Tema/sjanger: Novelle

Kilder: VG internett

Begrunnelse: Jeg valgte å skrive en novelle siden det er den sjangeren jeg er mest trygg på. Da jeg leste om en 24 år gammel mann, som hadde drept 13 mennesker på et universitet i USA i VG i går, fikk jeg ideen om å skrive om hvordan han egentlig var, og de timene før han gjorde det.

Antall ord: 1078

Det var stille. Alt for stille. Lars Karlsen kjente en høy pipelyd i det ene øret. Han reiste seg brått opp fra den grønne, lille stolen som sto på soverommet hans, men angret med en gang på at han hadde reist seg så brått. Det svartnet til foran øynene hans noen sekunder, og en kraftig hodepine spredte seg utover pannen, og i bakhodet. Røde og oransje prikker danset foran øynene hans. Han lukket øynene, og kjente at han var svimmel. Det føltes som om rommet rundt ham snurret rundt og rundt, og opp og ned, men da han åpnet øynene stod det fortsatt like rett som før. Lars gikk bort til vinduet og dro fra de hvite, tynne gardinene. Ute var det mørkt, bare noen få gatelykter lyste opp. Fra vinduet sitt kunne han se universitetet han gikk på. Han stod og betraktet den store, grå bygningen en stund. Om noen få timer kom bygningen til å være overfylte av mennesker. Lars kunne ikke fordra mennesker generelt, de aller fleste av dem var slemme, det var i hvertfall det han syntes. Men han hadde ikke hatt så mye erfaringer med mennesker, bortsett fra moren og faren. Noe var snart i ferd med å skje på det universitetet, men det var det ingen som visste enda.

Mens han stod i vinduet og tenkte dukket minnet fra moren den gangen for fire år siden opp. Det rotete håret hennes, og de ville øynene som var nesten helt røde av sinne. Hun hadde ropt og skreket til Lars at han hadde blitt akkurat som faren, og så hadde hun slått ham. Hardt. Det hadde klikka helt fullstendig for ham, faren hans var en syk mann, han var ikke normal! Lars hadde funnet seg i å bli urettferdig behandlet litt for lenge. Han hadde tatt tak i en glasslysestake fra bordet og slått henne igjen og igjen. Sekunder etterpå lå moren livløs på gulvet, omringet av sitt eget dyprøde, nesten svartaktige blod. Da han hadde skjønt at hun var død, hadde han begynt å le. Lars kjente en tilfredsstillelse, følelsen av å ha ryddet bort en ”slem” person fra verden.

De bare føttene hans laget en svak klaskelyd mens han gikk bortover det kalde tregulvet i leiligheten sin. Lars gikk inn på badet og fikk øye på seg selv i speilet. I et øyeblikk stod det en gal mann og stirret tilbake på han i speilet. Han lukket øynene hardt igjen, og åpnet dem igjen. Speilbildet var normalt igjen. Lars skalv på hendene, var ikke helt sikker på hvorfor. ”Er jeg gal?” spurte han seg selv. Han stirret hardt på speilbildet sitt. ”Jeg er normal!” skrek han som et svar. Men innerst inne visste han at det ikke var helt sant. Han begynte å gråte, men så begynte han plutselig å le. Han var redd, usikker, og ensom. ”Hvorfor?!” skrek han uventet, så høyt han kunne. Lars åpnet et av skapene og tok fram en boks med smertestilende. Han tok åtte stykker, migrenen gav seg jo aldri.

Lars satte seg på sengekanten. Hodepinen holdt på å gå over nå, men han følte seg ikke helt klar i hodet for det. Hann åpnet kommodeskuffen, og tok opp en svart, blank pistol. Han holdt den i fanget sitt, og stirret på den. Det føltes så trygt å holde den i hånda, han følte at han hadde all makten. Med pistolen kunne han bestemme hvem som skulle leve, og hvem som skulle dø, bare ved å trykke inn en liten knapp. Han gikk bort til vinduet igjen. Nå hadde det blitt ganske lyst, han så solen titte så vidt opp bak fjellene i horisonten. Hvis han så rett opp på himmelen i motsatt retning av der solen var, kunne han fortsatt se noen av stjernene på den stekt blå himmelen. Det var stygt. Den blå himmelen med de lysende stjernene minnet ham om de stygge prikkene som kom når han hadde migrene. De kom hvis han så litt for lenge på solen også. Han grøsset.

Han lukket det ene øyet, og det andre lukket han halvt igjen. Han stod med strake armer og siktet med pistolen bak glasset i vinduet. Han siktet på alle de små menneskene som var på vei inn i den store grå bygningen. Dit skulle han også gå, om bare noen få minutter. Hjertet til Lars dunket voldsomt, og han kaldsvettet på hele seg. Hendene hans var iskalde og klamme. Han puttet pistolen varsomt i lomma foran på den svarte hettegenseren. Lars dro hetten over hodet, så bare ansiktet var synlig. Han stoppet opp foran speilet før han gikk ut. Han sto og stirret på seg selv i noen sekunder. ”Hva er det jeg driver med?” sa han forfjamset. ”Det rette. Jeg gjør det som er best for verden. Jeg rydder opp!!” Med en gang han tråkket utenfor dørkarmen og låste døren bak seg, forandret han seg. Han ble på en måte en annen, han ble alltid det når han skulle rydde bort en slem person. Han visste hva han måtte gjøre. Lars gikk med selvsikre skritt ned den kjente gangveien, som førte bort til universitetet.

Han var inne på universitetet. Han begynte å skjelve på hendene igjen. ”Nei! Ikke nå!” visket han hissig til seg selv. Han var ikke redd, han bare skalv. Den susende pipelyden kom plutselig tilbake i det ene øret til Lars. Han ble litt irritert, var liksom alltid noe som skulle plage han! Han ble stående midt på gulvet i den store vestibylen og betraktet alle de unge menneskene som virret rundt ham. Alle sammen var travelt opptatt med å komme seg dit de skulle, ingen så ham. Han følte seg nesten usynlig. Han stakk hånden i lomma på hettegenseren sin, og holdt rundt pistolen. Lars puttet pekefingeren sin forsiktig på avtrekkeren. Han gledet seg til alt sammen var over. Snart.

Raskt trakk han den svarte pistolen ut av lommen. Han holdt begge hendene om den kalde gjenstanden, og strakte armene helt ut. Lars knep øynene hardt igjen. Så fyrte han av det første skuddet…