Fy søren, tenkte Lars inni seg da han våknet til seg selv, dette er noe av det verste jeg har vært med på! Han åpnet øyene, men det var så mørkt at han like gjerne kunne latt være. Rundt ham på alle kanter var det snø, iskald, tung snø. Han kunne ikke vite hva som var opp eller ned, så han slappet av først og prøvde å tenke klart. Så kom han på noe. Han gravde så godt han kunne for å få beveget på armer og ben. Så tok han tråden i hetta på jakka og dro den ut så langt det gikk, og holdt den opp. Klumpen i enden hang nedover i forhold til hvordan han lå. Altså lå han i det minste med hodet opp mot overflaten. Det neste problemet hans var å få løsnet snowboardbindingene.

Lars og kameraten hans hadde tatt buss opp til et høyfjellshotell, hvor de hadde begynt å kjøre nedover. Det var etter at de hadde passert et stort heng at snøen hadde løsnet. Kameraten hans, Vidar, hadde hørt det først. Han hadde sagt fra til Lars og de hadde snudd seg. Langt ovenfor seg så den en enorm, hvit bølge av snø som nærmet seg skremmende fort. De hadde bokstavelig talt kjørt for livet nedover fjellsiden. Men de klarte ikke unngå snøskredet, som tok dem igjen nesten med en gang. Så hadde alt blitt svart.

Nå måtte han altså løsne bindingene på snowboardet, for hvis han ikke fikk det til, kunne han ikke bevege på beinene i det hele tatt, og da hadde han ingen sjanse til å komme seg ut. Han lurte på hvordan det hadde gått med Vidar mens han gravde seg litt plass så han kunne få av seg snowboardet. Men jo mer han gravde, jo hardere ble den kramme snøen. Nå hadde han dyttet unna såpass mye snø at han kunne bøye seg fremover, men nådde ikke føttene sine enda. Snøen hadde blitt til beinhard is rundt bena hans, og han brukte den harde kanten på snøbrillene sine for å hakke den bort. Han nådde bindingene, som selvfølgelig var frosset. Han rev og slet i dem for å få dem opp, og når han endelig greide det, var han så varm at svetten rant nedover pannen hans. Han åpnet jakken og spiste litt snø for å kjøle seg ned litt. Han prøvde å få løs snowboardet, ”Det hadde vært fint å grave med.” tenkte han. Men han måtte gi opp, fordi det ble for mye graving for å få løs begge endene som var begravd av hard snø, dessuten var det jo fortsatt så mørkt at han nesten ikke kunne se noen ting. Han vred seg slik at han ble liggende med føttene oppover, og begynte å sparke bort snøen, men det var så tungt at han måtte ta pause for hvert minutt.

Etter noe som virket som en evighet, begynte det å bli litt lysere, noe som ga Lars nye krefter. Han gravde en stund til, og da var han så sliten at det kjentes ut som han kunne besvime hvert sekund. Han tok en pause, og tenkte at nå var han rett ved overflaten. Etter omtrent en meter til hadde det blitt så lite luft i den gangen han hadde laget, at det ble vanskelig å puste. Han pustet saktere for å spare på luften. Han begynte å bli sliten i beina, og han tenkte at han ikke kom til å greie det allikevel, da foten hans plutselig gikk gjennom snøen og ut i frisk luft.

Det hadde blitt mørkt ute, nesten like mørkt som under all snøen. Han slappet av igjen før han krøp ut. Når han kom opp blåste det mye og han kunne nesten ikke se noen ting. Men han visste at hvis han bare gikk oppover kom han til høyfjellshotellet, som lå på toppen av fjellet. Han gikk så fort han kunne i den kalde, sterke vinden. Etter omtrent tyve minutter var han så kald at han hakket tenner og skalv. Han bet seg selv i leppa for å stoppe klapringen, mens han slet seg oppover fjellsiden. Så dukket hotellet sakte fram gjennom snødrevet. Han hørte folk, og ropte om hjelp. Han oppfattet at noen ropte tilbake, så falt han. Han merket så vidt at flere hender løftet ham opp og bar ham inn i et varmt rom. Så svartnet det for øynene på ham.

Det neste han husker er at han våkner i en god og varm seng. Døra inn til rommet er åpen, og han ser flere folk som går forbi. Han ser på dem en stund, før han merker at det sitter en gammel mann ved siden av ham. Han ser på ham uten å si noe. Mannen smiler til ham. Han har smilerynker over hele ansiktet. ”Går det bra?” spør mannen. ”Jeg heter Ulf Arnesen og er direktør her på hotellet. Vi fant deg i snøen på volleyballbanen i går kveld. Hva har skjedd?” sa han. ”Hvor mye er klokka?” spurte Lars. ”Halv åtte om morgenen” svarte direktøren. ”Har dere funnet kameraten min ennå?” ”Nei,” sa direktøren, ”Vi har ikke funnet noen andre enn deg. Hva er det som har skjedd? ”Jeg og kameraten min sto på snowboard da et svært snøskred kom og begravde oss. Dere må finne Vidar!” svarte Lars. ”Hvem er Vidar?” spurte direktøren. ”Kameraten min!” sa Lars irritert. Direktøren tok opp en mobiltelefon og slo et nummer. ”Hallo, er det Skiredningspatruljen? Hei, det er Ulf Arnesen fra Utfor Høyfjellshotell. Vi har en gutt her, som ble tatt av et snøskred.” Han holdt hånden over mikrofonen og spurte: ”Kjørte dere ned på samme side som veien kommer opp?” ”Ja” svarte Lars. ”Det skjedde på østsiden, ja” sa direktøren i telefonen. ”Ifølge gutten ble kameraten hans også tatt. Gjør dere det? Greit. Fint.” Direktøren puttet telefonen i lomma og sa til Lars: ”De rykker ut for å gjennomsøke snøskredet. De hadde registrert det, men de trodde ikke det var noen folk i det. De finner kameraten din hvis han er i det skredet.” Etter at direktøren hadde sagt det, sovnet Lars igjen.

Han våknet igjen utpå ettermiddagen. Døra sto fortsatt åpen, og etter en stund kom direktøren forbi. Lars ropte på ham, og han kom inn. Lars spurte: ”Har dere noe nytt om Vidar?” ”Ja, de fant ham. Han var sterkt nedkjølt, og de fikk ham til sykehus med en gang, men legene kunne ikke gjøre noe mer for ham enn det redningsmannskapene alt hadde gjort. Jeg er lei meg for det.” ”Er Vidar …” sa Lars, han fikk ikke fram resten. ”Jeg beklager” sa direktøren. ”Han frøs i hjel.” ”Herregud,” tenkte Lars, ”og vi som bare skulle prøve de nye snowboardene våre.”