Skulle ønske du forsto
Jeg rundet hjørnet der sto han. De samme gamle Converse-skoa, dongeribuksa med en liten brett nederst på beina, og hettegenseren, åpen med en fargerik t-skjorte inni. Han så på meg, jeg gikk mot han. Det røde skjerfet mitt blafret i vinden, det irriterte meg, hadde bare lyst til å ta det av. Men allikevel så var det det som symboliserte meg, fortalte mennesker hvem jeg var. Jeg ble gjenkjent som «jenta i det røde skjerfet». Egentlig så likte jeg det. Akkurat på samme måte som jeg likte ham. Han var irriterende, jeg ville kvitte meg med ham, men allikevel så var det han som var den perfekte, og som gjenspeilte meg på alle mulige måter. Men noen ganger så trenger man bare en forvandling. Jeg følte et jeg ikke var «jenta i det røde skjerfet» lenger. Det verste er når jeg er ute på shopping og de andre skjerfene bare henger rundt meg og stirrer på meg og sier at de vil ha meg, eie meg, være min for alltid. Det var vel for noen uker siden dert skjedde jeg var ute sammen med en av venninnene mine. Jeg gikk inn i butikken, også var det bare der; hang der så pent og pyntelig. Den nydelige lilla fargen med et fantastisk stoff i myk sateng. Jeg bare måtte ha det. Jeg hadde ikke råd, jeg ville egentlig ikke kjøpe det, hadde ikke samvittighet. Men det bare var noe med det skjerfet som fikk meg til å ville ha det. Jeg kjøpte det, med dårlig samvittighet, jeg puttet det rett i lomma, satset på at ingen ville se det.
Huff jeg følte så vondt om det røde skjerfet, det hadde vært sammen med meg siden etter konfirmasjonen min. Jeg ville jo beholde det også, men jeg følte ikke at jeg kunne ha to skjerf på en gang, da ville det bli helt krasj. Mens jeg gikk bortover på veien suset det gjennom hodet mitt alt hva jeg og det røde skjerfet mitt hadde gjort sammen. Åh, det har vært så mye. Jeg kikket opp, han var der fremdeles. Han så på meg, jeg så på ham, blikkene våre møttes. Jeg tittet ned på det røde skjerfet, så kjente jeg i lomma, fikk frem et smil. Han gjengjeldte smilet. Det var jo ikke han jeg smilte til.
Da jeg endelig var kommet frem til ham så jeg opp på ham. Det så ut som han ville kysse meg. Det hadde vært fantastisk å kysse ham. Han var ikke så flink i starten ikke helt som jeg ville ha det, men jeg hadde klart å gjøre han perfekt, perfekt på min måte. Jeg gikk et halvt skritt bakover, lente meg fremover mens jeg prøvde å få skjerfet over hodet mitt uten å ødelegge håret for mye. Han så spørrende på meg. Jeg så tilbake på ham med et kaldt blikk, jeg følte meg kald i hele kroppen, men dette måtte gjøres. Da jeg endelig hadde fått av meg skjerfet gikk jeg mot ham, la skjerfet i hendene hans, kjente i lomma mi, det var der enda. Spørsmålstegnet i øynene hans ble enda tydeligere. Så dro jeg frem det lilla skjerfet, og tredde det over hodet. Jeg så skuffelsen i øynene hans. Hele gutten sank sammen. Nå tilhørte jeg ikke lenger det røde skjerfet, det røde var nå blitt lilla, sånn hadde det vært i flere uker nå, jeg hadde bare ikke avslørt det til han før nå. Jeg kjente et stikk i magen da jeg så at han sank sammen. Det virket som om det fulgte med flere tonn i dette skjerfet. Tonn som jeg nå overførte fra meg til ham. Jeg fikk vondt inne i meg, samtidig som jeg følte en lettelse, jeg tilhørte ikke lenger det røde skjerfet, jeg tilhørte det lilla.
Hadde han lagt merke til det før? Eller hadde jeg vært flink til å skjule det. Jeg møtte blikket hans, spørsmålstegnene og skuffelsen i øynene hans viste meg at han hadde null anelser fra før. Jeg passerte han, klemte det røde skjerfet en siste gang før jeg gikk, tok av de siste kiloene og tenkte på alle de gode minnene jeg hadde sammen med dette skjerfet og smilte. Det var deilig. Jeg kjente jeg gledet meg til å fortsette livet mitt sammen med det lilla skjerfet. Jeg håpet bare at det røde ville forstå.
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst