jeg var kommet for.
- Simon… Jeg må fortelle deg noe… Det er litt flaut, men… siden sommeren har jeg vært forelska i deg.
Han så ikke det minste overrasket ut. Han bare smilte og nikket.
- Jeg vet det. Joakim sa det. Jeg kjente at jeg ble knallrød i kinnene og følte meg utrolig flau.
- Han lovte meg jo og ikke si det! sa jeg snurt.
- Det gjør ikke noe. Jeg har noe å fortelle deg også. Jeg er, og vil alltid være, forelsket i deg Janne… Du er den eneste jenta jeg har hatt følelser for og… jeg elsker deg.
En tåre trilte nedover kinnet mitt. Alt jeg hadde ønsket meg kom nå. Alt for sent.

Han lente seg mot meg og kysset meg. Jeg gjengjeldte kysset.
Etterpå lo vi litt og var ganske tause.
Så kysset vi igjen. Det var herlig, men jeg visste at det ikke ville vare for evig.

Det gikk noen dager. Lange dager. Jeg var hos Simon hver eneste dag.
Moren til Simon ringte og sa at tiden var inne. Simon ville at jeg skulle komme over.
Taust gikk jeg inn og så at hele familien satt rundt sengen hans.
Han var bleik i ansiktet og leppene var gråaktige. Han prøvde å smile, men klarte det ikke helt fullstendig.
Jeg tørket en tåre bort fra øyet.
- Janne… Jeg vil alltid elske deg… selv om jeg ikke er her, så vil jeg tenke på deg. Uansett hvor det blir av meg.
Jeg gråt enda mer. Jeg følte en svak vind som berørte kinnet mitt.
Så sakte og stille sovnet han inn…