”Pose?”
Sinnssykt blå øyne.
”Hallo - ? Vil du ha en pose?”
Jeg skvatt til og blunket febrilsk.
”Hv-hva?” stammet jeg, og så rett inn i det smilende, noe spørrende ansiktet til gutten bak kassa.
Han hadde sinnssykt blå øyne. Det var vanskelig å løsrive seg fra dem, samtidig som det nesten gjorde vondt å se inn i dem også. De var så...elektriske, så lysende blå uten å bli isnende kalde. Det var noe unikt ved dem som lyste opp resten av ham.
Det slo meg så hardt i mageregionen at jeg nesten ikke fikk puste.
”N-nei. Nei, jeg trenger ikke pose...” mumlet jeg og løp rødmende avgårde, uten å ofre ham flere intense, stirrende blikk.

 

Herregud, bli ikke forelska i en gutt på grunn av et par nydelige øyne! Ikke la deg fange av det! Ikke fall for noen såpass lett, jente!

 

Utenfor butikken, fortsatt bærende på den bisarre blandingen av kattemat og epler som mamma hadde bedt meg kjøpe, traff jeg en venninne. Hun smilte gledesstrålende i det hun fikk se meg.
”Gjett hva!” utbrøt hun før jeg fikk summet meg til å si hei.
”Hva?”
”Ny kjæreste!” Hun pekte på seg selv med et fornøyd, en anelse overlegent uttrykk i ansiktet. Hun kneiset med nakken og sendte meg et oppspilt blikk.
”Gratulerer,” sa jeg og smilte. ”Hvordan er han?”
Venninnen min flirte og blunket til meg, på vei inn i butikken med ryggen først, uten å ta det fornøyde og selvtilfredse blikket fra meg.
”Han har sinnssykt blå øyne,” svarte hun beundrende, svingte seg rundt og forsvant inn i butikken.
Tilbake sto jeg, med kattemat og epler i armene, og måpte forfjamset etter henne, med en begynnende svie som stakk i halsen.

 

Kutt ut dette tullet – han er opptatt! Bare kjøp det du skal ha og stikk – ikke si noe til ham!

 

Jeg sto anspent og ventet på at det skulle bli min tur – jeg kunne tatt en annen kasse, men ingen andre var betjent. Bortsett fra denne – og bak den sto han med de sinnssykt blå øynene. Det var en gammel dame foran meg – hun skulle handle middagsmat og brukte forferdelig lang tid. Han sto med et tålmodig smil og ventet, og svarte ”Ha en god dag!” da hun stavret av gårde med rullatoren sin. Det ble min tur.
Sinnssykt blå øyne.
Han så opp på meg og smilte.
”Heisann! Pose i dag eller?” la han spøkefullt til. ”Jeg ser du har handlet en del?”
”Ja takk,” svarte jeg kort, og ville se bort – men klarte det ikke.
Han slengte med en pose, smilte i det han så raskt opp på meg.
Sinnssykt blå øyne.
Jeg rødmet, fikk varene mine oppi posen i en faderlig fart og hastet ut.

 

Nei! Du er ikke forelsket i ham! Han er kjæresten til en venninne av deg! Hva faen har du å gjøre med dem?

 

Du liker ham ikke, det får du bare ikke lov til...

Det hadde gått et par uker siden sist jeg hadde blitt sendt av sted for å handle hos ham. Kanskje det til og med hadde gått en måned, jeg hadde ikke styr på sånt.
Da jeg skulle ut i et ærend der igjen, prøvde jeg å stålsette meg før jeg gikk. Sto foran speilet og prøvde ut forskjellige, overlegne og uanfektede ansiktsuttrykk.
Det funket fett.
Han sto bak kassa igjen. Sinnssykt blå øyne. Ingenting hadde forandret seg, kanskje bortsett fra...
Han så ikke like glad ut som han pleide. Ingen ”Ha en god dag!”, ingen smil eller småspøker til kundene. Kanskje like greit – da kunne jeg komme meg vekk uten å bli angrepet av blikket og smilet og utseendet hans igjen.
Han sendte med en pose uten et ord. Sa prisen. Ingen takk da han fikk pengene, ingen værsågod da jeg fikk vekslepengene.
Ikke et ord.
Fortsatt sinnssykt blå øyne.
Men de var ikke like glade som de pleide å være. De var så isnede nå. Triste av en eller annen grunn.

 

Du er ikke nysgjerrig og du syns ikke synd på ham. Du vil ikke vite hva som feiler ham – det har ikke du noe med.

 

Samme kveld gikk jeg hjem på vei fra fest. En jævla kjedelig fest – jeg gikk før klokka ble tolv. Det var mørkt i gatene, litt kaldt, men menneskelig.
Jeg var i ferd med å passere butikken hvor han jobbet. De holdt på å stenge, gitteret falt på plass. Jeg hørte at det ble låst og så to mennesker komme ut. De sa ha det til hverandre – den ene skikkelsen ble stående litt på stedet. Jeg nølte, vurderte å vente til han forsvant, men han ble stående med ryggen til meg og stirre fremfor seg på et eller annet ubestemmelig.
Jeg satte opp farten og begynte å gå. Da jeg nærmet meg ham kjente jeg ham igjen. Jeg hadde sett hvordan håret hans krøllet seg svakt i nakken hans så mange ganger før at jeg kjente det nå. Hele kroppen hans sett bakfra. Selv i mørket var han gjenkjennelig.
Jeg skyndte meg forbi.
”Hei, du! Vent litt da!”
Jeg stoppet brått da han ropte. Hjertet satte til å banke hardt, fort og vondt.
Jeg snudde meg sakte, grov hendene dypt ned i lommene og stirret på ham.
Han kom bort til meg.
Sinnssykt blå øyne. Selv i mørket.
”Du er venninna hennes, ikke sant?” spurte han, rett ut. Han hørtes trist ut.

”Hva mener du...?” nølte jeg, usikker på hva han ville med meg.
”Jeg slo opp for ikke så lenge siden,” konkluderte han dystert og så tafatt ut.
Jeg stirret på ham.
”Jeg – jeg er lei for å høre det,” sa jeg til slutt uten å ane hvordan jeg skulle reagere – tusen følelser virret rundt inne i hodet mitt. En hær av sommerfugler angrep mageregionen min. Hvorfor fortalte han meg dette?
”Det er greit egentlig,” sa han med en skuldertrekk, før han vendte blikket mot meg og smilte et halvveis mistrøstig, men tappert smil.
”Hun er utkonkurrert uansett, ” sa han, i det sinnssykt blå øyne møtte mine.