Jeg sitter på politistasjonen sammen med foreldrene mine og rektor. Vi er på denne bekymringssamtalen som jeg egentlig gir helt f i. Jeg stirrer rett inn i den lyseblå veggen, jeg vil verken se mamma, pappa, rektor eller politisjefen i øynene. Etter et par minutters stillhet reiser den fagre politisjefen seg opp. ”Ludvig Leonardsen. Ser du deg selv skyldig i å ha mobbet Lena Framble? Å ha mobbet denne uskyldige jenta så mye, at det til slutt ble en hovedfaktor for at hun valgte å ta sitt eget liv for 14 dager siden?” sier politisjefen med sin krafitge røst. Pustende og pesende setter han seg ned i godstolen sin igjen. Rektor nikker, samtidig som han stryker i den kraftige trønderbarten sin.

Jeg har ikke fått lov av rektor å vise meg på skolen før jeg har pratet med politisjefen. For første gang på to uker ser jeg mamma inn i øynene. Det går opp for meg hva jeg faktisk hadde gjort. Før nå har jeg ikke brydd meg i det hele tatt om Lena Framble. Bare for å være morsom har jeg mobbet en stakkarslig og uskyldig jente så mye, kun for å oppnå popularitet og for å føle meg bra. Moren min ser helt ødelagt ut der hun sitter, og jeg får en følelse av at hun ikke lenger vil jeg skal være hennes sønn. Øynene hennes er store, minner om sorg, og bløte, etter hun har grått nesten hver kveld. Noen ganger kan mammas blikk si mer enn tusen ord. Men hun gir meg til slutt et ørlite nikk. Jeg ser ut av det smale vinduet. Himmelen er grå og skyet.

Pappa ser forbannet ut og stirrer kun på et bestemt punkt på den blå veggen. Jeg hørte han si til mamma at han synes jeg kunne få gå på møtet alene. Men mamma nektet, og ”tvang” han til å være med. Jeg reiser meg opp. ”Ja, politisjef. Jeg ser meg skyldig i å ha mobbet Lena, men jeg vil gjerne påpeke at jeg ikke var den eneste som mobbet henne,” forklarer jeg. ”Vi har fått beskjeder fra din skoles ansatte at du var ”lederen” av mobbingen av Lena. Men du har tilstått, og vi trenger ikke mer. Siden du ikke har gjort noe før slipper du unna, men gjentar dette seg Ludvig, vil det få betydeligere konsekvenser. Det lover jeg deg. Møtet er herved avsluttet,” avslutter politisjefen. Pappa styrter rett ut av stasjonen og setter seg inn i bilen. Mamma gir meg det første smilet på to uker, før vi går ut sammen. Jeg snur meg ved utgangen og ser rektor diskutere med politisjefen. Det driter jeg i akkurat nå, så jeg overser det. Rektor har aldri likt meg, det har jeg alltid visst. På bilturen hjem snakker jeg og mamma sammen som om ingenting har skjedd. Pappa ser bare ut i luften og mumler i ny og ne til avisen. Pappa leser alltid avisa hvis han er sur, lei seg for en fotballkamp eller ikke vet hva han skal si. Når vi kommer hjem stryker mamma meg på skinnet idet jeg er i ferd med å gå opp på rommet mitt, hvor jeg har tilbrakt de to siste ukene av mitt liv. ”Så bra det ordnet seg, gutten min. Da kan du gå på skolen i morgen,” sier hun min smilende. Jeg går opp og legger meg på sengen og slapper av mens jeg tenker. Hvordan kommer klassekameratene til å ta meg imot mon tro? Jeg sender bestekameraten min Knut, en melding om at jeg kommer på skolen i morgen.

Vekkeklokka ringer 7:30. For første gang noensinne, gleder jeg meg til å gå på skolen. Det blir fint å se igjen venner, spesielt Knut. Himmelen er blå og sola skinner mer enn noen gang. Dette er nødt til å bli en bra dag. Jeg kler på meg og spiser frokost før jeg gjør meg klar til at Knut skal komme. Knut har faktisk i nå 4 år, pleid å komme på døra mi 15 minutter før skolen. Deretter har vi slått følge til skolen. Klokka er 8:15. Knut har ikke kommet. Han er sikkert litt forsinka. Ett par minutter, så burde han være her. Jeg går og sjekker klokka på kjøkkenet. 8:10! Jeg skynder meg ut av døra og løper til skolen. Knut er sikkert syk eller noe, siden han verken svarte på meldingen eller kom til vanlig tid. Jeg rekker skolen med et par minutter, men det føles som om alle ser stygt på meg. Ingen hilser på meg, men snur bare ryggen til. Nederst i den skitne skolegangen får jeg øye på Knut og noen andre av kameratene mine. De ser meg og går inn i kantina. Hva var det for noe? De skal sikkert bare kjøpe mat eller noe sånt. Jeg går etter og prøver å få øyekontakt med Knut. En som heter Karl, som er veldig ledertype, gir et signal til Knut. Knut tar signalet og reiser seg opp. Han kommer mot meg. Jeg prøver å gi han den vanlige hilsenen vi har funnet på og alltid har brukt, men Knut avslår. ”Du, hør her. Jeg tror det ikke funker at vi er venner lenger ass… Det har vært jævlig mye snakk om Lena og det du gjorde mot hu, og det har blitt tatt veldig dårlig imot, spesielt hos jentene. Men vi kan sikkert snakkes i ferier og sånt. Så da snakkes vi Luddern,” sier Knut før han snur ryggen mot meg og går tilbake til ”gjengen” sin. Hva er det han snakker om? Han var jo faktisk med på å mobbe Lena. Jeg går og setter meg ned på en skitten benk i gangen. Samtlige av klassekameratene mine fryser meg ut når de går forbi. Resten av skoledagen blir jeg sittende alene, både i klasserommet og i friminuttene. Ikke en gang lærerne hilser på meg. Jeg rekker opp hånda, men får aldri svare. Jeg går en liten omvei hjem fra skolen. Jeg orker ikke å rusle bak Knut og co. som jeg alltid har pleid å gå med, men nå plutselig blir fryst ut av.

