Det jeg hater mest i verden er mobbing. Så jeg har skrevet en historie om hva mobbing kan føre til.

Det var en tidlig søndags morgen. Det er kaldt og ganske fuktig. I et lite blått hus ligger Tanja i senga si med et godt tak om silke. Bamsen hennes som hun fikk av moren da hun var bare tre år gammel. Hun gråter. Hun kjenner tårene i munnen. De renner nedover kinnet hennes. Hun trekker dyna godt over seg. Aldri vil hun stå opp. Ikke så lenge hun lever. Angsten kryper gjennom henne, langsom og seig, gjennom de trange blodårene hennes. Hun har det vondt. Hjertet hennes banker. Masse tårer renner fra hennes skinn. Hun klarer ikke å tenke en eneste tanke.

Nede far stuen roper moren hennes. Hun klarer ikke å stå, men hun vet at hun må. Hun går ned til stua. Moren ser at det er noe, men Tanja sier at alt går bra. Etter maten går hun og legger seg under dyna sammen med silke. Hennes eneste venn. Tanja er en helt vanlig jente. Hun har kort krøllete hår og brune øyner, men Tanja blir mobbet, derfor har hun ikke noen venner heler. Fordi de er redd for at hvis de blir venner med henne, blir de også mobbet. Hun liker ikke skolen. Den er forferdelig, elevene på skolen også, i hvert fall mot henne. De liker henne ikke.

Da Tanja kommer på skolen ringer det inn. I timen føller ikke Tanja med. Hun er i sin egen verden. Tanja merker ikke at læreren spør henne noe. Plutselig er læren foren henne. Tanja skvetter. Læren spør henne om hva hovedstaden i USA er. Hun forter seg å si New Yorke. Alle i klassen ler av henne, fordi hun svarte feil. Læren ser henne med et alvorlig blikk. Lærene forstår ikke hvordan Tanja her det.

I friminuttet kommer mari og gjengen hennes. Tanja begynner å skjelve og hjertet hennes banker fort. De dytter henne i gresset og spytter på henne. De ser på henne med et stygt blikk og så løper hun ut i skogen mens, hun gråter. Hun vil aldri komme tilbake. Hun setter seg under et tre mens hun gråter. Hun har en stor flammende stein i magen. Hun legger seg under et tre og sovner.

Etter 2 timer:

Tanja våkner av vinden. Hun setter seg opp. Hun fryser. Hun begynner å gå hjem over. Moren hennes åpner. Hun spør hvor hun har verdt og at læreren ring og sa hun skulket. Hun sa bare at hun hadde falt og besvimt da hun spurte meg om blåmerkene. Hvis hun sa noe, skulle de banke henne masse. Så hun sa ikke noen ting om det. Hun gikk opp på rommet hennes og la seg under dyna med silke. Hun drømte om at hun sto på ett fjell og så ned. Hun kastet seg ned og plutselig var hun i et annet sted med blomster og blå himmel. Hun tenkte at det var paradiset og hun bestemte seg for å dra ditt i morgen.

Neste dag:

Hun våknet tidlig. Ute skinte sola. En fin dag å dø på. Hun listet seg inn på moren sitt rom og rotet i skapet til faren hennes. Faren hennes døde da hun var 5 år. Han var høy, snill og verdens beste pappa. Hun fant pistolen hanes og gjemte den i sekken sin. Hun kysset mammaen sin for siste gang og skrev et brev til henne om at hun var den beste moren i verden og at hun skulle til paradiset. Hun løp til skolen. Da hun kom til skolen sto hun i midten av skole gården. Mari og gjengen hennes kommer mot henne og sier at de har tenkt til å banke henne. Hun sier høyt og tidlig at i dag skal de ikke. De ler høyt. Hun tar fram pistolen og sikter på mari. Hun ler ikke lengere hun ser redd ut. Tanja smiler og snur pistolen mot hodet sitt. Så blir alt svart…

1 år etter: det er ingen ting som er igjen av Tanja bare brevet hun skrev til moren sin.