Han kjente at han fikk en ubehagelig bølge av varme gjennom kroppen. Han kunne føle at det begynte å renne svette på ryggen, og håndflatene hans ble klamme av svette. En liten dråpe rant ned fra hans nakne isse og ned på nesen. Han følte seg absolutt ikke komfortabel, og mest av alt hadde han lyst til å synke ned i gulvet.

 

Den nye og dyre dressen, nelliken i knappehullet og det lille lommetørkle som stakk opp av den venstre brystlommen, -alt dette han hadde brukt timesvis på å forberede ned til minste detalj hjemme på det stusselige ungkarsbadet sitt, var fullstendig forgjeves. Han følte seg dum. Forferdelig dum. Livet har ikke sikkerhetsnett, og det hadde han fått erfare mange ganger før, men ikke så grundig som nå. Hva skulle han gjøre? Skulle han komme med en smart kommentar? Skulle han bøye seg ned, ta opp den patetiske hårfillen, slenge den i lomma og bare gå? Var det i det hele tatt mulig å gå ifra situasjonen med en ørliten bit av ære og verdighet? Situasjonen var forferdelig, uutholdelig. Sekundene virket som år, og nanosekundene virket som hele dager. Han kunne kjenne blodet strømme gjennom den store blodåren han fikk midt i panna når han fikk for mye adrenalin. Han kunne føle hvert hjerteslag som stortrommer, selv om de gikk som trommestikker inne i han. Han lukket øynene. Mørket der under øyelokkene beroliget han. Hvis han hadde hatt en ladd pistol i hånden sin nå var han veldig usikker på om han ville pekt den mot sin egen tinning eller mot alle de andre i rommet. Det var kuler nok til alle, tenkte han. Plutselig, som en eksplosjon, kom latteren.

 

Det var en hysterisk latter, og den hadde et desperasjon i seg. Han kunne høre det veldig godt, for det var jo han selv som lo. Hva lo han av? Hva i alle helvete var det som kunne være så forferdelig morsomt? Var dette kanskje en av de gamle, men tapte, forsvarsteknikkene til kroppen? Urmenneskene hadde, skal vi tro vitenskapen, to valg hvis de ble angrepet: De kunne enten bli og sloss, eller de kunne pile av gårde med halen mellom beina. Det måtte være et individuell forsvarsteknikk kom han fram til, og med det døde latteren ut i et flaut ”heeheee….”. Igjen stod han der, og det var stille. Stillere en før. Nå så alle på han, og øynene var mange og de stakk som bier på kroppen. Ingen sa et ord. Før latteranfallet var fadesen bare mellom han og henne, men nå var han restaurantens midtpunkt. Til og med kelnerne stoppet opp å skjenke vin og legge mandelpoteter på tallerkenen, og kokkene kikket inn fra kjøkkenet gjennom den lille luken hvor maten blir hentet av kelnerne.

Situasjonen var verre enn før, mye verre. Fra asken til ilden, for å si det mildt.

 

En svetteperle fant veien inn i munnviken hans, og den ekle, salte smaken var alt annet enn forfriskende. Han kjente med ett at hodet han ble tungt som bly. Rommet begynte å tippe svakt mot høyre, og vinkelen økte etter hvert samtidig som han kjente et svikt i beina, nesten som noen hadde slått ham med en putter-golfkølle bak begge knærne samtidig. Balanseorganet midt i hjernen slo rød alarm, og med ett knakk han sammen og falt slapt ned på parketten. Fra vertikal til horisontal posisjon på rekordtid. Kroppen gjorde ikke noe forsøk på å dempe fallet med armer eller hender, og dette førte til at bakhodet traff bakken med et solid smell. Alt fadet til svart og det var bare mørke. Mørkt var overalt.

 