Jeg kommer inn på en sti som jeg ikke har sett før, men ser noen skilt som leder til gata mi. Plutselig står jeg utafor et lite, blått, gammelt hus. Det står familien Framble på postkassa. Alt i hagen ar vissent og blåfargen på huset er i ferd med å gå bort. Framble virker så utrolig kjent… Hvor har jeg hørt det før? En dame i 50 årene kommer ut. Liten, skrøpelig og sliten. ”Vil du komme inn å få te?” spør damen med sin skrøpelige stemme, men det er noe jeg oppfatter som koselig med henne. Jeg blir ordløs, men damen tar tak i armen min og følger meg inn. 5 minutter kan jeg jo tilbringe med denne damen før jeg går hjem. Hun virker jo ganske hyggelig. Skyene har begynt å ta opp kampen med sola, og det begynner å bli gråere ute. Huset er veldig gammelt noe som synes svært godt på møblene. Like blått innvendig som utvendig ”Sett deg ned i sofaen du, mens jeg går og fikser te, gutten min,” sier damen på den vennligste måten jeg har hørt.

Jeg ser meg rundt i huset. Ingen familiebilder, ingen tv. Bare en gammel radio. Bor damen helt alene i dette klæsj blå huset? Hun kommer ut fra kjøkkenet med to kopper varm te. ”Koselig at du kunne komme på besøk Ludvig,” sier damen på en like vennlig måte som tidligere. Hvordan i all verden vet damen navnet mitt? ”Jo… det er koselig å møte deg,” svarer jeg på en undrende måte. ”Hva er navnet ditt? Siden du vet mitt,” Damen reiser seg opp. ”Kristin Framble er navnet mitt,” svarer hun, samtidig som hun ser ut av det slitte vinduet sitt. ”Jeg har en datter vet du. Jeg har bilder av henne oppe. Jeg tror jeg går og henter ett jeg,” sier damen så raskt at jeg ikke får tid til å svare.

Hun er litt nifs. Men jeg lurer sånn på hvorfor etternavnet hennes, Framble, virket så utrolig kjent når jeg først hørte det. Hun er sikket ensom. Skader ikke å holde henne med selskap ett par minutter til. Hun kommer ned med et stort bilde i hendene sine. ”Jeg er ikke sur på deg, Ludvig. Datteren min var bare annerledes,” sa Kristin Framble med et smil rundt munnen. Hva i all verden er det hun snakker om? Hun snur bildet rundt. Med en gang kjenner jeg igjen brillene, det fettete håret, reguleringen og fregnene. Jeg sitter og ser på et bilde av Lena, i hennes hus, sammen med hennes mor. Det føles som om et lyn går tvers igjennom meg. Pulsen min er helt sikkert doblet med hundre Jeg skjønner raskt hvorfor navet Framble virket kjent. Hva gjør jeg i Lenas eget hus? Jeg ser ut vinduet. Skyene har vunnet kampen mot sola, og det er mørkt og dystert utafor. Jeg bestemmer meg for å komme meg vekk så fort som mulig. Jeg slipper koppen ned i gulvet og styrter ut døra. På veien hjem føles det som om Lena forfølger meg. I hver eneste sving og hver eneste krok ser jeg det brune og fettete håret hennes. Selv om hun ikke løper slik jeg gjør, holder hun likevel følge. Jeg finner en trang sti gjennom skogen og får flere greiner i ansiktet. Jeg prøver å overse Lena og slutte å se meg bak. Når huset mitt er i rekkevidde setter jeg inn et ekstra gir. Jeg kaster meg inn huset og legger meg opp mot døra. Mer sliten enn noen gang. Bare pappa er hjemme. Han sier ikke lenger hei til meg. Vi snakket ikke mye sammen tidligere heller, men nå kan det går flere dager uten en eneste ordveksling. Med pusten tilbake, lister jeg meg til kjøkkenet for å se ut av vinduet. Sakte men sikkert nærmer jeg meg vinduet. Jeg ser ut, og Lena står og venter på meg i hagen. Hun ser ikke trist ut, men blid. Er det faktisk et gjenferd som oppsøker meg? Eller er det jeg som har psykiske problemer og ser for meg ting? Hva er det egentlig som skjer med meg?

