Maia så ut gjennom det frostdekkede vinduet. Donau bredde seg utover det flate landskapet som en lang, grå blå orm og Budapest kom til syne fremst øyenkroken. Det kriblet i magen av den vakre utsikten og munnviken til Maia pekte oppover. Hun hadde ikke smilt på en lang stund. Den siste tiden hadde vært hard. Familien på morssiden ble splittet i fjor høst på grunn av et arveoppgjør. Faren til Maia flyttet i vinter til Thailand for å finne seg en ny kone. Hun hadde absolutt ingen kontakt med familien sin lenger og følte seg mer alene enn noen gang. Maia sukket tungt og ristet av seg tankene. Hun ville ikke tenke på det noe mer. Sorgen kom raskt oppover halsen, men hun svelget den ned igjen. Hun måtte konsentrere seg om jobben. Det eneste viktige i livet. Maia var på forretningsreise og skulle overføre penger fra firmaet som hun jobbet for over til en bankkonto. Frisk luft møtte Maia på trappen til flyet. Hun pustet den inn, lot den flyte gjennom lungene, og sakte ut igjen gjennom de smale røde leppene. Hun slengte seg inn i taxien utenfor flyplassen. ”To European Central Bank”, sa Maia til taxisjåføren. Maia var fremme i Budapest.  

Vinden grep tak i handleposen og blåste den over ende. Epler, nektarier og appelsiner rullet nedover det gjørmete gangfeltet og ned i et avløpsrør. ”Fene”, ropte Demeter da han snudde seg mot lyden av veltet. Pokker. Han løp raskt etter de trillende fruktene og greide å nappe til seg to appelsiner med de kalde, store hendene. Resten var borte. Dagens måltid fra frelsesarmeen lå nå i en kloakk i en gågate midt i Budapest. Demeter la de to siste appelsinene forsiktig tilbake til posen. Så trasket han nedover rennesteinsveien. Vinteren hadde sneket seg på litt for tidlig. De rustne bladene fra løvtrærne danset i takt med vinden. Nederst i gågaten lå European Central Bank. Inngangen til banken strakte seg høyt opp mot himmelen. Demeter følte seg skitten idet han gikk inn med de sølete støvlene på det blankpolerte gulvet. Slanke høye menn gikk rundt i dress og slips. Han hørte helt klart ikke inn her. Demeter smøg seg stille bakerst i køen til resepsjonen.

Damen bak disket så skeptisk på Maia. Hun hadde knallrøde lepper og stritt mørkt hår. ”No No” sa hun og understreket ordene med en viftende pekefinger og pekte mot et lite rom like ved inngangen. I det lille rommet sto en nervøs mann, de hilste på hverandre og han ba henne om å sette seg ned. ”Hallo, hvordan har du det?” spurte han med gebrokken engelsk. ”Bra” sa Maia og ga fra seg et skjevt smil. Mannen bak skrivepulten fisket frem noen dokumenter fra kofferten. Brettet dem ut over bordet. ”Ja, hvor mye skulle det overføres?” spurte han. ” 15 000 000forint, over til denne kontoen”. Maia fant fram noen ark fra den gule permen. Mannen gransket papirene. Han nikket. ”Jeg skal utføre overføringene med en gang” sa mannen med et nikk til Maia og satte seg ved datamaskinen. ”Her er kvitteringen” sa han og smilte mens han rakk kvitteringen til Maia.

Demeter gikk frem til resepsjonen i banken. Han hadde ventet i over en halvtime. ”Jeg skal stenge bankkontoen min”, sa Demeter kjapt til den mørkhårete damen med røde lepper som satt i resepsjonen. Han rakte henne fødselsnummeret sitt og hun tastet det raskt inn med lette fingrer på datamaskinen. Demeter følte seg flau. For det første så han ut som en uteligger, med musegrå klær og rufsete brunt hår. For det andre skulle han nå stenge sin eneste bankkonto. Han hadde ikke et hjem eller noen venner. Han ville ikke innse sannheten, men visste at det var sant. Han hadde blitt en uteligger. En bitter uteligger, som skylder på samfunnet for det han hadde blitt. Damen i disken  kikket på Demeter, hun hadde et tvilsomt blikk. ”Så du skal åpne en høyrenteskonto for pengene istedenfor?”. ”Nei, den skal stenges” sa Demeter bestemt. ”Men hvor skal du gjøre av pengene dine?” sa damen med en sarkastisk tone i stemmen mens hun skar en grimase. ”Jeg skal ta ut de siste pengene som jeg har igjen, men etter det skal den stenges”. ”Da må jeg snakke med sjefen først, vent her ett minutt”, sa hun. Hun reiste seg brått og gikk. Demeter sto litt sjokkert igjen med hendene foldet opp på den høye resepsjonensbenken. En lys mann i 60-årene kom gående sammen med den mørkhårete damen. Mannen så på Demeter ett øyeblikk før han grep inn luft og begynte å snakke raskt. ”Vi kan dessverre ikke la deg ta ut alle pengene i dag, men du kan få ta ut noe av det” sa han med et lite smil i munnviken. Demeter sa ingenting. ”Hva med 200 000 forint?” sa mannen. ”200 000 forint?” utbrøt Demeter. ”Hvor mye har jeg på kontoen?” stammet Demeter frem. ”15 000 000 forint på kontoen til Demeter Szabolsci, født 23. januar 1978” leste damen raskt opp fra datamaskinen. Demeter svelget og nikket. ”200 000 forint høres bra ut” sa han og kikket sjenert ned i gulvet.