Det som er viktig når man skal ta en dusj, spesielt før man skal ut på byen, er å ikke dusje med altfor varmt vann. Det varme vannet varmer opp kroppen, og mens du står der i dusjen svetter du for å regulere kroppstemperaturen. Når du slutter å dusje, fortsetter kroppen å svette, og svette lukter vondt. Det beste er å først vaske seg i varmt vann, for så å avslutte dusjen med 1-2 minutters psychodusj i kaldtvann. Dette var ett av mange triks han hadde lært seg igjennom de mange årene som ungkar. Det var også ikke spesielt smart å døpe seg fullstendig i billig AXE aftershave, men heller ta en liten mengde med litt mer eksklusiv parfyme bak ørene og i nakken. Dette fikk ham til å virke mer kontinental og stilfull, og var det en ting han hadde lyst til å være i kveld, var det å være det han absolutt ikke egentlig var, nemlig kontinental og stilfull. Inne i stuen kunne han høre ”…dæææjå!”. Han hatet NRK på denne tiden av lørdagen. Marve Fleksnes var på skjermen. Det som var mest irriterende med Fleksnes var ikke den til tider håpløse humoren som han ikke hadde sansen for, men det at når han så Fleksnes på skjermen så fungerte skjermen som et speil. Han kunne se seg selv i Marve. Den største forskjellen mellom Marve og han var at Marve hadde sjarm. Marve var sjarmerende, og han hadde alltid en fiffig kommentar på lur. Men, det var ingen trøst eller sympati å finne i Flexnes, eller i alle fall ikke den type sympati som han lette etter. Han hadde vært ungkar siden han tok fagbrevet i meieriteknikk og ble hårløs. Plutselig en dag våknet han, og hodet var lett som en fjær. Det var hår overalt i senga og på gulvet. Han fant senere ut at dette uventede håravfallet hadde sammenheng med den frivillige undersøkelsen han hadde meldt seg på gjennom studiene innenfor meierifag. Han hadde vært prøvekanin på et nytt tilsetningsstoff med det passende navnet E666e som påståelig skulle ha en mugg- og bakteriedrepende virkning på TINE produktet ”Gomme”. Han hadde blitt informert om at det var et utestet produkt, og prøvekaninene og rottene hadde vist nektet å spise ”Gomme”.

 

Han elsket ”Gomme”, så var jo denne undersøkelsen godt betalt! 2000 rett på labben.

Det var dyrt å gå til sak mot et så stort konsern som TINE, og de hadde retten på sin side. Han hadde jo tross alt skrevet under på diverse papirer og var godt informert om at det var en viss risiko involvert når det kom til testing av helt nye produkter. Etter mye om og men hadde han fått 20 000 i kompensasjon for permanent tap av hår på hodet, og det synes han var en grei sum, hvem trengte hår uansett?

 

Han fikk en jobb som pakker på lageret på TINE og tjente nok til å kunne bli vurdert for kreditt. Han kjøpte seg hvitevarer, skinnsofa, stor TV og mye annet og ble etter hvert neddynget i gjeld. Han var i en sørpe av regninger han aldri kom til å komme ifra mens han fremdeles var levende. Dessuten begynte han å bli ensom. Han ville ha noen å dele livet sitt med. Han skrev kontaktannonser, skaffet seg data og Internett og begynte å ”chatte” med det motsatte kjønn. Han merket det at han hadde liten lyst til å svare ærlig på spørsmål som de kom med. ”Hvordan ser du ut?”. ”Hva jobber du med?”. Dette var spørsmål der han skammet seg over svarene, og han begynte å lyve. Han sendte manipulerte bilder av seg selv der han hadde hår, og dannet seg etter hvert en egen personlighet han bare brukte på Internett. Denne personligheten var alt han noensinne ønsket å være. Han var sjarmerende og galant mot damene, hadde ett flott utseende og var vellykket på alle plan.

 

Etter et par år hadde han opprettet et nettverk med jenter rundt i landet som han hadde jevnlig kontakt med gjennom mail og snakkegrupper på Internett. En dag kom det en e-post fra en dame som bodde i samme byen som han. Hun lurte på om de kunne møtes til middag en dag. Hva skulle han gjøre? Det var jo noe sånt han hadde ventet på hele tiden! Han fikk sommerfugler i magen og hadde store problemer med å sove i flere netter. Han svarte tre dager etterpå. Hotell Kontinental, klokken 19:00. Presis. Avtalen i boks!

 

Tiden var inne for han å gå inn i telefonkiosken, skifte om og komme ut som supermann.

Tiden var inne for han å gå fra larve til sommerfugl. Han ville være noen andre enn han egentlig var, og denne gangen på ordentlig. Han dro på Dressmann og fikk kjøpt en fin dress som passet perfekt. Han dro på DinSko og fikk tak i et par ordentlige lakksko, nesten prikk like de han hadde hatt som konfirmant for snart 33 år siden. 399,- ,Bra tilbud.

 

På bildene han hadde sendt hadde han hår. Ikke bare hår, men tykt, fint hår som lå fint på hodet. Han hadde ikke et hår på hodet. Unnskyldningen om at han hadde plutselig fått ett innfall om å barbere av seg alt det fine håret rett før et stevnemøte ville vel bli heller tynn. Han slo opp i Gule Sider og fant tilslutt frem til en tupè-butikk som lå på andre siden av byen.

