Hun satt helt for seg selv, stille, rolig, uten en eneste voldsom bevegelse, man skulle tro hun ikke pustet hadde det ikke vært for sukkene som falt ut av henne, som små regndråper falt fra himmelen. Hun beveget de ynkelige, tynne fingrene over noe rundt håndleddet. Glinsende, små perler. Folk passerte henne, men ingen tok seg mot til å spørre hva som var i veien, de visste at noe var i veien. For to uker siden hadde hun vært sprudlende, og fingrene hadde ikke strøket over de glinsende perlene på håndleddet hennes, med glimt i øynene hadde hun sett på det, trofast og kjærlig. Men ingen visste hva det betydde. Det var som all energi var sugd ut av henne, som en hårføner i revers. Klærene var svarte, håret hang i en hestehale langt ned på ryggen, øynene var mer grålig enn blå. Det hadde aldri kommet en tåre fra dem, uansett hvor utslått hun så ut.

Folk fortsatte å passere henne, uten å legge igjen en liten tanke, de tok seg ikke tid. Venner passerte, eller kunne man kalle dem venner når de ikke satt seg ned for å lytte til henne, ikke brukte sin egen så verdifulle tid på å fordype seg i hennes sorger. Eller var det sorger ? Utifra de store rundingene i fjeset hennes, var det sorg. Hun stirret bare ned i gulvet, med de dype øynene sine. Strøk fingrene over perlene rundt håndeleddet sitt. Noe som var blitt kjennetegnet hennes, når folk nevte henne, nevte de perlene. Hun hadde hatt alt en kunne ønske seg, venner og familie som elsket henne, og en kjæreste som var til å dø for. Men ingen visste om hun hadde noe av dette lenger, fordi ingen tok seg mot til å spørre henne, prøve å få svar på alle spørsmålene som spradet rundt i hodet deres, som solen sirkulerer rundt jordkloden, uten at noen får et logisk svar på hvorfor. Hvorfor var alt forandret ? Hvor var det fine smilet og det lille glimtet i øynene hennes ? Hvem angikk dette ? Og det største spørsmålet som folkene spør andre istendenfor henne; hva har skjedd ? Ingen visste, kun hun selv, og kanskje en hvem, hva, hvor eller hvorfor. men på måten hun sukket på, på måten hun satt, sammekrøket, alene og nesten livløs, kunne enhver jente tenke seg at det var en hvem. På måten hun så ned og tok på de hvite, runde og glinsende perlene, kunne enhver jente tenke seg at dette var noe alle ville oppleve. På måten hun reagerte når en gutt så på henne, på det blonde håret hennes og de lange fine beina alle jenter kunne drømme om, visste de også at dette var en hvem. Ikke hvilken som helst hvem. Den hvem. Den hvem som hadde gitt henne glimtet i øyet, den hvem som fikk smilet hennes til å se så utrolig ut, den hvem som fikk det vakre blonde håret hennes til å henge perfekt nedover skuldrene, den hvem som gjorde at klærene var ordentlig, den hvem som gjorde hverdagen så utrolig mye enklere, den hvem som gjorde de små detaljene mer verdt.

Men en dag var hun ikke sammenkrøket, hun var alene, men hun satt ikke. Hun stirret ikke ned på håndleddet sitt, hun stirret på det hun holdt mellom fingrene sine. Hun var bortenfor skoleområdet, og de nærmeste kunne se at det hun holdt mellom fingrene, kastet hun utover, og når sollyset traff det, glinset det i små, hvite perler. Det var over.