Det er fullt kaos i klasserommet til 9. trinn. Jentene og guttene sitter på hver sin side av klasserommet, og gjør hver sine ting. Guttene spiller stolbasket, og jentene sitter og hører på musikk og prater om alle guttene de møtte i ferien.

Madelen løper det siste stykket til skoleporten, før hun stopper opp for å få igjen pusten. Hun står der i en liten stund, før hun begynner å gå rolig inn i skolegården. Det er første dag etter sommerferien, men skolen er helt stille. Nesten som om den trekker pusten. Humm... det var rart., Tenkte hun. Skolen pleier jo å være fullstappet av spente foreldre og barn på denne tide. Spente på hvordan det nye året skal bli. Hun stopper opp igjen, og ser seg om. Skolen er den samme. De samme nedslitte røde ”små” husene som hadde stått der siden 50. tallet.
- Fillern. Brast det ut av henne.
- Fillern hva? Hun skvetter til. Det var han. Hun kunne kjenne igjen den stemmen hvor som helst.
- Tobias! Hun snur seg smilene rundt. Hun hadde ikke sett han siden siste skole dag. – Hvordan g... Hun stoppet opp. Dette var ikke den Tobias hun kjente. Dette var ikke Tobias med sidesleik, briller og fregner, som alltid hadde buksen dratt opp til over livet.
- Wow, hva har skjedd med deg a i ferien? Nærmest ropte hun ut.
Tobias ble stående å måpe.
- Meg? Fikk han presset fram. – Hva har skjedd med deg?
- Ikke mye, er bare meg selv... tror jeg.
- Du har jo blitt både høyere og tynnere. Tobias dype blå øyne strålte.
- Har jeg? sa Madelen og så spørrende på han.
- Ja.
- Åja... Det ble en pinlig taushet mellom dem. – Men se på deg da Tobias.
- Se på meg hva?
- Du har jo blitt... Blitt… Ja du vet. Hun fikk ikke sagt det.
- Hva har jeg blitt? Han dro fingrene gjennom det rufsete håret. Hun klarte ikke si til han at han så dritkjekk ut.

Han hadde byttet ut buksa med det høye livet, med en seggebokse som han hadde dratt halvveis ned på rumpa. Det brun-blonde håret hadde han fylt med hårvoks og fått det til å stå ut som om han hadde blitt truffet av lynet. Genseren var ikke lengre den akkurat passe skjorta med ruter på, men i stedet byttet ut med en litt stor og passe fargerik hette genser som var helt åpen, med en hvit enkel t-skjorte under.

- Ja, jeg venter. Tobias begynte å bli utålmodig.
Madelen tittet fort på klokka som hang på den ene veggen foran inngangsdøra.
- Jeg forklarer det senere. Sa hun med en stresset stemme. Mens hun begynte å småløpe til døra.
- Kan du ikke bare si det nå. Han stoppet henne.
- Nei. Sa hun enda mer stresset.
- Hvorfor ikke? Tobias hadde enda ikke merket at klokka var ti. De skulle egentlig vært på skolen kvart over ni den dagen.
- Se. Sa hun og pekte mot klokka. Før hun marsjerte bestemt og rød i ansiktet inn døra.

Tobias ble stående igjen ute og så etter det lange brune håret som forsvant bak svingen. Før han og fulgte etter henne med små traskende skritt.

Døra til klasserommet gikk opp og inn kom lubbe rektor. Han hadde fått navnet sitt etter den lille runde kroppen hans. Hårete hans hadde blitt grått i løpet av sommeren og han hadde fått seg runde Harry Potter briller.
- Stille klasse. Ropte han strengt ut.

Klassen ble helt stille og sudde seg mot han for å sjekke hvem det var. Før de snudde seg tilbake til det de holdt på med, og fortsatte å ”bråke” mer. Rektor var rett og slett ikke inntresant nok.

Sinnet til rektor steg og han trakk pusten før han skrek ut. – STILLLE KLASSE!!

Men klassen bare overdøvte han. Han merket at sinnet steg, og gikk rolig ut på gangen. Han trakk pusten dypt, og trakk en liten svart pistol, mens han prøvde å roe seg. Han gikk alltid rundt med den, uten at noen viste det. Han hadde gjort det siden en gutt i Finland, hadde gått berserk med en pistol på en skole, og drept flere elver og lærere i fullt sinne. Han speidet bort over gangen på jakt etter noen å kjefte på.

Han snudde seg brått. Var det små prating han hørte? Ja det var det. To forsentkommere fra 9. Klasse, perfekt. Han fortet seg å gjemme pistolen i lomma.

