Jeg heter Mia og er fjorten og et halvt år gammel. Nå skal jeg fortelle litt om en jente som heter Kathrine, hun begynte på Lynghaug skole for ca tre år siden. Jeg ble fort kjent med henne og nå er hun er en av mine beste venner, hun ble medlem i turn foreningen på skolen som jeg hadde gått på i flere år.

Jeg overhørte en samtale mellom Kathrine og Oddvar som er treneren våres i Turn. ”Du ser ut til at du burde ta av noen kilo. Du får bedre resultater hvis du gjør det”, sa Oddvar til henne. Hun har ikke sagt noe til meg og, jeg vil ikke si det til noen heller, men da tenkte jeg at hun var da like tynn som meg, og kanskje tynnere.

En av de hippeste jentene i klassen som vi kaller for ”dokka”, skulle ha fest en helg foreldrene hennes var i Oslo for å besøke noen i familien. Det var ikke noe bordkort og middag, det var en rølpe fest, bare slenge innom liksom. På bordet var det pizza, snop og chips i skåler og på fat. Vi spiste oss propp mette, og vi oppdaget at Kathrine ikke spiste så mye, men rett etter hun hadde spist et lite pizzastykke med pepperoni og ost, gikk hun opp på badet og vi viste ikke hva hun gjorde der.

Vi la fort merke til at når vi spiste lunsj på skolen hadde Kathrine aldri mat med seg, vi spurte hvorfor og hun sa at hun ikke var sulten. Det gikk noen uker og vi syntes at Kathrine ble tynnere for hver dag som gikk. ”Skal vi gå på senteret i dag?”, spurte Kathrine meg, og jeg svarte selvfølgelig ja på flekken.

Etter skolen gikk vi til senteret og shoppet klær. Kathrine kjente på den magre kroppen sin og følte at hun var den tykkeste i rommet, så hun spurte meg: ”syntes du jeg er tykk?”. "Nei du er ikke tykk i det hele tatt, jeg syntes at du er akkurat passelig", svarte jeg. Jeg tenkte at hun var veldig tynn nå, men jeg viste at Kathrine ikke hadde hørt på meg om jeg sa det. Kathrine kjøpte en alt for stor joggedrakt i svart med en hvit stripe nedover beinet, og jeg kjøpte en genser i rødt og svart, foran på genseren stod det wow med hvit skrift.

Etterpå gikk vi hjem til Kathrine for å gjøre lekser. Klokken halv fire gikk hjem for å spise middag, vi hadde lutefisk til middag. Det lignet på en geleaktig klump som lå på fatet, det bare lå der liksom, jeg rørte ikke middagen i det hele tatt. Ti minutter senere lagde jeg meg to skiver med brunost i stedet for å spise den ekle lutefisken som fortsatt lå på et fat på bordet. Jeg gjorde lekser og gikk bort til Kathrine igjen for å gå med henne til turntreningen.

På turnen hadde vi fått en ny trener, men vi syntes at han var litt streng med oss. Han hadde hvite turnsko, mørke brunt hår, mørke ringer under de grønne øynene, svart bukse og en hvit t-skjorte. Jeg syntes han var mest streng mot Kathrine, Kathrine som bare er et skjelett, skjelettet i rosa t-skjorte og brun bukse, det flagret rundt henne når hun løp. ”Du må spise mer mat”, sa jeg til Kathrine. ”Hvorfor det?”, spurte hun. Jeg svarte: ”Jeg syntes at du har blitt så mager.” Men Kathrine ville ikke høre på meg.

Dagen etterpå var hun veldig svimmel, hun sa: ”Jeg har bare spist et eple i dag, kanskje det er derfor jeg er så svimmel om dagene.” ”Nei, jeg tror ikke det er derfor du er så svimmel, du har jo blitt så tynn nå de siste dagene,” sa jeg. Kathrine var med meg hjem denne dagen, det var en helt vanlig dag helt til vi kom hjem til meg. Det er lenger vei hjem til meg enn det er til Kathrine, men det er mye mer å se på vei hjem til meg. I midten er det en bilvei, rundt på sidene av bilveien er det fortau og trær, det var kommet grønne store blader oppe i trærne.

Når vi kom hjem til meg spurte vi mamma om vi fikk lov å lage kake. ”Ja, det går sikkert fint, men ikke glem å slå av ovnen etter dere har stekt kaken,” sa hun. ”Ok”, svarte jeg og Kathrine i kor. Etter vi hadde gjort lekser, gått ned på badet og vasket hendene og satte i gang med kake bakingen. Fem minutter senere kollapset Kathrine på kjøkkengulvet. Mamma ringte ambulanse med en gang, tre minutter senere var ambulansen her og tok henne med seg til syke huset. Huset brast i stillhet, det var da mamma kom på å ringe til Kathrine sine foreldre. ”Har du ikke gjort det allerede?”, spurte jeg henne. ”Nei, jeg har ikke tenkt på det,” sa mamma i panikk.

Dagen etterpå kjørte pappa oss opp på sykehuset for å besøke Kathrine. Vi spurte i resepsjonen, og damen i resepsjonen sa at hun lå på rom nummer 302. Det var i tredje etasje, vi banket på og gikk inn på rommet. ”Hei”, sa jeg og ga henne en svak klem. ”Vet du hvorfor du kollapset i går?”, spurte mamma. ”Jeg har fått en diagnose, vil dere høre den?”, sa Kathrine. Vi svarte med et lite ja. ”Hold dere fast, for nå kommer det”, sa hun ”Jeg har fått diagnosen anoreksia”, sa hun. Alle sammen ble helt forskrekket for vi så at hun hadde blitt tynn, men vi kunne liksom ikke tenke oss til at hun hadde fått anoreksia. ”De sier at jeg må nok være her et par uker før jeg blir skrevet ut”, sa Kathrine. Det var et helt vanlig rom på sykehuset, det var gult på veggen, noen stoler rundt den sengen som bestevenninnen min lå i, og hun som hadde fått anoreksia. Vi gikk hjem etter en og en halv time, jeg gikk litt etter de andre, det var bare for å betrakte skjelettet litt til før vi gikk. Jeg tok et bilde av Kathrine og meg med mobil telefonen min.

Det var tomt på plassen ved siden av meg på skolen dagen etterpå. Jeg tenkte på henne hele tiden, hvordan har hun det?, hva tenker hun på akkurat nå?, jeg gikk rundt og grublet på sånne spørsmål. Etter skoletid sendte jeg en sms til mamma og sa at jeg tar bussen opp på sykehuset for å besøke Kathrine.

Etter noen uker var hun på skolen igjen, hun hadde lagt på seg litt, men hun var fortsatt mager syntes jeg. Hver uke måtte hun til legen for å se om hun la på seg eller om hun ble tynnere. Hun måtte slutte på turn en periode fordi at hun fikk ikke lov.

Etter et år var alt normalt, Kathrine fikk begynne på turn igjen og vi hadde oppvisning for foreldrene våre. Kathrine har lagt på seg og ser ut som en vanlig jente på vår alder, og vi har sagt til hverandre at vi skal være bestevenner for resten av livet.