Temperaturen har sikkert passert minus for lenge siden og det har lagt seg frostkrystaller på veien. Det knasker når jeg går og det er ikke lange biten før jeg kommer hjem. Mørket begynner å krype seg fram og det er ikke en eneste sjel ute i det kalde mørke. Plutselig brytes stilheten med et høgt skrik. Tankene raste gjennom meg, hva kan det være? Det må ha hvert en kvinne, men hvor? Ute var det bare meg. Jeg endret kursen og la på vei mot der skriket kom fra. Stilheten blir nok en gang bryt, men nå var det trolig et skudd som ble avfyrt. Pulsen min steg ytterligere og mine tanker var på sitt verste, drap. Men hvor kom det fra? Jeg hadde gått et stykke, men ingen tegn til liv.

På denne siden av boligfeltet er det både rekkehus og blokker. Så hvis jeg hørte lydene må også noen andre ha hørt det. Spørsmålet ble da altså til slutt, hvor ? Steg for steg gikk jeg fram og tilbake mellom de små ’gatene’ av rekkehus. Det var få lys i rutene vel og merke, men de kan da vel ikke ignorere skrik og skudd lyder, kan de?

Jeg i ferd med å gi opp, men før tanken streifet den bakre delen av hjernen kom skrik nummer to. Stemmen hørtes tydelig og den kom i nærheten, en eller annen plass. Noen skygger vises så vidt av noen utelys og jeg hører stemmer. Hjerte står omtrent stile mens jeg lister meg sakte bort mot kanten av rekkehusene. Nå kan jeg så vidt skimte to menn som står med ryggen mot meg. Så presser jeg hjernecellene sammens og strekker hodet litt lengre ut. Da ser jeg enda en mann, han holder tak i en kvinne. Men det var noe med blikket hennes så jeg snur hodet slik at jeg kan se enda mer, munnen min åpnes, men ingen ting kommer ut. Jeg ble helt stiv av skrekk, en mann ligger på gresset med blod, mye blod. Det var nok den dødende kulen jeg hørte tidligere og han så jo ikke ut, med så mye blod! Hadde jeg vært redd før så må jeg ha vært død nå, for jeg var stiv av skrekk. Men da hjernen begynte å krype tilbake til sitt gamle sløve kom jeg til å tenke på kvinnen, hun var jo i fare. Da jeg på nytt tok hodet fram for å se så hadde den ene tatt opp en kniv, mens de to andre holdt henne fast.

Tenk, så jeg til meg selv, tenk. Hjernen som enda var i sjokk måtte nå konsentrere seg og det litt farlig fort. Jeg var ingen muskelbunt og de var jo tre stykker, bevæpnet. Da måtte planen legges om til taktikk. Men plutselig midt oppi alt dette slo det meg, hvorfor redde ei jeg ikke kjenner ? Og hvorfor ofre mitt liv for noen jeg aldri hadde møtt før. Spørsmålet ble bare i luften, ikke noe svar. Men tiden står aldri i ro så jeg måtte handle raskt. Før eller siden måtte jo de gjøre noe og det er da jeg skal trå til. Kaste meg over den først å få han i baken, så få tak i hun, og til slutt løpe. Planen var kanskje litt tvilsom, men jeg hadde ikke noe valg.

Jeg prøvde å puste dypt og rolig, men det var til ingen nytte, jeg var redd. Da hørte jeg at de begynte å snake igjen og jeg snudde meg for å se. De sa noe med at hvis hun ikke gjorde som de sa så hvile hun enda død. De begynte å gå mot et av smugene mellom de store blokkene. Der begynte den ene å ta av seg mens han kommanderte henne til å ligge stille i gresset.

Voldtekt, det endret planene og nå måtte handlingen skje øyeblikkelig. Jeg kastet meg ned mellom et par busker og fant noen steiner. Så listet jeg meg opp og kastet alt jeg hadde mot hodet på en av mennene. Auu, hørtes i et skrik, fulltreffer tenkte jeg. Jeg dukket ned igjen og gjorde meg så liten som mulig. De forstod ingen ting og de andre mente at han bare fant det på og kalte han pyse. Bra for meg, men det var enda to igjen. Så reiste jeg meg opp igjen og kastet den siste steinen mot han som sto halvt naken. Fulltreffer det også, og nå kom jeg på en ide, en plan!

Jeg kastet en stein langt unna der jeg satt for å få dem til å tro at det var noen lengre borte. De fikk fem på og nå var det bare en som stod igjen for å holde vakt med damen. Nå så jeg min sjanse, en mot en. I et byks hopper jeg frem og kaster meg over mannen. Hiver han ned i baken og banker inn noen knyttnever. Han var ute av spill og det var nå siste del av planen ble virkelighet. Jeg tok med meg kvinnen og sprang alt jeg kunne mot nærmeste trappeoppgang. Der var det lys og da vi kom oss inn så fortsatte jeg videre helt ned til kjeleren. Der stoppet jeg og damen kom falmende etter meg. Når jeg fikk tilbake pusten så kom første spørsmål ramlende ut av min munn, er alt ok ? Hun bare nikket, men det var fortsatt noe ved blikket hennes. Var det din mann som lå der oppe? Hun nikket en gang til og det ble stille en stund.

Tanken surret rundt om i hodet mitt og visste ikke helt hvor jeg skulle starte, det var såp mye. En mann er død, 3 menn prøver seg på voldtekt og oppi alt dette står jeg. Det første jeg måtte gjøre var vell å ringe politiet. Men vi kunne jo ikke være nede i kjelleren hele natten heller. Jeg tok henne med opp, men hun var enda veldig redd.

Rundt ti minutter senere står hele gaten under lys av politi, ambulanse og pressefolk. Det svermet med folk rundt her for å vite hva, hvor og når. Men poenget er jo at det ikke hjelper han stakkars mannen noe nå, han er jo allerede dø. Når det ikke er noe fare, da strømmer det på med folk, men når det er fare, så bare stikker de halen mellom bena. Naboene kommer ut og har verken hørt eller sett noe, sier de iallfall, men om det er sant? Det gikk heldigvis bra med henne, men å miste et liv er et liv for mye.