Jeg var der nå. Langt nede blant skyggene, langt vekk fra det gode livet.

Jeg var der de mørke skyene hersket, der intet lys slapp inn.

Skyggedalen. Den mørke, tunge tåkedisen hadde lagt seg rundt meg som et kvelende teppe. Et teppe som slynget seg rundt halsen min, og som bare ventet selvsikkert på det rette tidspunktet til å stramme til.

Skyggedalen. Et mørkt og kaldt sted der sjeleløse kropper svevde rundt, og et sted der all glede var blåst ut, så lett som om man satte et påtent stearinlys ut i full storm. Så lett var det. Slik hadde jeg havnet i Skyggedalen. All glede i meg var blåst vekk, blitt slukket, og hadde blitt erstattet av de mørke skyene. Den mørke tåken.

Skyggedalen. Armene som strekte seg ned mot meg for å hjelpe meg opp, men som ikke rakk helt ned. De klarte ikke å hjelpe meg, de var for langt borte, eller rettere sagt, JEG var for langt borte.

Skyggedalen. Stedet som hadde låst meg inne og kastet nøkkelen vekk i mørket, så det nesten var umulig å finne den igjen. Jeg trengte et lys. Et lite lys som kunne hjelpe meg med å finne nøkkelen. Nøkkelen tilbake til livet.

Hva skulle jeg gjøre? Alt var så altfor mørkt, så altfor kaldt, og alle jeg trodde kunne hjelpe, var rundt meg som statister. Brydde de seg ikke? Gadd de rett og slett ikke?

Alle tankene gjorde meg svimmel, og plutselig snurret Skyggedalen rundt og rundt. Eller var det jeg som snurret? Da skjønte jeg det. Alt. Så lett.

Det var ikke Skyggedalen som hadde låst meg inn, det var jeg SELV som hadde kastet nøkkelen vekk i mørket. JEG hadde skapt Skyggedalen, av min sorg, fortvilelse, egoisme, utrygghet, uvitenhet og av savnet mitt. Det var min måte å takle alt på.

Skyggedalen.

Akkuret i det jeg smilte, lyste jeg litt opp. Et lite lys ble tent i meg, og det var sterkt nok til å finne nøkkelen. JEG var nøkkelen. Mitt eget livs nøkkel. Det var jo så opplagt. Hvorfor hadde jeg ikke skjønt det før?

Gradvis ble tåken tynnere, og de sjeleløse kroppene forandret seg. De var ikke svevende, sjeleløse kropper lenger. De var mennesker jeg kjente, mennesker jeg brydde meg om, og nå var de gode og røde i kinnene. De var virkelige nå.

Nå var skyggedalen blitt som en diltende valp; den var bak meg mesteparten av tiden, og noen ganger bykset den fremover og landet litt foran meg. Men jeg så hvor jeg gikk nå, så jeg rakk akkurat å smette unna i siste liten, så jeg ikke tråkket på den. Det var godt. Jeg tviholdt i livet nå, det hadde jeg aldri gjort før, og det var deilig. Jeg følte meg levende nå. Levende.