Det var en typisk høstdag midt i oktober. Regnet plasket ned i bøttevis fra himmelen, og vinden blåste slik at det lille håret han hadde på hodet, stod rett til værs. Theodor var på vei til sykehuset. For bare minutter siden hadde han fått en telefon fra en nær venn, men alt han hadde sagt var: "Theodor, du må skynde deg! Det er Emilia." Emilia var Theodorss ektefelle. De hadde tilbrakt hele livet sammen, både på godt og vondt. Han holdt ikke ut tanken på at noe forferdelig kunne ha rammet henne.

 

Theodor skyndte seg inn dørene til sykehuset. Den sorte frakken hans var klissvåt og full av søle, men det var hans minste bekymring nå. - Unnskyld meg! Vet du hvor jeg kan finne Emilia Folgerud? spurte han beskjedent i resepsjonen. - Rom 8, svarte hun, uten å bry seg om å se på han. Theodor gikk raskt ned til rom 8. Han kunne skimte Emilias skikkelse gjennom det frostede glasset i døra. Theodor åpnet forsiktig døra til rommet. Øynene hans ble sakte, men sikkert fylt med tårer. Hun lå der bevisstløs og ensom, med kroppen fullstendig oppskrapet og ansiktet fullt av blåmerker. Han kunne ikke tro sine egne øyne. - Emilia?! skrek han av fortvilelse. Hun reagerte ikke. Theodor ble enda mer redd, og en kunne se en enslig tåre trille langsomt ned kinnet hans. Han satte seg rolig ned i en stol ved siden av Emilia. Han tok hånden hennes og klemte den forsiktig. I øynene hans kunne man se dyp fortvilelse og redsel. Redsel for at alt kom til å forandres...

 

- Unnskyld? var det en ukjent stemme som sa, og prikket Theodor forsiktig på skulderen. Han hadde visst sovnet. Theodor våknet med et grynt og så seg rundt. Han fikk straks øye på Emilia, og da kom alt tilbake til han. - Hva behager? spurte han så raskt han kom til hektene. - Vel, din kone ligger fortsatt i koma, og pulsen hennes er enda ikke stabil, så sykepleieren. En kunne lett høre usikkerheten i stemmen hennes. Theodor var rolig utenpå, men på innsiden var han helt knust. Hvordan skal dette ende godt? tenkte han med seg selv og sukket.

 

Theodor gikk ut i kafeteriaen for å få seg en kopp kaffe. Han satte seg ned og prøvde å få tankene bort fra Emilia. Han la merke til at stolbena var skjeve, og gardinene var ikke akkurat av de peneste. Øyeblikket etter var det fullstendig kaos. En haug med leger og sykepleiere stormet inn gjennom kafeteriaen. Theodor skvatt opp og fulgte dem videre med øynene. Det var rom 8 de var på vei til, og han skjønte med ett hva som kom til å skje.

 

Han stormet inn døra og så Emilia ligge der og skjelver. Theodor visste ikke hva han skulle tro. Emilia, den eneste han hadde igjen, var i ferd med å dø fra ham. - Hva er det jeg har gjort galt mot det, Gud?! skrek han av full hals. Pulsen til Emilia gikk bare raskere og raskere. Han visste at det var et dårlig tegn. Stillhet! Alt stoppet plutselig opp. Det var over. Theodor brast i grås. Han reiste seg og gikk rolig ut av rommet. Han kunne tro at han aldri kom til å se Emilia igjen. Hun var borte. Borte for alltid...

 

Theodor fortsatte å gå. Han hadde kommet til slottsparken allerede. De hadde enda ikke gått opp for han at hans elskede var død. Død! Han kjente på smaken av ordet om og om igjen. Han kunne ikke fordra det. Theodor gikk forsiktig opp på broen. Sola var i ferd meg å gå ned, og himmelen var rød som blod. Det var som om hele verden var tom, og dommedag var nær. Han skrek. Han ville ha ut all smerten. Alt var over nå. Han ville bare... dø...