Han hadde vært sinnssykt nær ham den gangen... Mot ansiktet kunne han kjenne lukten av den siste pilsen han hadde helt nedpå, sett svetteperlene på pannen, de varme flekkene i ansiktet, den vesle klyngen av kastanjebrune hårstrå som hadde unnslippet hårvoksen og klistret seg mot pannen. Han hadde vært så hjelpesløs i den mer og mer dominerende rusen; så søt, et krav om å bli beskyttet hadde ligget over ham som en tykk dis. Og han hadde vært så nær, så nær – nærmere enn hva normalt var, hva nå enn det kunne klassifiseres som. Den kvelden kunne han ikke –

Aleksander lot det kalde vannet renne nedover ansiktet og dryppe ned i vaskeservanten. Han unngikk omhyggelig å se seg selv inn i øynene i det han sprutet noen håndfuller til i ansiktet, metodisk og automatisk, før han grep et rosa frottéhåndkle og tørket seg. Stoffet var mykt og varmt mot den sarte ansiktshuden – Aleksander lukket øynene mot det og gjemte ansiktet i det, holdt pusten i noen sekunder, før han så opp igjen. Øynene var tilsløret og blikket ufokusert – han blunket hardt et par ganger.

Han fant hårvoksen i skapet – nå kunne han ikke unngå å se seg selv i speilet. Han hadde ikke gjort det siden han sto opp og kom seg inn på badet – nå måtte han omsider; han kunne ikke fikse håret uten å se.

Hadde det kommet noen inn på badet til Aleksander den morgenen, og sett ham stå der, bøyd over servanten, ville ikke vedkommende ha kunnet finne en eneste ting på den unge gutten han eller hun kunne kritisere. Det var ingenting å putte fingeren på, ingenting ved ham kunne være begjært gjort annerledes, rettet på, fjernet, lagt til.

Det blonde, nesten gyldne håret, fortsatt litt rufsete etter en natts søvn, men allikevel nærmest uforskammet ryddig, var kortklip – høyt foran, en anelse langt i nakken, hvor det krøllet seg mykt og engleaktig; det var noe lokkende ved det, noe som fremkalte en lyst til å røre ved det, spesielt hos jentene.

Øynene hans var så blå som de kunne bli, nesten isnende, elektriske blå. Det lyste opp det ellers så solbrune ansiktet hans, i et sprakende utvalg av blåtoner – noen ganger turkis, andre ganger himmelblå, og andre ganger der igjen havblått.

Aleksander var en utrolig vakker gutt, med resten av alle bonusmomenter intakt; en slank, akkurat passe muskuløs kropp, rank holdning, en flott stemme, et bredt smil, og en god sans for klær. Blid, grei, hyggelig, høflig... Det fantes ingenting å pirke på – av og til var han for god til å være sann.

Han rynket på nesen i det han lot en klump med hårvoks på størrelse med en golfball gli igjennom håret – den seige konsistensen klamret seg til fingrene hans, fikk håret hans til å vri og strekke seg til alle mulige kanter. Aleksander bannet høyt for seg selv, før han fikk panneluggen omtrent der han ville ha den. Han ville aldri bli helt fornøyd uansett.

I det siste hadde han vært redd for å se seg selv i øynene, kunne ikke møte de to lyseblå helt, hadde nærmest ikke mot til det. Han var redd for hva han ville se der inne, hva som ville røpes for ham om han stirret lenge nok. Øynene er sjelens speil, hadde han lest i et blad en gang, mens han satt på venterommet hos tannlegen. Hvis det var en sannhet der, så ville han ikke vite den, ikke ennå.

Aleksander var sjelden fornøyd, sjelden sikker. Ikke de siste par årene, etter at han flyttet hjemmefra og fikk en stor, sentrumsnær leilighet påkostet av faren. Det hadde blitt så mye etter at skolen var ferdig, med jobb, fester, jenter... Det var så mye å henge med på, og hele tiden denne usikkerheten; den grep tak i ham, hver gang han var alene, hver gang han var sammen med noen. Det hadde vært et slit å holde ut med det i nesten to år. Han kunne ikke forstå denne trangen til å se flott ut, denne lysten til å være forfengelig. Og det siste som nylig hadde skjedd...

