I byen Ålesund bodde det en 15 år gammel jente ved navn Marte. En sjenert jente med få venner. Hun gikk på Ålesund ungdomsskole og det nærmet seg tid for skoleball, men dette var ikke Marte helt begeistret for.

 

Det var en helt vanlig mandag. Marte var ferdig for dagen på skolen, og var på vei ut av bygningen. Rett ved siden av den store utgangsdøren hang den enorme oppslagstavla. Hun stoppet brått og så opp på det store oppslaget på midten av tavlen:” skoleball på onsdag. Møteplikt ”. Dette var absolutt ikke noe hun var glad for å se. Det var mulig at den hadde hengt der en god stund nå, men hun hadde bare kjempet for å overse den.

 

Hele veien hjem gikk hun og tenkte på denne plakaten. Hvorfor var dette med skoleball nødvendig? Hvorfor kunne ikke de som hadde lyst gå, og la dem som ikke hadde lyst, være i fred? Kvelden kom og moren kom hjem, men Marte valgte å ikke si noe til henne om skoleballet. Hun ville sikkert bare tvinge henne til å gå. Moren var en skikkelig partyløve, og elsket å gå på fest, men det var sikkert bare fordi hun alltid hadde en ny, spennende person å gå sammen med hver gang, tenkte Marte. Det var absolutt ikke slik Marte var. Hun var mer lik faren sin, siden han var en mer rolig person som heller koste seg hjemme fremfor å gå på fest. Det var ikke mange måneder siden moren og faren skiltes, men begge to hadde allerede funnet seg en annen å være glad i. Ekkelt, syntes Marte.

 

Hun mente at hvis ikke foreldrene hennes kunne holde sammen, så kunne ingen det, så det var ikke noen vits for henne å finne seg en eller annen dust der ute, bare for å være sammen en liten stund. Nei! Da kunne hun heller være foruten. Det hadde seg nemlig slik at Marte aldri hadde vært sammen med noen av det motsatte kjønn, og hun hadde heller aldri hatt noen å gå sammen med til skoleballet. Derfor ville hun helst styre unna slike sosiale sammenkomster. Hun hadde alltid kommet alene, men i år gadd hun ikke ydmykelsen, hun ville rett og slett ikke gjennomgå det igjen.

 

Tirsdagen kom og de fleste i klassen hadde allerede funnet seg noen å gå sammen med, men ikke Marte. Ingen hadde spurt henne ennå, og noen ville neppe gjøre det nå, tenkte hun.

 

De hadde fått en ny elev i klassen i dag, en gutt. Han var fryktelig søt, syntes Marte. På slutten av dagen måtte læreren minne dem på skoleballet i morgen. Mange jublet av glede, mens Marte heller kunne vente med banningen til hun kom hjem. På veien hjem la hun merke til den nye gutten i klassen, som gikk i samme retning som henne, faktisk så fulgte han henne hele veien til blokken der hun bodde. Ved døren stoppet hun for å se om han ennå var bak henne, men da hun skulle gå opp trappen snublet hun, og alle bøkene hennes lå spredd utover fortauet. Den nye gutten kom løpende til for å hjelpe henne opp. Han spurte om det gikk bra med henne, men det eneste Marte klarte å svare med var et lite gjennomtenkt smil, med grus på leppene. Hun visste ikke helt om hus skulle gråte eller le, men vondt var det i alle fall.

 

Han hjalp henne opp og plukket opp bøkene for henne. Begge stod bare der en stund og så rart på hverandre, da han plutselig sa:” Hei! Jeg heter Per. Hva heter du? ”. Marte ble helt stum, men klarte å få fram en kort setning om hva hun het. Igjen ble de stående å se på hverandre, i en pinlig stillhet. Hun skulle akkurat til å snu seg og gå da han la ut en setning:” Vil du gå sammen med meg til skoleballet? Har ingen andre å spørre ”. Helt ut av intet kom det hurtig ” ja! ” ut av munnen hennes. Et øyeblikk med stillhet, noen rare blikk og begge gikk sin vei.

 

Marte ble stående, i en slags sjokktilstand. Hun kunne nesten ikke tro at dette faktisk hadde hendt. At en gutt hadde bedt henne med på skoleballet. Dette hadde aldri skjedd før, men plutselig nå.

 

Da hun kom hjem satt moren og ventet på henne med et stort smil. Marte skjønte ikke helt hvorfor, men tok sjansen på å sette seg ved siden av henne. Begge så rart på hverandre helt til moren fortalte at hun hadde sett alt som skjedde der nede på trappen. Marte visste ikke helt hva hun skulle si, men var temmelig forbannet innvendig for at moren hadde stått og lyttet hele tiden. Moren virket veldig glad for det, og gav henne til og med penger for å kjøpe en kjole til ballet. Dette gjorde Marte litt nervøs, for hun hadde aldri gått sammen med noen på noe, og heller aldri kjøpt en kjole for en slik anledning. Dette var helt nytt for henne, så litt nervepirrende var det absolutt.

 

10 minutter senere befant Marte og moren seg i en klesbutikk, rett ved siden av leiligheten. Damen som jobbet der visste akkurat hva hun snakket om da hun sa at hun hadde den perfekte kjolen for henne. Da de kom hjem, var det blitt sent på kvelden og Marte var helt utslitt etter en slitsom og følelsesmessig dag. Etter å ha lagt den nye kjolen fra seg på stolen, gikk veien rett til sengs.

 

Dagen etter kom Marte på skolen i et uvanlig godt humør. Faktisk i et så godt humør at de andre i klassen lurte på om hun var blitt sinnssyk. De turte nesten ikke å se på hverandre, og den eneste kontakten de fikk var da Per sendte henne en lapp, hvor det stod at han skulle hente henne klokken syv. Marte gledet seg vilt, men var allikevel veldig nervøs.

 

Hele ettermiddagen gikk til å pynte seg og være klar til han skulle hente henne. Moren var kanskje mer glad enn Marte, siden hun nesten satt og gråt av glede på Martes vegne. Tiden gikk og klokken nærmet seg syv. Marte ble bare mer og mer nervøs der hun satt og ventet, penere enn hun noen gang hadde vært. Da klokken slo syv hørte hun det banke på døren, og gikk skjelvende bort for å åpne. I døren stod Per og gav henne blomster. ”Noe så romantisk”, tenkte Marte. For en gangs skyld var Marte glad for at hun ikke satt hjemme og sturte, og heller var ute og hadde det gøy.