Juryformannen reiste seg, skottet bort på den tiltalte, og løftet blikket opp mot dommeren.
"Juryen finner den tiltalte, Joseph Smith, skyldig i alle anklagene. " Tilhørerne trakk pusten, og ventet på dommen.
"Da dømmer jeg deg, Joseph Smith, til døden." Øynene til dommeren var harde og kalde. Hun fulgte rolig med da politimennene la den dødsdømte i jern, og førte han ut av rettslokalene. Det var første gangen hun hadde dømt noen til døden, og med en ukjent følelse steg hun ned fra dommerstolen.
Det store kontoret var luftet og kjølig, og der inne fikk hun klarnet tankene litt. Oppe i hodet hennes svømte følelser og tanker om hverandre, og det var like før hun mistet besinnelsen.
"Ta deg sammen," sa hun til seg selv. Hun lente seg mot skrivebordet, og ristet på hode, som om hun kunne riste alt det løse der inne tilbake på plass.
"Steph ?" Hun skvatt til da sekretæren hennes kom til syne i døråpningen.
"Går det bra med deg ?" Den følsomme, beskyttende kvinnen kom bort og la en støttende arm rundt sjefen sin. Stephanie trakk seg unna.
"Selvfølgelig går det bra, hvorfor skulle det ikke det ?"

Klokken begynte å nærme seg midnatt. Sakte klarte han å svelge noen matbiter. Selv om det var de lekreste retter som stod på bordet, hadde han ikke mye matlyst. Det siste måltidet var tungt å fordøye. Han tenkte tilbake på det han hadde gjort, men han angret ikke.
"En selvbestemt skjebne," hadde moren sagt. Var det ? Han visste ikke. Det eneste som stod helt klart for ham, var at hvis han kunne spole tiden tilbake, ville han ikke gjort det annerledes.
Døren åpnet seg med et brak, og inn stormet en svær, uniformert politimann.
"Tiden er inne." Det kom flere politimenn inn i cellen, og tok et fast grep rundt armen hans. Han reiste han seg opp, neste gang han satte seg ned igjen, ville det være i en langt mindre bekvem stol. Den elektriske stol. Tidligere på dagen hadde han vært rolig og avbalansert, men nå tok panikken tak i han. Dette var ikke bare en lek som kunne stanses, han hadde ingen kontroll. De begynte å gå mot rommet der avstraffelsen ville finne sted. Han kunne høre menneskemengden utenfor, der de stod og telte ned. Det var få minutter igjen å leve. En stor betongdør dukket opp i enden av gangen. Der inne ventet hele hans skjebne, hele hans fremtid. Døden.

Hele uken hadde vært et eneste stort mareritt. Uansett hvor hun var, ventet hun å se den dødsdømte hoppe frem fra sitt skjulested, og ta henne av dage. Akkurat slik han hadde gjort med alle de andre stakkarslige, unge kvinnene. Hun visste at Joseph Thomas var trygt bevart bak lås og slå, men allikevel følte hun seg ikke helt trygg. Hva om han rømte ? Heldigvis var det nå bare snakk om sekunder før klokken slo tolv slag, og gongongen slo sitt siste slag for den hensynsløse morderen. Hun satt på sengekanten og så på de lysende tallene på vekkerklokken. I det de skiftet fra 23.59 til 24.00, sank en dyp lettelse ned i henne. Dommen var utført. Nå var det ingen grunn til å holde seg våken lengre. Øyelokkene ble tyngre, pulsen roet seg, og snart etter falt hun i søvn.

"Kan du ikke bare ta den forbaskede telefonen, Stephanie, vær så snill !" Tina Banks hadde prøvd å kontakte sjefen sin i snart en time. Hun hadde forsøkt alt, personsøkeren og mobilen, men hun fikk ingen svar. Rastløs satte hun seg inn i bilen, og kjørte de få kvartalene opp til henne. Hun var nysgjerrig på hvorfor Stephanie ikke hadde dukket opp på jobben, ikke hadde hun ringt for å si i fra, heller. Den store villaen til den kjente dommeren dukket opp på toppen av bakken. Hun forstod ikke hvordan Stephanie kunne klare seg uten hjelp i det kjempemessige huset. Men huset var alltid rent og ryddig. Hun gikk opp innkjørselen til villaen, som for øvrig var et av strøkets vakreste. Til og med hagen var velstelt, og noen gartner til å ta seg av den. Da hun ringte på var det ingen som kom å åpnet. Tankene begynte å svirre i bakhodet hennes, pulsen steg raskt. Var det hendt noe ? Hun fant fram den forgylte nøkkelen, og låste seg inn.
"Stephanie ?" Hun ropte for å si at hun var kommet, det siste hun ville var å komme overraskende på fruen. Da ingen svarte småløp hun opp trappene. Inne på soveværelset ble hun lammet av sjokk.

"Frøken Banks, ro deg ned," politimannen forsøkte å roe ned den hysteriske kvinnen, "det går bra, ta det med ro." Han tenkte på soverommet til Stephanie Hughes, ikke et særlig vakkert syn, så det var ikke rart frk. Banks hadde hjertet i halsen. En kvinne, identifisert som husets eier, lå død, myrdet, på sengen, og blant blodsølet på veggen kunne en tyde to ord. Joseph Thomas.