Han ristet tanken ut av hodet, før han forsvant inn på soverommet, kledde på seg, tok på seg en lyserød skjorte, noen lyse jeans. Standard, safe, men stilig. Han fikk et raskt glimt av seg selv i helfigursspeilet på soverommet – det var ikke bra, det han så. Han kunne peke på så mange, mange ting som han gjerne skulle ha ordnet på, men om han gjorde det, ville han aldri bli ferdig. Hadde den usynlige vedkommende som betraktet ham på badet sett ham ferdig påkledd og klar for dagen, ville denne ha beskrevet gutten som ikke noe annet enn perfekt.

- bry seg mindre om akkurat det. Han hadde vært så full selv, så modig, så irriterende freidig. Han fikk for seg at han ville se på fullmånen, så han dro ham med seg ut fra den bråkete klubben, regelrett tok ham i hånden og leide ham ut. Han hadde ikke skjønt noenting, men han hadde fulgt lydig etter, klagene over kvalme og engstelsen over hvor mye klokka var hadde forstummet. Han var nesten som et lite barn, som bare fulgte etter storebror fordi han visste best, visste veien hjem. Og han trodde nesten han visste det også, den gangen, hadde han ikke bare –

Det var nesten så han ikke våget å gå forbi pizzarestauranten. Aleksander hadde ikke dårlig selvtillit, han var ikke redd for folk, men det var den ene ansatte der...

Han kunne se Daniel stå ved et av bordene i uterestauranten, klar til å notere en bestilling på notatblokken. Det korte, kastanjebrune håret glitret om kapp med de grønne øynene i morgensola – han smilte til det unge paret som kranglet vennlig og lavmælt over hvilken pizza de skulle velge. Helhetsinntrykket av Daniel satte en støkk i Aleksander – han puttet hendene i lommene på jeansen og prøvde å gjøre seg så usynlig som mulig, måtte forte seg forbi...

”Aleksander!”

Han stoppet død i skrittene sine, lukket øynene et brøkdels sekund og bannet lavt, før han snudde seg sakte. Daniel sto med den ene hånden i lommen på det sorte forkleet og med notatblokken i andre. Han myste med øynene mot sola som traff ham nesten midt i ansiktet – han skakket på hodet, men smilte ikke.

”Eh... Hei,” sa Aleksander, og følte seg med ett veldig keitet og flau, samtidig som han begynte å bekymre seg over hvordan han så ut på håret og om han hadde kneppet igjen skjorta riktig.

”Har du fri i dag?” spurte Daniel. Aleksander nikket.

”Hva skal du da?” fortsatte han – han hadde skygget for sola med den ene hånden nå.

Aleksander trakk på skuldrene, gjorde det så hverdagslig som mulig.

”Ikke noe spesielt.”

Daniel pauset, som om han tenkte seg grundig om, før han sa usikkert:

”Jeg har pause ved lunsjtider... Hvis du kunne tenke deg å stikke innom da...? Skulle gjerne ha pratet med deg litt.”

Aleksander visste hva han ville prate om. Hvis det virkelig var prate han mente, han var ikke sikker. Han kunne ikke akkurat si nei heller.

”Klart det,” svarte han, og mottok et skjevt smil fra Daniel, etterfulgt av et lite nikk, før han forsvant inn i restauranten med bestillingen.

- vært så forbanna full. Han hadde spurt om hva de skulle – vagt, med skjelvende stemme, som om han var redd, nervøs, eller på nippet til å spy. Han hadde ikke svart ordentlig på det, bare sett opp på himmelen og mumlet et eller annet om månen, som tydeligvis ikke var til stede, og fortsatte å leie ham med seg nedover gaten. Det fantes ikke gatelykter, og det var stup mørkt. Det raste noen biler forbi, men ingen kunne se dem. Etter et kvartal eller så, stoppet han. Han hadde snudd seg mot ham, igjen kjent lukten av altfor mange pils. Den hadde blitt gjenkjennelig, nesten kjær.

”Hva er det vi skal?” hadde han spurt igjen. ”Hvorfor har vi gått fra festen?”

