Fjeset hennes vridde seg i rynker og ble rødt som en brannbil. Det så ut som om hun holdt på å gråte, men jeg var ikke sikker. Så begynte hun å le, det var ikke en lett latter, men en ganske hard en, det så ut som om hun bare presset den ut. De besøkende lo ikke, men de så på henne med bekymra ansiktstrekk. Plutselig så de på meg, noen ristet på hodet og hvisket ting til hverandre, jeg tror jeg hørte noen nevne navnet mitt, men jeg var ikke sikker. Så begynte det å bli ganske kaldt her, jeg kunne se at det fine været ble borte, grå skyer dekket hele himmelen.

Jeg begynte å bli temmelig usikker, hadde jeg sagt noe galt? Jeg ble litt redd, begynte å skjelve og jeg kunne kjenne at jeg begynte å svette. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, for jeg følte meg veldig ukomfortabel her jeg sto, følte meg som den femtende til bords, selv om det var fjorten her til sammen.

Skulle jeg spørre henne om hva som var galt? Eller skulle jeg bare løpe opp til rommet mitt? Kanskje jeg bare skulle gå til rommet mitt fordi det ble for ekkelt, øynene som stirret på meg og det at jeg ikke viste hva som skjedde. Men jeg kunne ikke gjøre det, jeg måtte spørre min kjære mor hva som var galt, for jeg klarer ikke holde ut at jeg får dårlig samvittighet for noe jeg ikke vet hva er. Kanskje det var spøken jeg kom med, eller nei, det kunne det ikke være for mor pleide hele tiden å le med meg og smile lykkelig. Og når jeg overdrev litt pleide hun å si at det kanskje var litt for mye også begynte vi å få skikkelig latteranfall. Men det var helt til forrige uke, da forandret alt seg.

Sola var oppe og vi skulle spise frokost, men så ringte telefonen og mor tok den. Hun snakket litt, men så besvimte henne. Jeg løp til henne for å se hva som var galt med henne, mens far hentet vann som han helte på hodet hennes. Hun våknet og sa sakte: ” Michael og Jonas er borte, de er borte for alltid”. Far hadde et forskrekket ansiktsutrykk og sa ”Jeg beklager kjære, jeg skulle hørt på deg, isteden for å tro at ingenting kom til å skje” Jeg visste ikke hva hun mente, de hadde jo vært borte veldig lenge, så hvorfor skulle det være noe nytt?

Jeg begynte å bevege meg bortover, hvert skritt kjentes som tusen tonn. Jeg gikk forsiktig slik at jeg ikke snubla, siden den svarte kjolen min var for lang. Jeg ville ikke ha den på, men mor tvang meg. Jeg skjønte ikke helt hvorfor alle også var kledd i svart, men hadde ikke noe i mot det. Mor så veldig sårbar ut der hun satt med folk rundt henne, hun klarte ikke se på meg, selv om jeg visste at hun visste at jeg så på henne.

Jeg så på vinduet, jeg kunne se at trærne ristet kraftig og at det hadde begynt å regne. Det var vanskelig å tro at det var et skikkelig fint sommervær for litt siden. Men alt forandrer seg og det må man leve med.

Jeg sto rett foran henne nå, plutselig ble jeg veldig nervøs og usikker på om jeg skulle spørre henne om det eller ikke. Jeg hadde aldri følt det sånn overfor mor, jeg pleide å fortelle henne alt. Jeg måtte snakke med henne, jeg måtte vite om jeg hadde såret henne eller gjorde noe galt. ”Er det noe jeg har gjort, mamma?” spurte jeg med litt skjelven stemme. Hun så på meg og gjorde blikket sitt alvorlig, også sa hun: ”Om det er noe du har gjort? Hva er det brødrene dine har gjort deg, som er så voldelig at du hater dem?” Jeg skjønte ikke hva hun mente, jeg hadde aldri sagt at jeg hater dem. ”Hva er det du snakker om? Har de sagt til deg at jeg har sagt det?” Hun så litt forvirra og sjokkert ut, og det så ut som om hun ikke viste hva hun skulle si nå. ”Brødrene dine er døde” sa hun og jeg kunne se at hun begynte å gråte. Det kan ikke stemme, hvorfor fant jeg det ikke ut før nå, mor hadde aldri oppført seg slik dersom de bare var borte. Jeg er så dum, også prøvde jeg å være morsom ved å si at jeg er glad for å være enebarn. Jeg er ikke til å tro, ikke rart alle så stygt på meg, jeg fortjener ikke å leve. Jeg måtte få ordne oppi dette, og det var bare en måte å gjøre det på, alt annet var utilgivelig for det jeg hadde gjort.

De grå skyene forsvant og sola kom til syne igjen. Det var et strålende vær igjen, selv om alt var vått.

Jeg sto på stolen var klar for å gjøre ting bedre igjen. Jeg putta hodet inn og dyttet stolen vekk. Smerten var uutholdelig og brennende. Jeg begynte å angre og ville ikke dette noe mer, men det var ingen vei tilbake. Jeg kunne se røde flammer overalt og gud som det var varmt. Plutselig så jeg noe lysende, det var veldig sterkt, jeg hadde aldri sett noe lyse så kraftig før. Det var noe jeg så som så veldig kjent ut, i det øyeblikket visste jeg kom til å få tilgivelse.