Det har aldri vært verre enn det var i år å begynne igjen på skolen. Selvsagt har jeg vært lei en stund, men ikke så mye som nå! Det har alltid vært et eller annet lyspunkt som har holdt meg oppe, men ikke i år. Alt ser ganske mørkt og trist ut.

- Gleder du deg ikke til i morgen?? Heidi så spørrende på meg med strålende øyne. - Kan ikke si det, svarte jeg mutt. Sommerferien var slutt. Den hadde bare noen få timer igjen før den gikk inn i historien. – Hvorfor ikke? Vi skal jo begynne på ny skole og alt… Hun knyttet skoene sine, og jeg ga henne jakka. – Vet ikke, sa jeg. – Det er nemlig skole uansett, og for meg spiller det ikke noen rolle hvor vi skal sitte å høre på en lære som skal prøve å lære oss noe! Jeg hadde på ingen måte tenkt å si at jeg gledet meg til noe jeg så på med avsky! – Vel, du må huske at vi gjør dette frivillig, det er ingen som tvinger deg. Heidi gikk ut døren, sa ha det, og ble borte. Frivillig ja….frivillig tvang, pleide jeg å omtale det som. Uansett hva man sier så er ikke videregående frivillig. Hva slags jobb får man etter ungdomsskolen kanskje? Hvorfor måtte sommerferien være slutt?? Hvorfor? Det var ikke lenge sidden jeg hadde sluttet på ungdomsskolen! Før jeg sovnet den kvelden var jeg i dårlig humør!, og det verste var at jeg selv var skyld i det! Det var jeg som hadde sendt en søknad, ingen andre…..

Ti minutter til navneoppropet. Jeg følte ingen spenning eller noe, bare en ekkel, kvalmende følelse bredte seg over meg! – Håper vi kommer i samme klasse, sa Heidi i det vi gikk opp mot skolen! Jeg nikket som svar, men sa ingenting. Overalt hørte jeg lyden av stemmer, men selv gikk jeg opp mot skolen i stillhet. (”Torturkammer” kalte jeg det i mitt stille indre”) Her skulle jeg tilbringe 180 skoledager, 10 måneder for å få det helt riktig! Jeg kom tilbake til den virkelige verden da noen rundt oss lo. – Tror du vi må gå inn nå? Heidi kikket opp på meg. –Ja, klokka er snart tolv. Stemmen min hørtes kald og ufølsom ut.

Vi satte oss ned på en rekke med stoler som var plassert i gymsalen, alle steder hørtes lyden av spente stemmer. Noen sa noe til meg, men jeg oppfattet ikke hva det var. Det eneste jeg klarte å tenke på var ordet ”frivillig”. Det dårlige humøret mitt ble (om mulig) enda dårligere. Hvis jeg skulle ha tegnet det, så ville det vært fort gjort. Nemlig helsvart! Klokka var blitt tolv, og sommerferien 1998 var historie. Og der satt jeg uten noen lyspunkt i siktet! Mens jeg tenkte litt mer på dette så reiste rektor seg, og gikk bort til mikrofonen. Med denne ”velkommen tilbake til skolen”- talen, hadde jeg hørt ti stykker. Denne ble litt annerledes, men innholdet var stort sett det samme. Klassene ble lest opp, og det var så stille at man kunne hørt en nål falle. Da navnet mitt ble lest opp, så kan følelsene mine sammenliknes med en mann som har fått tauet rundt halsen og vet at han skal dø!

Vi fulgte etter klasseforstanderen til klasserommet. Fire stykker kjente jeg, noen andre visste jeg hvem var og resten var totalt ukjente. Alle var helt stille mens læreren delte ut ark, boklister og ga oss informasjon. Det ble litt mye på en gang, men jeg fikk med meg det viktigste.. Det tok en time, og så var vi ferdige til å gå, og alle stormet ut.

Så var det å finne igjen de andre, sammenlikne timeplaner og finne fritimer. Bokjøp be det også, og jeg fikk nesten sjokk av prisene! DYRT! Mens de andre frydet seg over tanken på 10 fritimer i uka, og alt det der så gle jeg inn i mine egene tanker. Dette året skulle jo bli annerledes. Ikke slik som jeg var vant til og ”alltid” hadde hatt det. Men var ikke skole det samme over alt? For meg vil aldri skole bli mer enn stress, mas, lekser og prøver!

Nå har jeg gått på skolen en stund, men motivasjonen er fortsatt helt borte. Uten den så blir alt så mye verre enn det trenger å være, men jeg får håpe at den kommer tilbake en gang! Jeg må innrømme at jeg ser litt lysere på tilværelsen, og er ikke lenger i så dårlig humør som jeg var. Og det er fremskritt bare det!