”For frisk luft,” husket han at han hadde svart, og tatt av seg jakken for å legge om skuldrene hans – en tåpelig gest, men den virket så logisk i øyeblikket.

”Det trenger du.”

”Måtte vi gå så langt?” spurte han, og fulgte undrende med på jakken som ble slengt om skuldrene hans; han protesterte ikke.

Han hadde ikke svart på det, bare –

Aleksander gikk tilfeldig innom noen klesbutikker – så uinteressert på det som hang ute til salg, plukket også opp noe av det dyreste han kunne finne uten å gjøre tegn til å ville kjøpe det; det var noe kjedsommelig med det hele, som om han ville få tiden til å gå. Egentlig ville han det motsatte – han ville at tiden skulle gå sakte. Utrolig nok nærmet klokka seg tolv med stormskritt. Aleksander kjente sommerfuglene dukke opp i mageregionen.

Han gikk inn i en Dressmann-butikk, så seg litt rundt omkring. Han stoppet ved et stativ med solbriller, sto der i et halvt minutt, før han gikk lenger inn i forretningen. Som oftest så han alltid veldig kjapt noe han hadde lyst på, som han mente ville kle ham, men denne gangen kunne han ikke få øye på noe som helst interessant – det var som om han hadde mistet denne evnen i dag.

Aleksander stoppet brått opp ved et helfigursspeil i et hjørne av forretningen. Egentlig ville han ikke se på seg selv, men han hadde på en måte ikke noe valg; han ble stående som frosset og stirre på sitt eget speilbilde.

Hva var det han så? Helt ærlig; hva så han?

Han var en normal gutt, en ung, veldig pen gutt, singel, med jobb for et år og mange gode kamerater. Han hadde såvidt begynt å etablere seg så smått, som ungkar vel og merke, men han hadde orden på økonomien sånn nogenlunde, visste sine voksenoppgaver og kunne pusle rundt i leiligheten med sine daglige, rutinemessige gjøremål. Han hadde lappen, han hadde egen bil, visste hva han skulle studere videre, visste hvordan han søkte og var nesten sikker på at han kom inn.

Aleksander hadde jo ingenting å bekymre seg over.

Allikevel – han møtte sine egne, lysende blå øyne. Han skjønte ikke hva han så, han visste ikke hvordan han skulle forklare det, men de var ugjenkjennelige. De utstrålte en usikkerhet og forvirring han ikke kunne ta tak i, noe som var sleipt og glatt og unnslapp tankene hans så fort han klarte å lokalisere den. Han visste ikke hvorfor alt sammen inne i ham var i et så voldsomt opprør, et umulig kaos, og det gjorde ham redd.

Rett og slett redd.

Kanskje fordi han innerst inne visste det, men ikke ville innrømme det overfor seg selv.

- rettet på jakken om skuldrene hans. Han skalv, men det var ikke så kaldt. Det kom en trailer mot dem; det lyste opp ansiktet hans i et blålig lys – han kunne se håret hans, kjapt kanstanjebrunt før det overga seg til spøkelsesaktig blått, de grønne øynene som glitret usikkert og spørrende, såvidt røde av av alkoholen, de små svetteperlene i ansiktet, leppene som hadde skilt seg og nå bare måpte svakt, det ene, mørke øynebrynet som hadde hevet seg en anelse i en tvilende, men nysgjerrig bue.

Alt sammen ved den varme, berusede, hjelpesløse skikkelsen som sto der så paralysert foran ham, alt sammen kunne han se i lyset fra traileren som kom bak ham – og like før den raste forbi hadde han –

”Unnskyld – men trenger du hjelp?” sa en mannstemme rett ved siden av Aleksander. Han kvapp til og snudde seg brått – et spørrende ansikt møtte ham.

”Hva?” svarte han skarpt, skarpere enn han hadde ment.

”Kan jeg hjelpe deg?” spurte ekspeditøren høflig, men smilet hadde forsvunnet ved Aleksanders skarpe, snappende svar.

Han ristet kjapt på hodet.

”Neida, nei...” mumlet han. ”Jeg bare...bare kikket, skulle akkurat til å gå...”