- Hvor har dere tenkt dere? Rektors stemme klang gjennom gangene som et gjenferd.
Madelen skvatt bakover og krærset i Tobias som kom bak henne. Tobias skulle til å si noe, men Madelen la en finger over munnen for å vise at han skulle være stille. De rundet hjørnet som skilte dem fra rektor og gikk mål rettet mot døra til klasserommet. De var nesten framme da rektor lubbe stoppet dem.
- Og hvor har dere så tenkt dere?
- Inn i klasserommet. Svarte Madelen og Tobias i kor.
- Da skal dere få en oppgave av meg. Hva heter dere? sa rektor lubben og prøvde å virke blid.
- Tobias, og det er Madelen. Svarte Tobias fort. Han merket at noe ikke var som det skulle, men han viste ikke hva. I sommerferien hadde han lest en artikkel om en rektor som ble innlagt på psykriatisk sykehus, for å ha gått løs på noen barn med kniv inne på et kjøpesenter. Men ingen viste hvilken skole han var rektor på, hvem han var, eller om han hadde sluppet ut, men det var tross alt ganske usannsynlig at han hadde sluppet ut. Men hvis han hadde det, hadde han ikke blitt gjeninnsatt som rektor igjen, trodde han.
- Nå? Hva var den oppgaven du pratet om? Madelen som alltid var våken og ivrig, hadde ikke merket at det var noe rart. Trodde i vertfall Tobias.

Rektor tenkte seg nøye om før han sa; - Jeg vil at dere skal gå inn i klasserommet å få hele klassen til å bli helt stille når jeg kommer inn, hvis ikke kommer det til å få alvorlige konsekvenser.

Tobias og Madelen tenkte seg godt om, før Madelen sa; - Det er greit, men du så oss aldri her. Hun smilte godt. Men Tobias merket at nå var det noe alvorlig galt, burde han ikke kunne klare det selv? Tobias stirret spørrende på Madelen men hun merket det ikke.

- Kom igjen da treiging, du bruker jo lengre tid på å komme deg til døra enn det egypterne brukte på å bygge pyramidene. Madelen var utålmodig i stemmen samtidig var hun spent på om hun ville klare oppgaven de hadde fått av rektor.

Hun syntes det var litt rart at han ikke bare gjorde det selv. Og det at rektor hele tiden hadde gått med den ene hånden i lomma. Men, men, det fikk være hans problem.

Da de kom inn i klasserommet, strålte alles ansikt av glede. Glede for å se igjen klassekammeratene. Men også fordi de trodde at rektoren hadde gitt opp. Klassen var helt stille.

Madelen og Tobias så på hverandre fort, før de gikk til hver sin side av klasserommet. Madelen gikk til jenten som satt på pultene, ved vindusrekka til høyre i klasserommet. Og Tobias fulgte veggen, som døra var på nedover til der guttene nå satt, nemmelig bakerst i det ene hjørnet av klasserommet. Han myste bort på Madelen som hadde satt seg i vinduskarmen borte ved vinduet. Solen som alt sto høyt på himmelen lagde en glorie rundt hodet hennes.
- Hei Tobias. På tide å våkne fra drømmene, du får henne ikke uansett hvor hardt du prøver. Michael i klassen nikket mot vinduet. Michael var den som alltid kom for sent og aldri fulgte med i timene, men han var like vel alltid den som fikk alle de jentene han ville.
- Hum? Tobias så ut som et spørsmåls tegn.
- Glem det. Men hva har du gjort i ferien a?
- Nei, ikke noe spes. egentlig. Vært på hytta bare.
- Åja. Hvor er den?
- Nede i Tønsberg et sted. Vet ikke helt nøyaktig hvor, for jeg pleier å sove i bilen.
- Åja. Sa Michael og sudde seg tilbake til de andre guttene.

Tobias tittet mot vinduet igjen og fikk øye kontakt med henne. Hun formet noen ord med munnen.
- Vi sier det nå. Tydet Tobias.
- Ok, hvisket han tilbake. –Vi samler klassen og sier det sammen.