Maia sto på slottshøyden i Budapest. Hun pustet inn den friske pusten for å fordøye alle inntrykke. Det var så vakkert her. Et hvitt stort slott lyste opp det mørke været. Regnet hadde høljet ned hele dagen. Slottet var som tatt ut fra et eventyr, med høye runde spir og storslåtte runde entreer. Den kalde marmorsteinen traff hendene til Maia idet hun lente seg mot rekkverket. Det var en fantastisk utsikt. Plutselig kjente Maia at det dirret i bukselommen sin og en ringetone kom snikende høyere og høyere. Maia fiklet opp telefonen fra lommen.  ”Hallo” sa Maia. ”Hei” sa en stemme tilbake. Det var Maias sjef, Geir. ”Fristen for overføringen har gått ut”, sa han. Maia nølte. ”Ehhh, ja”. ”Hvor er pengene? De er borte!” sa Geir. Maia gispet. ”Men, jeg har jo vært i banken, mannen som var der overførte pengene mens jeg var der!” sa Maia med en skjelvende, spinkel stemme. ”Vi skal se om vi får ordnet opp i dette Maia, men det er ikke sikkert det ordner seg” sa Geir. ”Ok” sukket Maia, en klump hadde satt seg fast i halsen. Hun prøvde å svelge. Geir avsluttet samtalen. Varme tårene rant nedover ansiktet og blandet seg med de kalde regndråpene.

Demeter var sjokkert. Hvordan hadde han fått pengene? Ville han bli lykkelig nå? Tankene svirret rund i hodet hans mens han strøk over pengene med handen som lå i jakkelommen. Han hadde aldri hatt så mye penger før. Demeter gikk i retning til ”Szabadság híd”. Liberty Bridge. Bruen som hadde holdt Demeter tørr de siste 3 ukene. Nå skulle han hente posene sine og aldri komme tilbake igjen.

Øynene til Maia var fylt med tårer mens hun gikk nedover trappene fra Slottshøyden og nedover til Donau. Det følte ut som om hele livet raste sammen på en telefonsamtale. Hun sjanglet bortover gangfeltet på den grønne brua som gikk over Donau. Maia ville bare ramle sammen og gråte. Hva hvis hun mistet jobben? Hun støttet seg til rekkverket og så ned i den mørke, gråe elven. Maia hadde hatt vannskrekk siden hun var 7 år gammel. Hun grøsset på tanken av vannet. Men en liten tanke vekket brått Maias oppmerksomhet, hun hadde fått en kvittering fra mannen i banken. Kanskje det sto bankkontonummeret som pengene hadde kommet til der? Hun fiklet etter lappen i vesken og tok den opp. Men ett vindkast rev regningen ut av fingertuppene og regningen danset med vinden bort til den andre siden av rekkverket til broen. Den hadde satt seg fast på en pinne helt ytterst. Hun måtte få tak i den. Maia bøyde seg ned og strekte venstre hånden ut gjennom rekkverket, men til ingen nytte, kviteringen lå for langt unna. Den eneste måten var å klatre over. Med skjelvende hender løftet hun seg oppover det glatte rekkverket, mens bena fulgte etter. Hun klatret over til andre siden av rekkverket og holdte seg godt fast mens hun bøyde seg ned for å plukke opp kviteringen.

Demeter pakket posene inn i handlevognen som han hadde stjålet fra et kjøpesenter ved siden av. De ødelagte hjulene laget et skranglete ekko under brua. Han så utover Donauen en kort stund før han begynte å gå videre. En lyd vekket oppmerksomheten til Demeter. Han kikket opp. Øverste på rekkverket kunne han skimte en person som klamret seg fast til rekkverket. ” Hé!, mit csinálsz!?”. Hva gjør du? Ropte Demeter

Maia hørte et rop fra noen under broen. Hun snudde hodet sitt for å se hvem det var, det var en person i skyggen av bruen. Plutselig kjente hun at hendene sklei av det glatte gelenderet og føttene fulgte med. Vinden ble plutselig sterkere og Maia lukket øynene. Det kalde vannet tok imot Maia mykt og førte henne nedover og nedover i mørket.

Demeter sto og måpte idet han så personen falle ned i vannet. Han tok fart og hoppet ut i mørket. Kroppen hans ble nummen. Hendene skalv mens han tok to lange svømmetak før han åpnet øynene. Det var nesten helt mørkt, men en skikkelse kom til syne under han. Luften i lungene var nesten tom, og energien hans sank raskt.

Vannet hadde roet seg og Maia følte en viss trygghet. Hun lukket øynene. Hun ville ikke kjempe imot, hun kunne heller ikke svømme. Plutselig kjente hun en hand rundt livet. Var hun død nå? Undret hun et lite øyeblikk.

Demeter løftet kvinnen opp til overflaten og han grep etter luft. Den livløse kroppen lå tungt i armene til Demeter mens han bar henne opp trappen ved elven. Demeter satte seg ned på bakken og la kvinnen på fanget. Plutselig pustet kvinnen raskt. Hun levde. Demeter strøk bort det blonde håret fra pannen. Kvinnen åpnet øynene, hun hadde isblåe øyne. ”Egy jó dolog?” sa han til kvinnen.  

Maia møtte Demeters stirrende grønne blikk. Han hadde mørkt halvlangt hår. ”Hva?” sa Maia på engelsk. Hun var helt utmattet og kjente at hun hadde gåsehud på hele kroppen. ”Går det bra?” sa Demeter. ”Bedre nå” sa Maia. I ett langt øyeblikk kikket Maia på Demeter. Og Demeter på Maia. Begge fikk en rar følelse av at de kjente hverandre og en følelse av trygghet og vennskap gjorde begge varme fra topp til tå. Stillheten gjorde det nesten for stilt. Men plutselig brøt Demeter den. ”Tror du på skjebnen?” spurte han og bet underleppen sammen. Maia smilte. ”Ja” sa hun tamt ut i luften. ”Jeg også” sa Demeter og dro på smilebåndet.