Og uten flere blikk på verken ekspeditøren eller sitt eget speilbilde, hastet han ut av klesforretningen.

Hans eget speilbilde hang igjen på netthinnen. Aleksander puttet hendene i lommene på jeansen og prøvde med et bistert ansiktsuttrykk å riste det ut av tankene. Det begynte å bli skummelt nå; jo mer og mer han tenkte på sine egne øyne og hva som hadde skjedd helgen før, på Daniel og hva de skulle snakke om, jo mer og mer kom den usikre, men fast bestemte følelsen sigende over ham. For hver gang den dukket opp nå, var det mindre og mindre tvil ved den, og han følte at det hang mer forfengelighet til den; noe han ikke kunne komme i fra, men som var vanskelig å innrømme, å akseptere.

Aleksander så tilfeldig opp der han gikk bortover gaten, passerte butikker og mennesker, og så en klynge av jenter på fire-fem stykker komme ham i møte. Han gjenkjente hun som gikk i midten, den høyeste av dem, med mørkt, bølgete hår og lilla solbriller.

Han hadde kjent henne en gang, nesten hatt et forhold til henne også, men bare nesten.

Det var to-tre måneder siden, og hun hadde vært så innmari søt da han gradvis forsto at hun hadde forelsket seg hodestups i ham. Hun hang mye oftere rundt der han jobbet – litt yngre enn ham var hun, men hun var elegant, slank og pen. Hun snakket mye og hun lo mye; hun hadde en søt, men intelligent personlighet som de fleste gutter alltid falt for.

Tilfeldig nok het hun Alexi.

Aleksander svingte unna dem, så i en annen retning og gjorde seg usynlig. Alexi og gjengen gikk forbi og enset ham ikke – gudskjelov. Som sagt hadde han nesten hatt et forhold til henne, etter at han oppdaget at hun hadde falt for ham. Det hadde vært så gøy i begynnelsen, med all flørtingen og all den keitete tørrpraten, før han til slutt ba henne med ut på kino. Der og da, den gangen, hadde han vært forelsket selv, jenta var jo perfekt, men da hun ble med ham ut på kino, og til slutt hjem til leiligheten hans, skjønte han at han ikke kunne gjennomføre noe. Med en gang de hadde kommet innenfor døren, og hun begynte utålmodig å klenge på ham, forsto han at han ikke var forelsket allikevel, det ville bare ikke funke, han tente rett og slett ikke på henne.

Det hadde blitt et salig rot, et preg av mislykkethet lyste ut av de brune øynene hennes, og hun hadde forlatt leiligheten hans skuffet og såret. Aleksander kunne ikke. Hadde han latt det gå lenger ville han angre selv – i tillegg til å utsette henne for noe han ikke unte henne i det hele tatt. Det var ikke noe galt med Alexi, men med ham. Det gikk opp for ham at han var fullt i stand til det meste, det var bare det at det var ingenting som funket – hun var jente, tenkte Aleksander vagt. Hun var jente, og han følte at det ikke stemte, selv om det var det som var, eller burde ha vært, det mest naturlige.

- plassert hånden på nakken hans. Han hadde kjent det tykke, myke håret mellom fingrene og lot hånden deretter gli forsiktig opp over bakhodet hans – han hadde bare stirret rett tilbake på ham, hadde ikke sagt noenting, var som paralysert. Munnen hans var fortsatt såvidt åpen, øynene hans spørrende og undrende, men han visste hva som kom til å skje.

Akkurat i det traileren raste forbi med et bråk og etterlot dem i mørke igjen, hadde han dekket munnen hans forsiktig med sin, og kysset ham. Han hadde kjent den våte, varme følelsen fra de skilte leppene og tungen hans, den søte, litt bitre smaken av pils, og den nesten feberhete pusten mot den ene nesevingen. Han hadde ikke protestert, ikke trukket seg tilbake, han bare sto der rolig. Nesten automatisk hadde den høyre armen hans svingt opp og plutselig lagt seg rundt livet hans. Det gjorde ham så mye mer modig at han trakk ham inntil seg, innbilte seg selv at han virkelig besvarte kysset, og –

Klokka nærmet seg tolv, i alle fall gjorde Aleksanders klokke det. Han kikket fort opp på rådhusklokka og oppdaget at klokka hans gikk fire minutter for fort – han stilte den og kjente en viss lettelse ved at han fortsatt hadde fire minutter og litt til igjen før han måtte vende tilbake. Sommerfuglene dukket opp i magen igjen. Det var sjelden Aleksander kjente dem – de hadde vært der den dagen han var oppe til muntlig eksamen på videregående, og de hadde vært der den dagen han skulle kjøre opp. Den hadde til og med vært der da...