 

Han dro dit på torsdag. En ordentlig tupé kostet i underkant av 4000,- kroner, og med ett raste verden ned rundt ham. Han hadde rett og slett ikke nok penger, og han måtte ha hår! Ekspeditøren så desperasjonen i øynene hans og ba han vente litt mens han gikk ut på lageret. Etter 10 minutter kom han tilbake med en grå boks. Tupèen som var oppi var av en helt annen kvalitet enn de til over 4000,- og hårene var visst laget av det syntetiske stoffet nylon. Han tok den opp og la den oppå det blanke hodet sitt. Ekspeditøren fikk rettet på den, og plutselig så han det! Han hadde hår igjen! Det så unektelig realistisk ut, og ekspeditøren sa at det var et godt kjøp. Han skulle få den for 1000,-. Ekspeditøren sa at han også måtte ha noe som het for tupè-lim, for å holde tupèen på plass. Tupélimet inneholdt et stoff som en lege hadde advart ham mot å smøre på kroppen, spesielt på hodebunnen, og avslo. Hobbylim burde vel duge. Han dro hjem og prøvde på seg alt det han hadde kjøpt. Dress, hvit skjorte, lakksko, og naturligvis den flotte nye tupèen. Han så bra ut. Faktisk så han veldig bra ut. Han skulle ønske alle kunne være der og se på han, og se hvor fin han kunne være, hvis han virkelig ville!

 

På fredag dro han til byen igjen. Han kjøpte en dyr herreduft på et parfymeri, og en nellikblomst, samt tre røde roser. Rosene var dyre syntes han, de kostet 50 kroner per rose.

Helt til slutt dro han innom kinoen. Han skulle ikke på kino, men på herredoen. Han lot som han vasket hendene helt til han var helt alene der. Han hentet opp en 20-kroners mynt og stappet den nervøst inn i kondomautomaten. Han fikk 3 kondomer, best å være på den sikre siden tenkte han. Aldri før hadde han gledet og gruet seg til så mye som nå. Han ble sittende og se på tv hele fredagskvelden. Heldigvis var det ikke Fleksnes i kveld. Han prøvde å ikke tenke på Flexnes. Han sovnet i godstolen med en øl i hånda. Neste morgen lå ølet utover gulvet i en liten dam, og ølboksen lå i horisontal stilling. Han slurpet i seg den lille resten av øl som var igjen før han tørket opp sølet. Leiligheten så ikke ut. Med ett slo det ham; hva om damen har lyst til å dra tilbake hit etter stevnemøtet? En storstilt vaske- og ryddeaksjon ble iverksatt, og etter 3 timer var leiligheten i akseptabel tilstand.

Klokka var 15:45, og han var usikker på om han ville at tiden skulle gå fortere eller tregere.

 

Alt ble gjort klart. Han la dressen og skoene fram på senga og gikk over dem for å fjerne støv og hår som kunne ha festet seg. Det var lite å finne. Han la også frem blomstene og fikk festet nelliken i knappehullet. Han fant frem et hvitt papirlommetørkle som han brettet til og puttet i den venstre brystlommen, det ble akkurat som på film. Nå var det bare å vente. Klokken gikk fra 16:15 til 17:55, og tiden var inne for å begynne å gjøre seg klar. Han ble nesten skåldet i dusjen, og skrubbet huden så hardt at den ble rød og sår, men det måtte til hvis han skulle bli skikkelig ren. Han tørket seg fort på kroppen og tok en kjapp barbering. Den hvite skjorten kom på, og han kjente at han svettet en del på ryggen på grunn av den høye luftfuktigheten på baderommet, men han brydde seg ikke mer om det. Han åpnet pakningen på den eksklusive parfymen og tok på en betraktelig mengde både her og der. Alt skulle lukte godt. Klokka var 18:10 og det var 50 minutter til han skulle være på Kontinental. Presis. Han tok på dressen og tok på de fine nye lakkskoene. Han var klar.

Eller var han egentlig det? Var det ikke noe som manglet? Jo! Håret!

 

Han fant frem den grå esken og tok på tupèen og fikk lagt den sånn som ekspeditøren hadde gjort på torsdag. Det så fremdeles bra ut, og hårfargen stod bra i stil med resten av antrekket. Det var nesten for godt til å være sant! Han bøyde seg ned for å plukke opp rosene som stod ved døren da tupèen slapt gled av hodet hans og ned på gulvet. Den satt åpenbart ikke spesielt bra på. Tenk hvis noe sånt hadde skjedd under middagen! Han gikk til kjøkkenet og begynte å rote i skuffen der han hadde hobbylimet. Det var gått ut på dato, men det fikk så være. Han smurte på et tynt lag på den blanke issen sin og lot det tørke litt før han la tupèen forsiktig på plass igjen. Kondomene han hadde kjøpt dagen i forveien lå på kjøkkenbordet. Han åpnet lommeboken sin og puttet de diskret ned mellom de kortene han aldri brukte. Han var klar.

 

Han ringte etter taxi og få minutter etter var den der. Han tok rosene, slo av lyset og låste døra. Kvelden hadde begynt. Det tok 6 minutter å kjøre helt frem til Kontinental og klokken 18:57 stod han der. Han forsikret seg om at den faktisk var 18:57 ved å ringe frøken ur.

Nå var det bare å vente.

 

Han var et øyeblikk nervøs for at alle sommerfuglene i magen hans skulle komme opp og veltende ut av munnen hans i alle regnbuens farger.