Jeg klarer ikke å ta øynene bort fra Lena som vandrer rundt i hagen min. Mamma kommer hjem fra jobben. ”Hallo!” hører jeg fra gangen. ”Hei mamma,” svarer jeg. Pappa hilser ikke lenger på henne heller. Håper det ordner seg mellom dem. Det føles som om at jeg er grunnen for at de nesten ikke snakker sammen lenger, noe jeg trives svært dårlig med. Tenk hvis jeg kan være årsaken til en eventuell skilsmisse? Jeg får ideen om å sjekke om mamma også kan se Lena. ”Mamma! Kom til kjøkkenvinduet! Se om du ser noe underlig?” roper jeg. Mamma kommer bort. Jeg står ved siden av henne for å sikre at Lena fortsatt står i hagen. ”Nei? Hva skulle det være?” svarer mamma, med et rart blikk på meg. ”Nei, bare glem det. Er ikke noe viktig,” sier jeg på en måte jeg tror er beroligende for mamma. Vi spiser middag alle tre, med pappa som ikke sier ett eneste ord som vanlig. Lena rusler litt rundt i hagen og følger med på oss. ”Hvorfor ser du så mye ut i hagen, Ludvig? Er det noe du tenker på som du vil dele med meg og faren din?” spør mamma. Jeg rister forsiktig på hodet med et smil rundt munnen. ”Hvordan var det å møte klassekameratene dine igjen da?” Jeg visste ikke om jeg skulle fortelle henne hvordan det faktisk var, men jeg valgte å lyve. ”Var helt greit det,” svarte jeg, med hakkende stemme. Jeg har aldri løyet for mamma før, vi har alltid hatt et åpent forhold til hverandre. Etter hvert begynner jeg å tenke på Kristin, som jeg møtte tidligere i dag. Tenk at jeg tok alt hun hadde fra henne. Lena betød tydeligvis alt, og det ødela jeg. Jeg ser ut på Lena igjen. Det ser ut som at hun vil ha meg med ut. At hun vil gi meg en beskjed eller et oppdrag. Jeg får finne det ut etter middag.  

”Jeg går ut en tur,” roper jeg fra gangen et par minutter etter vi er ferdig med å spise. ”Kom tilbake til 10,” får jeg høre fra mamma. Jeg velger å ikke svare henne, for jeg har ikke peiling på hvor Lena vil lede meg og hva som kommer til å skje. Jeg drar på meg jakka, åpner døra og Lena snur seg brått. Hun gjør et lite hopp, og ser svært glad ut. Hvordan kan en som har tatt sitt eget liv være i så godt humør? Det har begynt å regne litt, men Lena ser helt uberørt ut av regnet. Håret hennes er like fettete som før. Hun gjør meg et lite vink. Hun går 10 meter foran meg konstant og følger meg gjennom gate etter gate. Jeg fokuserer bare på Lena og blikket mitt reagerer ikke på annet enn henne. Etter hvert er vi på vei til utkanten av byen. Jeg stopper opp. Vi har gått i kanskje 3 timer og jeg begynner å bli sliten i beina. Lena setter seg på kanten av broen og gir meg et vink. Jeg går rolig ned. Det er ikke noe trafikk og samtlige av lyktestolpene er ødelagt av ungdom, så det er nesten helt mørkt. Jeg har selv vært med på å ødelegge flere av lysene.

Jeg står ytterst på brua og Lena gir meg nok et vink, og jeg går og setter meg ved siden av henne. Det går etter hvert opp for meg hva jeg driver med. Det føles som om jeg er i en transe. Kanskje jeg skal ta min straff nå? Lena reiser seg opp, slik at det ser ut som at hun skal til å hoppe. Jeg ser opp på himmelen og ser for første gang at det er fullmåne i kveld. Månen er eneste grunnen til at det ikke er helt mørkt. Er det et tegn? Lena rekker hånda si mot meg. Jeg reiser meg opp, står ved siden av henne, og tar tak i hånden hennes. Plutselig forsvinner Lena ned broen. Vil hun at jeg skal følge etter? Kanskje det blir bedre mellom foreldrene mine hvis jeg bare forsvinner? Og det er ikke noe grunn i å være på skolen når alle ”vennene” mine hater meg. Det er kanskje det beste for alle. Jeg teller til 3, siden jeg skal gjøre et så stort valg. 1! 2! ”Skal du besøke Lena? Jeg ser henne jeg også. Du er ikke gal,” jeg snur meg lynraskt rundt. Kristin Framble står bak meg. Leder Lena henne til å gjøre det samme som hun gjør med meg? Jeg går ned fra avsatsen. ”Jeg skulle bare være morsom foran kameratene mine! Jeg trodde ikke Lena skulle komme til å ta selvmord. La meg være i fred!” roper jeg til Kristin før jeg løper hjem.