Aleksander stoppet sitt eget tankeressonement brått, og kjente at sommerfuglene flappet febrilsk med de små vingene. Han kjente seg med ett kvalm for et lite øyeblikk, før det forsvant igjen.

Sommerfuglene hadde vært der den gangen han hadde kysset Daniel, sist helg, på festen til en annen kamerat. For øyeblikket angret han noe forferdelig – hvordan i svarte helvete kunne han? Vel, han hadde vært veldig full, det hadde Daniel óg, men allikevel... Ingen pleide å kysse kameratene sine selv om de var fulle, om ikke... Aleksander kjente en motvilje mot å gå til pizzarestauranten, men det var dit beina førte ham.

Han burde selvfølgelig ikke ha gjort det, men nå som det gradvis gikk opp for ham – han kunne virkelig ikke noe for det. Ikke da, selv om han ikke hadde vært full så måtte han ha gjort det før eller siden, det var bare rusen som sendte ham inn i en dumdristighet og selvsikkerhet de fleste ville ha misunt ham. Da, men kanskje ikke i etterkant.

Aleksander kjente det nå, som et støt som skjøt gjennom ham og til slutt bygget seg opp i brystet hans og knøt seg sammen. Det var ingen tvil – han hadde noen meter igjen til restauranten, og han tenkte på Alexi, flotte Alexi som han avviste; ingen gutt med normal tankegang ville ha latt en så vidunderlig jente slippe på en så følelsesløs måte, ingen andre enn ham, Aleksander, kunne ha tenkt på å gjøre noe sånt og virkelig gjennomføre det også. Han tenkte igjen på kysset mellom ham og Daniel, og han skjønte at usikkerheten han hadde kjent de siste dagene, de siste to årene, hadde vært følelser. Følelser han hadde hatt lurende i underbevisstheten. Følelser for Daniel.

- ble veldig grådig med ett; han trakk den berusede gutten tett inntil seg, gjorde ikke tegn til å la ham gå. At armene hans strammet grepet om livet hans oppmuntret ham, ga ham nytt mot; han benyttet sjansen de skilte leppene ga ham, lot tungen forsiktig utforske munnen som fortsatt hadde en ettersmak av alkohol, og virket som om den kom til å ha det for alltid. Han kom til å huske det sånn, aldri glemme det – flere biler raste forbi og de måtte da med sikkerhet se dem i det korte glimtet, men han brydde seg ikke, ga blaffen i dem. Det var de to, der og da, og det var han som hadde kontrollen, han hadde gjort det, han hadde våget! Plutselig –

Daniel hadde vært ny i andre klasse på videregående. Han var den nye spennende gutten som hadde bodd og studert et år i USA fordi faren hans jobbet der, og som var kjempegod i engelsk og fysikk. Han hadde vært den som smilte så flott, og som hadde de mest gnistrende grønne øyne man kunne forestille seg. Han hadde vært den som jentene plutselig begynte å se langt etter med et drømmende blikk, de som hadde pleid å se etter Aleksander med det samme drømmende blikket.

Den første Daniel hadde snakket til var ironisk nok Aleksander, første dagen i kantina, etter at han hadde blitt introdusert til klassen. Etter den gangen var de uadskillelige. Daniel og Aleksander – de hang sammen. Aleksander kjente en glede over å ha en ordentlig bestevenn igjen.

