Det er høst . Jeg kan se og føle det her jeg sitter i vinduskarmen. Det er like før snøsvanen skal drysse et tynt snø-teppe over parken her på Blåhaugen. For det er der jeg er nå. Her skal de hjelpe meg som de sier. De skal se på at jeg spiser og hjelpe meg så jeg skjønner at det jeg gjør med kroppen min er galt, sier de. Men jeg har bestemt meg for å ikke høre. Bak meg ligger Anne. Anne er her av samme grunn som meg. Hun er blek med øyne som er blå som havet. Nå sover hun. Anne gjør som oftest det. Klokken er fem, viserne på klokken viser det. Det er høst.

Jeg husker godt den dagen jeg kom hit, det var en mandag. Himmelen ute hadde gråe tunge skyer. Jeg kunne kjenne eimen av nyslått gress. Siden her jeg ikke vært ute. Ikke det at jeg ikke har lyst til å gå ut, men jeg får ikke lov. Jeg skyver bena sammen og presser meg hardere inntil det kalde vinduet. Før jeg kom hit, var jeg alltid så redd for å ikke passe inn. Og aldri bli pen nok, tynn nok. Av og til lurer jeg på om det bare er jeg i verden som er stygg. I klassen min var alle tynne og pene. det var bare jeg som var tykk. Jeg har alltid lurt på hvordan de kunne bli så pene og så tynne, men jeg har aldri funnet det ut. Jeg snur meg. Anne rører urolig på seg i sengen. Jeg titter ut av vinduet igjen, det er høst.

Jeg vet ikke helt når jeg begynte og slutte å spise. Et halvt år siden? Det er iallfall lenge siden. Føles lenge siden. Jeg sluttet å spise mye, og det lille jeg spiste, kastet jeg opp. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett ned i en do. Hørt lyden når jeg trekker ned, det var som en lykke som strømmet inn i øret mitt. Musikk?

De første gangene jeg kastet opp, var jeg sliten, hadde vondt i hodet, gråt mye, men så vendte jeg meg til det etter en stund. Det hjelper å drikke vann. Jeg faller ut av tankene igjen og klemmer kinnet inntil det kalde vinduet. Titter ut på alle trærne som står nakne og triste. Bakken har et frostlag på seg. Det er høst.

Anne snur seg mot meg. Det blonde håret er bustete. Hun trekker dynen rundt seg og setter det ene benet på gulvet. " Det er kaldt her" stemmen er grøtete. Jeg nikker. Hun kommer mot meg og setter seg i vinduskarmen ved siden av meg. " Hvor mye er klokka?" fingeren hennes peker på armbåndsuret jeg har på venstre hånd. Jeg bøyer meg og ser på det. " Den er halv seks" sier jeg bevist. Anne nikker forstående og ser ut av vinduet. "Det er høst" sier hun etter litt.

Det ble stille en stund. Vi sitter der bare og ser ut av vinduet. På vinden som rusker i tretoppene og gressplenen. Til slutt ser vi på speilbildet vårt i vinduet. Det viser to jenter, begge bleke og tynne. Jeg husker for to år siden,- da hadde jeg store , røde bolle- skinn. Jeg må nesten le litt av tanken, en trist latter. Det er Anne som bryter stillheten. "Hvor mange ganger har jeg ikke sett i et speil". Det er en kunstig latter bak ordene, hun prater liksom til seg selv mer enn til meg. Ordene treffer meg allikevel. Hvor mange ganger hadde ikke jeg sett i et speil,- på kroppen min? Vi blir tause. Jeg kjente lukten av natt og følte meg brått litt søvnig. jeg sukker, det er høst.

Jeg kommer brått på den gangen mamma bestemte at jeg skulle dra hit. Mamma hadde grått og jeg skreket. Det var som å bli kutta opp innvendig. Tanken blir brått brutt, Anne ser på meg. Smilet hennes får meg til å undre. Smilet kommer ikke fra den Anne jeg kjente, det kom liksom fra en annen. Før jeg rakker å spørre henne hvorfor hun smiler avbryter hun meg. " Det snør Maren, det snør". Jeg titter ut. Jo, det snør, jeg får en ubeskrivelig følelse inne i meg. Hjertet banker hardt i brystet. Ansiktet mitt blomstrer opp i et smil. Hele meg blir et smil! "Jeg må åpne vinduet" stemmen min er ustø. Jeg hopper ned fra vinduskarmen, og drar opp vinduet. Det plutselige kuldesjokket treffer meg. Jeg ler, hele meg ler. Så sitter vi der, jeg og Anne med de nakne bena våre hengende utenfor vinduet. Det er som om snøen som treffer beina mine får meg til å blomstre av lykke. Jeg vil si noe men tier, snøen dekker liksom over alle mine sår, og hele meg hadde blødd. Jeg ser opp på himmelen, høyt der oppe ser jeg en svane. En snøhvit flyvende svane. Det er vinter.

13 år fra Løten.