Hvem skulle tro att bunadhateren jeg, Andrine, skulle like meg i bunaden. Hvem skulle tro på meg da jeg sa att jeg likte meg i konfirmasjonen. Jeg som hatet ukjente mennesker som kjenner hverandre men ikke meg. Ingen ville tro på det, om jeg bare sa "jammen, det var jo så god mat" Maten varer som oftest lenge i selskaper. Men det var ikke maten. Og mat kan ikke gjøre en bunadhater glad i bunad. Heller ikke gjøre en konfirmasjon likendes. Det må gjestene bidra med. Og ikke hvem som helst gjester. Ikke en sur tante som ikke hilser på deg. Men heller den kjekke, unge gutten som kom 10 min senere enn de siste. Den kjekke gutten du ikke hadde tenkt over var kjekk om han gikk på gaten. Men som i dette kjedelige selskapet lyste opp tilværelsen, og som fikk timene til å gå, uten å gjøre annet enn å smile.

Vi fikk ikke blikkontakt før vi hentet mat samtidig. Du stor over bordet, og jeg prøvde å ta på eggerøre uten å søle på bordet. Det måtte ha sett veldig klønete ut siden du kastet blikket på meg. Meg av alle de 30 gjestene. Nå var vi bare 3 ungjenter utenom konfirmanten. Men hvorfor ikke se på de to andre jentene. Nei, du så på meg. Og jeg så det, og så på deg. Og du smilte så tydelig til meg. Enda så nær du stod. Vi kunne ha hilst på hverandre med vanlig stemme. Men vi smilte bare til hverandre. Men det var ikke bare ett smil for meg. Vi holdt øyekontakt lenger enn jeg har gjort med en gutt. Og i tilegg smilte vi til hverandre, du nikket til meg, jeg så ned, og du gikk for å sette deg. Men det tok ikke slutt der. Du satt på andre siden av rommet, men du satt så vi hele tiden kunne se hverandre mer i øynene. Og det var så fantastisk å se deg i øynene. Jeg får ikke sagt det nok. Det lyste livsglede av deg på lag vei. Noe jeg ikke har sett hos en person på veldig lenge.

Middagen varte å rakk. Jeg klarte knapt å spise i frykt for å søle og spise stygt om du skulle komme til å se på meg igjen. Og det gjorde du! Hver gang toastmaster sa noe morsomt, eller noe han syns var morsomt så vi på hverandre og smilte enda mer. Jeg begynte å tenke over hvordan dette skulle bli når vi forlot bordet til mer fri før kakene. Men først var det dessert, og jeg kom bak deg i køen. Ikke tilfeldig fra min side. Jeg så på hendene dine. De var typiske guttehender. Kunne vært renere, men de hadde en flott fasong. De var passe store, ikke som mannen ved siden av. Han hadde for store hender. Dine så myke og gode ut. Jeg kjente varmen i sølvskjeen etter deg der du hadde tatt på dessert.

Så kom tiden da vi kunne gå ut, gå på toalettet, strekke på beinene og snakke med folk. Jeg gikk på toalettet og hadde ett lite ønske om att du ville ha fulgt etter. Sykt tenkt. Men jeg kunne ikke for at jeg tenkte det. Og det endte jo ikke der. På toalettet var det et gammelt skrivebord. Nyoppmalt, men veldig gammel og sjanglete. Var sikkert plassert til bleieskift av småbarn. Men jeg så ikke for meg unger som ble skiftet på. Jeg så for meg hvordan du tok tak i meg, dyttet meg ned på bordet, drog opp bunaden og befølte meg over nylonstrømpen før du drog den av meg. Før dine egne bukser lå om føttene dine og jeg kunne kjenne kroppen din mot min, og hvordan du var inni meg.

Jeg kjente på skrivebordet. Det var ikke så stødig. Kanskje noen hadde brukt det til det samme jeg ville ha brukt det til om du hadde vært med.

Jeg brukte lang tid på toalettet og nærmest ba om att du måtte stå utenfor døren. Det gjorde du ikke. Og vi kom ikke så nærme hverandre jeg hadde håpet på selskapet. Men nå hadde jeg veldig store forhåpninger til deg også. Når jeg gikk ut, og inn, og ut igjen, og inn igjen. Var det ikke fordi jeg likte å gå mye ut og inn. Det var for å få deg bort fra foreldrene dine, meg fra mine. og lokke deg med ett annet, mer stille sted. Jeg var ikke flink til å hinte, men du var heller ikke en mester til å lese meg.

Etter kakene og rett før vi skulle hjem satt du en stol unna meg. Mannen i mellom oss snakket til deg, og jeg hørte på. Det var en slags guttesamtale, med jente som følger med og som også får lov til å høre etter og le litt der det skal les. Vi fortsatte med blikkflørtingen helt til mannen gikk for å finne seg kaffe.

Der satt vi. Kanskje litt for nærme alikevell. Du tenkte nok på att du snart ville få melding på mobilen. Jeg tenkte på hvor deilig det hadde vært om du tok på meg. Overalt. jeg kunne kjenne hendene dine stryke, tafse, og forsyne seg av meg. Det var nok å se på de, og jeg kjente de på lårene. Vi så ikke på hverandre på den korte stunden. Men alle tankene som raste i hodet mitt da hadde vært for mye å nevne. Jeg tenkte jeg skulle satt meg i mannens stol og hilse på deg. HVORFOR gjorde jeg ikke det. Jeg angrer akkurat nå, men akkurat nå kommer jeg på en god grunn mot att jeg skulle gjøre det, og igjen angrer jeg veldig nå. Jeg vet jeg skulle gjort det. Jeg fikk en sjanse. Det var den. Jeg tok den ikke. Var redd for å ta den.

I ettertid kommer alt opp hva jeg kunne sagt og gjort for å få deg med på skrivebordet. Men på en annen side. Du tok den heller ikke. Ingen av oss tok sjansen. For alt jeg vet kan det hende du bare er overkoselig når det gjelder smiling og blikkontakt. Du flørter til alle du ser. Eller var det mer? Det får jeg nok aldri vite. For det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å lete etter deg på nettet. Med det jeg trodde var navnet ditt. Men hva har det å si. Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre nå. Tror jeg. Det var bare der og da jeg ville. Men tok ikke sjansen.