Hun hører det piper, hun kjenner den velkjente dirringa i bukselomma. Hun fisker opp mobilen med noen kvikke håndbevegelser. Hun ser på displayet. "Ny melding "Anonym" lese nå?" Underlig tenker Lina, 16 år. Lina har sjelden fått anonyme meldinger, i så fall har det bare vært slikt som: "Jeg har fått nytt nummer! Hilsen Pia".

 

Lina trykker "Ja" og leser: "Jeg glemmer nok ikke deg, i morra skal du få svi!!" Rundt henne sitter det mennesker, mange mennesker, noen personer står også. Alle virker så bekymringsløse og rolige, alle har pokerfjes. Lina var også bekymringsløs og rolig, for omtrent et minutt siden... Hvem kunne det være? Hvem var det som ville henne noe vondt og hvorfor? Hun var jo den populære jenta i klassen, midtpunktet, hun som alle var venn med. Hun begynte å tenke, tenke på alle det kunne være.

 

Hun hadde nettopp slått opp med Jens, kanskje var det han? Nei, han var jo så snill og god og dessuten var han i syden. Det kunne være Per, han hadde jo vært forelsket i henne, men hun hadde sagt nei. Nei, han kunne det heller ikke være, han hadde funnet en annen og var fornøyd han sa til og med: "Takk for at du sa nei". Marie måtte det være! Hun likte å spøke med alt og alle. Eller nei, hun ville tross alt ikke spøke med noe slikt. Bussen stoppet, mange bekymringsløse og rolige mennesker gikk ut, men ikke Pia, hun bodde ikke her.

 

Hun fortsatte å tenke. Hun tenkte på alle: Lars, Trine, Oscar, Bjørn, Tore, Tone, Nina, Karen, Hans, Ole, Kim og alle de andre, men det kunne ikke være de heller. Igjen stoppet bussen, bare Pia gikk av.

 

Hun gikk med raske taktfaste steg bortover den grusbelagte veien. I dag passet hun seg ikke for sølepyttene hun bare gikk, fort. Skoene hennes ble våte, men det brydde hun seg ikke noe om, hun merket det ikke en gang. En kunne tydelig se en stigende redsel i ansiktet hennes i takt med at hun gikk fortere. Veien føltes lengre enn vanlig i dag, den pleide ikke være så lang. Dessuten var trærne mye skumlere enn vanlig i dag. Det var høye, mørke grantrær på hver sin side av veien. Også grantrær da, de skumleste trærne som finnes. Ikke var været fint heller, det var høst og de tunge mørke skyene så ut til å kunne slippe ut striregn når som helst. Alt rundt henne var på en måte bare i svart-hvitt.

 

Hun følte seg utrolig lettet når hun endelig så dørhåndtaket, det ga henne en trygghetsføelse å se det. Hun småløp de siste hundre metrene, det røde huset ga en slutt på føelsen av å gå rundt i en svart-hvitt film. Og da hun endelig nådde dørhåndtaket, ble alt trygt igjen og den eneste tanken som satt igjen i hodet hennes var tanken på morens deilige pannekaker de skulle ha til middag.

 

Etter å ha fylt magen sin med pannekaker gikk hun på rommet sitt. "Plankerommet" kalte hun det, det eneste i huset som verken var tapetsert eller malt. Men hun hadde hengt opp noen plakater her og der så det var greit nok. Hun la seg ned på sengen og blikket festet seg i taket.

 

Tankene om hvem som kunne ha skrevet meldingene meldte seg igjen. Hun prøvde desperat å finne ut hvem avsenderen kunne være og hvorfor? Hun hadde da tenkt på alle nå?

 

Hun ga opp, men hun var redd, frykterlig redd langt inni seg og jo mer hun tenkte desto mer strevet hun etter å finne det ut. Kunne det likevel være Jens, Per eller Marie? Kunne det være Lars-Åge, var Lars så snill som han virket? Var Nina så feig som hun trodde? Hadde Jens dratt til syden?

 

Hun måtte få tankene over på noe annet, hun ble gal av å tenke. Hun bestemte seg for å hente avisen som lå på stuebordet og la seg deretter ned på senga igjen.

 

Hun bladde seg fremover i avisa, nyhet for nyhet. En fyr hadde vunnet i Lotto, et sykehus hadde fått pengestøtte, Dan Børge Akerø hadde takket ja til å være programleder for et nytt programkonsept og kongen fortalte om en nær-døden-opplevelse. Hun fortsatte å bla side for side, uten at en eneste nyhet interesserte henne. Helt til side 28, redselen blusset opp igjen. Overskriften var alvorlig, meget alvorlig. Hun leste overskriften to, tre, fire og fem ganger til, bare for å bekrefte at det som sto der sto der. Hun kjente hun ble varm i pannen, svetten begynte å renne.

 

"Tre ungdommer sporløst forsvunnet" lød overskriften, hun fortsatte å lese: "De siste tre dagene har tre ungdommer forsvunnet sporløst i Holmestrand -området. Den ene forsvant tirsdag, den andre onsdag og den tredje torsdag. Politiet er sikre på at dette er en serie handlinger som kommer til å fortsette om ikke gjerningsmennene blir tatt. Det de frykter er altså at det vil forsvinne en person hver dag. Politiet melder om at de har en plan, som de ikke kan si noe om. Politiet forsikrer om at de gjør alt de kan."

 

Holmestrand-området, det var jo der hun bodde! Hun leste resten, det sto ikke noe om mystiske SMS -meldinger. Hun hørte det buldre i det fjerne, tordenvær. Plutselig virket alt så meningsløst for henne. Hun skulle dø i morgen! Hun var sikker på det. Hun kunne ikke snakke med noen. Mamma hadde reist til Danmark på forretningsreise like etter middag og kom ikke hjem før om to dager. Hun kunne ikke ringe politiet, de ville sikkert ikke tro henne. Hun hadde ikke noen andre heller, hun kunne ringe til noen av vennene, men hun ville ikke vise at hun var redd foran dem.

 

Når var alle lyder farlige, hvert eneste knirk, hvert eneste hjertebank, men stillheten føltes også farlig. Hun ville vekk fra alt, hele livet. Skull hun dø, kunne hun jo like gjerne komme drapsmannen i forkjøpet, hun hentet en kniv, den skarpeste i huset. Hun dvelet. Så pep og dirret det fra bukselomma igjen. Hun trakk fort og nervøst opp mobilen igjen.

"Ny melding "anonym" lese nå?" Hun trykket ja:

 

"Aprilsnarr! Vart du skremt no? =P

Martin =)"

 

Det var jo 1. april i dag! Hun ble sint, sinnet kokte nesten over. Hadde meldingen kommet to sekunder senere kunne hun vært død. Hun grein. Hun var sinna, skuffa. Like etter ringte det på. Det var vel bare Martin som stakk innom for å godte seg, han skulle få! Hun rev opp døra og stirret inn i øynene på noe som virket som en gal mann. Så ble det svart.

 

2. april, Dagbladet. Forsiden.

"Enda en forsvunnet, politiet uten spor".