Men før de rakk det gikk dørhåndtaket ned og en skygge syntes i døren. Rektor Lubbe gikk rolig inn i klasserommet. Klassen fikk sjokk, hadde rektor virkelig kommet tilbake? Alle de vikarene som de noen gang hadde hatt, hadde gitt opp første gang noen av elevene begynte å bråke. Men denne rektoren, hadde klart å lure dem. Han hadde fått kontroll over dem på en merkelig måte

Rektor så seg om, var dette den samme klassen som ingen hadde kontroll over? Tenkte han. Alle satt rolig på rundt om kring i klasserommet uten å bråke. Hadde det skjedd et mirakel, eller hadde faktisk de to barna klart oppgaven. Han skulle til å si noe da klassens klovn Anders ropte ut over klassen: - Halla Lubba, er du endelig ferdig med å sitte på gangen å sutre? Det brette seg ett latterbrøl utover klassen.

Det klikket for rektor. Det runde ansiktet han fikk et rødt skjær over seg, det så neste ut som Rektor lubbe hadde blitt erstatt av Donald Duck, bare at Donald hadde fått bart. Barten til rektor lubbe var liten og svart, og vær gang han ble sint hoppet den opp og ned. Det gjorde den nå.

Han prøvde frebilsk å finne et sted å gjøre av seg, men det var ingen steder. Proppet med sinne trekker han opp pistolen, lader den uten å tenke seg om. Han vender munningen mot det åpne vinduet. Og lokker øynene helt igjen og trekker pusten dypt, før han trekker av. Svosh... Sier det, alt er stille en kort stund, før han hører et skrik. Øynene hans åpner seg brått og han styrter på dør.

Det siste hun ser er rektor som lukker øynene, før alt blir svart for henne.

Hun svever i sirkler. Rundt og rundt over en rød bygning. Hun Føler seg så fri, så levende. Alt er stille rundt henne. Brått blir stillheten brutt av et skrik, hun titter ned. Hun blir målløs. Ut av bygningen detter en jente med brunt langt hår bakover. Hun lander på ryggen i det høye gresset. Hun flyr nærmere, det er noe kjent med denne jenta. Hun som ligger i gresset med øynene åpne, med et kritthvitt ansikt, helt uttrykt løst.

Det var Tobias som skrek. Han var i sjokk da ambulansen kom og hentet henne. Han fikk ikke med seg hvem det var som ringte. Han satt der i klasserommet en god stund og stirret tomt ut av vinduet. Før moren tilslutt kom og hentet han.

Han slepte beina etter seg opp trappen til den åpne inngangsdøra hjemme, moren var alt inne. Tobias sparket av seg skoene i gangen og gikk opp på rommet sitt uten og si et ord til moren om hva som hadde skjedd. Og hva som var grunnen til at hun måtte reise fra jobben og hente han på skolen.

Tobias la seg så lang han var ned på den brede senga, uten å ta av teppe som var bredt over. Han sovnet på et blunk. Moren vekker han med øynene blodsprengt av tårer.
- Moren hennes ringte nettopp, hun fortalte meg alt sammen. Hikster hun fram. – Hun vil at du skal bli med på sykehuset. Hun kommer og henter deg og 15 min. Hun gir han en halv klem før hun snur seg og begynner å gå rolig mot døra.

Hun stopper opp i dørkarmen, og åpner munnen som hun skal til å si noe mer. Men går i stede ut i stua og ned trappen til første etasje. Tobias blir liggende i senga og stirre tomt ut i rommet før han går ned til moren.

- Hei. Sier han i det han setter seg inn i bilen til Annja. Det var en liten og slitt golf. Han hadde sittet i denne bilen mange gangen før. Men aldri uten Madelen.
- Hei. Mumler hun tilbake før hun setter bilen i første gir og kjører bort over veien.

Stillheten mellom dem kveler han. Han har mest lyst til og bare hoppe ut av vinduet og løpe langt vekk, men han klarer ikke. Bilen holder han igjen. Han blir sittende og tenke på hva som faktisk skjedde på skolen, men han kommer ikke fram til noen løsing. Hele tiden ser han for seg ansiktet hennes idet kulen treffer henne og sender henne bakover.

Endelig er de framme på sykehuset. Det var ikke akkurat noe fint syn, det så faktisk bare ut som en eneste stor mursteinsblokk. Tobias sukket og gikk ut av bilen.
- Kommer du? Sa han spørrende mot Annja som fortsatt satt i bilen.
Hun skrudde av motoren og tråkket ut av bilen. Hun hadde vist fått dårlig tid, for hun hadde fortsatt på seg den grønne sykepleier uniformen, og håret hennes var festet i en strikk bak i nakken. Det var lett og se at hun var moren til Madelen.

De gikk sammen opp til inngangsdøren og inn til resepsjonen.
- Navn? Sa en sur ”gammel” dame som satt bak skranken.
Tobias tittet bort på Annja, hun var helt stum. – Vi skal besøke Madelen Likars. Fortet han seg å si.
- Beklager unge mann, det er bare familie og nærmeste som har lov til å besøke henne.
- Han er med meg. Jeg er moren hennes, Annja Likars. Brøt Annja inn.