Men nå... Han så ikke på Daniel som noen bestevenn lenger. Det gikk opp for Aleksander, med et støkk i det han åpnet døren til pizzarestauranten, at han faktisk så på kameraten som en potensiell kjæreste. Og disse følelsene som nå med ett hadde kommet opp til overflaten, som hadde kommet med sine små stikk og hint gjennom to lange år og vel så det, hadde vært der hele tiden. De hadde vært der, sammen med ham og Daniel, under lekselesing på biblioteket. De hadde vært der hver gang de hadde besøkt hverandre. Hver gang de hadde pararbeid i timene. Hver gang de hadde dusjet etter gymmen. Hver gang de hadde vært på fest sammen. Hver eneste gang. Og Aleksander hadde ikke sett dem, men han hadde merket dem, uten å ense dem, men han hadde kjent forandringen. Den gikk over til usikkerhet, forfengelighet, noe fremmed som hadde hengt seg på kroppen hans – før han plutselig innså det, i en rus på en fest, at han hadde de samme følelsene for bestevennen sin som en annen gutt ville ha hatt for dama si.

Det er ingen tvil lenger, tenkte Aleksander da han fant bakrommet i restauranten.

- ble han dyttet kraftig unna. Han hadde klart å vri seg ut av grepet hans, bryte ut av omfavnelsen og kysset. Han var anpusten og så forvirret, nesten skrekkslagen ut. Jakken han hadde hatt om skuldrene falt på bakken, som var såvidt fuktig etter gårsdagens regnvær. Han hadde stirret på ham, før han tørket munnen med jakkeermet, og ristet sake på hodet. Han svelget, åpnet munnen, lukket den, svelget igjen, nok et par ganger til. Svelg.

Han ble stående og se på at han gjorde dette, alt var over på noen sekunder. Han kjente at han angret. Så kjente han at han ble redd, engstelig og bekymret. Redd for at han hadde vært for voldsom, engstelig for at han hadde skadet ham, bekymret for at han hadde fornærmet ham.

Han ristet på hodet igjen.

”Jeg – eh... Jeg – jeg må gå... Jeg m-må virkelig gå... Jeg...” Han fullførte ikke, han bare stammet og mumlet – armen hans, som han beveget opp mot munnen for å tørke bort noe som ingen kunne se, men som var der, hadde begynt å skjelve. Han bøyde seg, plukket opp jakken hans, og rakte den mot ham. Han tok den stumt i mot.

”Jeg må gå...” hvisket han igjen, før han rygget bakover, med blikket festet på asfalten. Han virket med ett fullstendig edru. Til slutt snudde han og skyndte seg bort fra ham, ut i mørket.

Han ble stående og se etter ham, før han snudde og gikk motsatt vei, i retning sin egen leilighet.

Han fant ham sittende på bakrommet, alene, med ryggen mot ham. Han hadde en matpakke foran seg på bordet, men den var uåpnet. Han hadde fortsatt det sorte forkleet på seg – det så ut som om han stirret på noe fremfor seg, som om han tenkte.

Aleksander kjente at han ble fylt med en god, men samtidig veldig sår varme idet han betraktet Daniels kastanjebrune, blanke hår som begynte å bli en anelse langt i nakken. Han kjente at det kruset seg et mykt smil om leppene hans idet han merket seg det, kjærlig og omsorgsfullt. Han ville legge armen om skuldrene hans, men han la bånd på seg, tok til fornuft, og nøyde seg med å banke forsiktig på dørkarmen.

Daniel skvatt ikke, men han snudde seg brått. Han smilte svakt da han så hvem det var.

”Hei,” sa Aleksander – han kunne ikke komme på noe bedre å si.

”Hei,” svarte Daniel. Han nikket mot stolen fremfor seg. ”Bare sett deg.”

Aleksander gjorde som han sa – han møtte kameratens grønne øyne idet han fant seg til rette på stolen, og i samme øyeblikk ble han minnet på hvordan de samme øynene, trette, undrende og svakt røde, hadde stirret på ham sist helg, i mørket ute på gaten. Han rødmet kraftig, kjente seg keitet, dum og flau. Daniel fortrakk ikke en mine.

”Ja...” begynte kameraten, og så ned i bordplaten. ”Sorry for at jeg stakk sånn uten videre i helga... Det var ikke meningen.”

Sånn uten videre? Ikke meningen?

