Denne historien jeg nå skal fortelle hendte i mars i året 2090. Jeg var 45 år den gangen og hadde sammen med teamet mitt forberedt en reise til stjernen Sirius i nærmere 10 år. La meg først få presentere meg: Navnet mitt er Henrik Bull og for 2 dager siden fylte jeg 95 år. Grunnen til at jeg har ventet i 50 år med å fortelle denne historien vil du snart forstå.

Det hele begynte en vårdag, datoen var 10. mars. Drømmen skulle endelig bli til virkelighet, drømmen om å reise til Sirius, stjernen som skinte sterkest av alle stjerner i universet. Det ville ta oss 7 uker å nå frem til Sirius. Foruten meg selv var det 4 piloter, 2 kokker og 3 teknikere om bord i romskipet. Det var et godt sammensveiset team jeg var satt til å lede. Oppskytingen gikk som normalt og dagene ble fordrevet med å se på video, lese bøker, samtidig som vi foretok vitenskapelige undersøkelser. Vi hadde jobbet i mange år med å utvikle briller som vi kunne bruke til å se med i det sterke lyset på Sirius.

Så kom endelig dagen da vi skulle gå inn for landing og det ble også dagen da ulykken skjedde. Landingen gikk bra, og jeg var den første som satte bena på Sirius. I det neste mann var på vei ut kom det en stor ildkule og traff romskipet. Jeg aner ikke den dag i dag hvor lenge jeg var bevisstløs, men synet som møtte meg da jeg kom til meg selv glemmer jeg aldri. Det eneste som var igjen av romskipet var en haug med rykende metall, og mine gode kollegaer, fire kvinner og fem menn var borte fra denne verden. Der lå jeg, alene og uten romskip, omgitt av et ugjestmildt krateraktig landskap, og det gikk opp for meg at muligheten for å komme tilbake til jorden var lik null. Plutselig var jeg omgitt av noen merkelige vesener og selv midt i sorgen var dette et så fantastisk syn at jeg følte stor lykke. Vi hadde snakket om det, men sjansene for at det skulle være liv der hadde vi ansett så mikroskopiske at vi ikke hadde brukt tid på det. Da jeg så opp på disse merkelige små vesenene med de store lysende øynene følte jeg ingen redsel. De utstrålte varme og harmoni. De tok meg i hendene og førte meg av sted.

Etter å ha gått en stund sto jeg plutselig foran en enorm bygning formet som en halvkule i glass. Jeg ble ført inn og et fantastisk syn møtte meg, for inne var det trær og blomster, fosser og vann. Her fantes ingen forurensing, og så klart vann hadde jeg bare hørt om i bestemors fortellinger fra hennes barndom. Her inne trengte jeg heller ingen romdrakt eller briller. De vennlige vesenene tok meg inn i et rom fylt med datamaskiner og store dataskjermer, og det mest fantastiske var at vi kunne snakke sammen via datamaskinene. Jeg fortalte hvem jeg var og hva som hadde hendt med resten av mannskapet, men det visste de allerede for de hadde fulgt med oss lenge på dataskjermene. Historien de så fortalte meg var så fantastisk at jeg trodde det knapt var sant. De hadde vært der i alle tider. Det hadde blitt mange turer på jorden med romskip. Der hadde de hentet frø, planter og dyr inntil forurensingen av jorden begynte. Fuglene som satt rundt i trærne var for lengst utdødd på jorden. Jeg fikk øye på en fossekall som jeg visste hadde vært mitt lands nasjonalfugl en gang, men som nå ikke fantes lenger. All energien utvant de fra lyset til Sirius. Vannet som rant der hadde en gang rent på jorden. I de små sjøene var det fullt av fisk og mellom trærne og på markene gikk det dyr fredelig og beitet. Det hele var så fantastisk at jeg ville være der resten av mitt liv. Men de fortalte meg at de måtte føre meg tilbake til jorden ellers ville jeg komme til å dø der for min kropp var ikke bygd for å leve på Sirius. Jeg måtte love aldri å fortelle til en levende sjel hva jeg hadde opplevd. Dette lovet, jeg og siden de også var tankelesere skjønte de at de kunne stole på meg.

Det ble en forferdelig trist dag da jeg måtte ta farvel men disse enestående vesenene. I et romskip flat som en tallerken ble jeg fløyet tilbake til jorden. En stjerneklar natt landet vi like utenfor huset mitt og det virket som jeg hadde vært borte i mange år. I uker og måneder etterpå ble huset mitt beleiret av journalister og vitenskapsfolk. Ulykken fortalte jeg om, men det som skjedde etterpå sa jeg at jeg ikke husket og hvordan jeg kom meg hjem igjen er den dag i dag et mysterium for alle unntagen meg selv. Av og til lurte jeg på om alt var en drøm, men fossekallen som holdt til i hagen min var en bekreftelse på at alt var sant. Det var ingen som senere prøvde å reise til Sirius, og takk for det, for jeg visste at viss menneskene hadde oppdaget det som var der ville de klart å ødelegge det.

For et år siden skjedde det som jeg lenge hadde visst kom til å hende. Lang tids forskning hadde slått fast at Sirius kom til å bli truffet av en kjempekomet og bli ødelagt. Selve eksplosjonen kunne sees godt fra jorden og en av de mest fantastiske stjernene på himmelen var borte for alltid. Jeg håper og tror at vennene mine der oppe så hva som kom til å hende og at de rakk å flytte til en annen stjerne i universet. Så i dag har jeg bestemt meg for å fortelle historien, og tror du meg ikke kan du komme og hilse på fossekallen som fremdeles flyr rundt i hagen min.