Damen i resepsjonen så surt på Annja før hun sa inn i en mikrofon; – Moren til frøken Likars er her.
før hun snudde seg mot Tobias og Annja igjen. – Dere kan bare sette dere ned der og vente i mens, det kommer snart noen og henter dere. Sa hun og pekte mot to stoler som sto like i nærheten.
- Takk. Mumlet Annja til svar og gikk med raske skritt bort til stolene. Tobias fulgte etter med små skritt.

Han satte seg ned på den lille stolen med rødt putetrekk og så seg om. Over alt som han så var alt hvitt, og kjedelig. Sykehuset fikk fem minutter til å virke som timer. Han prøvde frebilsk å finne på noe, men fant ingen ting å gjøre. Mobiler var forbudt å bruke over alt på sykehuset, det viste han.  Bingo. Tenkte han, da han kjente den lille firkantede iPoden sin i lommen. Han kunne jo bare ta og høre på musikk imens de ventet. Han puttet pluggene inn i ørene og skrudde på musikken.

- Nå ka dere bli med meg. En halvvoksen blond mann iført legefrakk sto over dem. – Jeg er Gunnar, livlegen til Madelen. Sa han og rakte fram en hånd.
- Annja, og dette er bestevennen til Madelen, Tobias. Sa Anja og ristet hånden til legen. Tobias gjorde det samme etter henne.
- God dag Tobias. Sa han med en smiskende barnslig stemme.
- Hei. Mumlet Tobias tilbake.
- Vel da kan dere bare følge etter meg, så skal jeg vise dere rommet til Madelen.

De fulgte etter Gunnar. Gjennom flere korridorer og dører. Og overalt hvor de så hva alt hvitt.
- Dette er nesten som å gå i en labyrint, tenkte Tobias - bortsett fra at man kan se at man faktisk kommer seg framover på dør numrene. Han tittet langs veggen, og begynte å lese numrene på dørene: - Dør nummer 116, 117, 118...  Skjønner ikke helt hvordan alle de legene finner fram til de riktige stedene. Han smilte for seg selv.
Gunnar, legen stoppet foran dør nummer 129.
- Her er rommet hennes. Sa Gunnar og smilte. – Du kan bare ta og gå inn til henne du Tobias. Så skal jeg prate med Annja litt i mens på mitt kontor. Han åpnet døren på gløtt og begynte å bevege seg videre bortover korridoren.
Tobias så spørrende bort på Annja. Det er greit nikket hun og gikk etter Gunnar.

Rommet til Madelen var ikke så veldig stort, men det hadde det det trengte; en seng og en tv pluss to store vinduer. Kunne ikke sykehusene gjort det litt mer hjemme korslig her, tenkte Tobias og gikk bort til sengekanten der Madelen lå. Hun så ut som Tornerose fra eventyrene, syntes Tobias. Huden hennes var nesten like blek som det hvite sengesettet hun hadde fått. Og det brune lange håret hennes lå spredt rundt på puten. Han gikk rundt sengen og bort til vinduet, han klarte ikke dette mer. Det var for sterkt å se henne sånn, helt forsvarsløs knyttet til en masse apparater.

Utenfor vinduet var Oslo sitt samme jeg, fullt av kaos og hastverk. Ingen mennesker som Tobias så stoppet og så bort på det store sykehuset som reiste seg. De fleste hadde vel fortrengt og glemt at det lå der, vertfall til dem selv eller noen kjente havnet der...

Tobias følte seg hensynsløs og dum der han sto, han snudde seg rundt og tok med seg en stol bort til sengen igjen. Tobias lente seg framover og la armene i kors oppå sengekanten og la hodet ned på armene. Han lå der og tenkte på alle de gode stundene han hadde hatt med Madelen, det var ganske mange for han hadde trossalt kjent henne siden første dag i barnehagen. Han hadde ligget der en stund og tenkt da han hørte noen ta i døra. Han løftet hodet fort opp og så mot døra.

Annja, kom inn i rommet rød i hele ansiktet. Hun gråt og hikstet om hverandre. Hun gikk rett bort til sengen til Madelen og tok hånden hennes og klemte den hardt. Tobias skulle til å spørre hva det var, da han kjente en hånd på skulderen. Det var legen Gunnar som hadde lagt hånden der. Tobias så spørrende opp på han, men Gunnar bare ristet på hodet.