Selvfølgelig hadde det ikke vært ”sånn uten videre”, og det hadde jo vært meningen.

”Det er greit,” svarte Aleksander, og så at kameraten ble rød om ørene.

”Jeg skjønner det.” Virkelig. Han gjorde det.

Daniel så med ett opp på ham.

”Mente du det?” spurte han brått. Han så ut som om han angret på spørsmålet, men han bet tennene sammen og tok ikke øynene fra ham.

Aleksander kjente at han rødmet igjen.

”Eh... Hva da?” Han visste ”hva da”. Han visste det, men han ignorerte det.

”Det at du – det med det kysset. Mente du det?”

Han så kjapt opp på bestevennen og så at han rødmet kraftig, han også. Aleksander så ned.

”Jeg... Ja,” nikket han til slutt, og studerte flisene i bordplaten intenst, ”ja, jeg mente det.”

Det ble stille et øyeblikk. Han kjente at Daniels grønne blikk hvilte på ham.

”Så...” begynte han tvilende, ”så – du er...”

”Homofil – ja.”

”Og du er...du vet...du er...” Stemmen hans var ikke dømmende, den var nysgjerrig.

Aleksander så opp på ham.

”Forelsket i deg – ja...”

Daniel hevet hodet en anelse, bekreftende, men fortsatt ikke dømmende.

”Javel...”

Aleksander så ned igjen, lukket øynene et brøkdels sekund, stirret nok en gang på flisene i bordplaten. Nå hadde han sagt det. Det var en lettelse, samtidig som han ble redd – redd for at det hele kom til å gå i vasken, at Daniel kom til å slå hånden av ham, trekke seg unna, i det hele tatt: at han ikke hadde samme legning som han selv.

Hans egne hender hvilte slapt på bordet – han oppdaget at han hadde knyttet dem mens han hadde snakket – knokene var hvite. Han åpnet hendene, og de virket enda slappere. Han så på mens blodet fylte de hvite områdene igjen.

”Det... Det var tøft gjort av deg,” sa Daniel plutselig.

Jøss. Den var uventet. Aleksander så opp på ham med rynkede øyenbryn.

”Hva mener du?” spurte han forfjamset.

”Det var tøft at du turde, mener jeg.” Han trodde nesten ikke han observerte riktig, men Daniel smilte såvidt. Han skulle ikke smile nå, ikke skulle han snakke slik heller – han skulle enten få et raserianfall eller storme ut av rommet. Forlate ham.

”Tøft...?”

”Ja – at du gjorde det først, altså.”

”Først?” Nå hang det virkelig ikke på greip.

”Jeg...jeg turde ikke selv,” sa Daniel, og han så med ett veldig alvorlig ut. Han fuktet leppene, og svelget på akkurat den samme måten han hadde gjort sist helg, etter at han hadde revet seg løs fra kysset.

”Ikke gjennom de årene jeg hang sammen med deg,” fortsatte han, og stemmen skalv en anelse av nervøsitet, ”da jeg var bestevennen din – jeg turde bare ikke. Jeg tenkte på det, men... Derfor måtte jeg snakke med deg, for jeg ble så fortvilet over meg selv og at jeg plutselig stakk av sånn, da det endelig skjedde, mener jeg. Jeg måtte jo liksom...beklage.”

Turde ikke? Tenkte på det? Endelig?

”Men...” begynte Aleksander, som knapt trodde det han hørte. Spøkte Daniel? Var dette en sinnssykt stygg og ekkel spøk?

Daniel strakte spontant og plutselig ut hånden og la den oppå Aleksanders venstre – den var varm – litt klam, men varm. Varm og god – og trygg.

Han så opp på ham, inn i de grønne, glitrende øynene han hadde sett inn i så uendelig mange ganger. Det lå noe nytt i dem – akkurat det samme Aleksander hadde sett hver gang han så inn i sine egne øyne; den samme usikkerheten, det samme fremmede, den samme forfengeligheten – men nå virket det med ett så veldig godt og kjent, for disse to grønne smilte varmt til ham.

Øynene, tenkte Aleksander, og smilte tilbake, øynene er virkelig sjelens speil.