Ja, kjempefint. Det var akkurat det det var. Jeg gikk inn i hallen der det var frokost, eller der det hadde vært frokost. Jeg var litt sen, men det gikk ennå an å kjøpe seg litt mat. Jeg gikk bort til skranken og kjøpte et smørbrød med ost og skinke, til drikke kjøpte jeg juice. Appelsinjuice, å, det var herlig, sitte ute på terrassen og drikke appelsinjuice. Tre glass ble det til slutt. Da hadde jeg ikke mer penger igjen i lomma.

 

Jeg gikk ut i korridoren der den gamle mannen stod ennå, at han orket, hadde han ikke en stol å sitte i. ”Hei” sa jeg,

”Hi”

”Snakker du norsk?” spurte jeg .

”Nej, jag talar lite svenska”

”Aha, jag er intet så god i svansk, nej…svensk”

”Okey, inte jag haller”

”Det var en god frokost” fortsatte jeg

”Va bra, det er min fru som lagar maten”

”Aha, du måste helsa från mig, og seie at maten va god”

”Takk, det skal jag gjøra, vad gjør du her i Hellas”

”Jag er på semester her”

”Aha, det forstår jag, men du ser inte ut som en at ligger på stranden hela dan, så det måste væra en grunn til at du er her” sa han, og gjennomskuet meg.

”Ja, jag vil se Sølvdelfinen”

”Aha, jag vet en hemmelighet om den der delfinen, vil du veta va det er?”

”Ja” nesten ropte jeg

Men da ringte telefonen og mannen ble nødt til å gå.

 

Når han gikk fikk jeg se hele han. Han var rar, han hadde på seg en kjortel, akkurat som Jesus, bare denne var rosa. Skjegget hang ned til haka, akkurat som far sitt. Det vil si, han hadde litt skjegg, men han var visst nybarbert, for en liten stund siden. Mannen kunne være rundt 60 år, han hadde rynker og smilte bredt. Inni munnen kunne du se at flere tenner manglet, deriblant den ene fortanna. Det ble toppen av kransekaka. Jeg greide ikke å holde det tilbake, jeg lo, jeg skrattlo, rosa kjortel, rufsete skjegg og manglende fortenner.

 

Mannen stoppet opp og spurte meg:

”Va av du ler?” spurte mannen

”En vits jag hørte i morres” løy jeg.

”Åja, den vera morsom må”

”Ja, den være veldig morsom” humret jeg

 

Han fikk det travelt og jeg sa farvel til den gamle mannen og gikk videre, opp på rommet og hentet lommeboka, jeg lo litt for meg selv enda. På rommet møtte jeg broren min Snorre, og mora mi. De hadde allerede vært oppe i flere timer, broren min var 8 år. Han skulle begynne i 3.klasse. Men til å være så liten var han veldig smart og lur. Han var flink til å komme seg unna, holdt du han ikke under oppsikt i noen minutter, så var han borte vekk. Bamsen hans var det eneste som holdt han tilbake. Purka som han kalte kosedyret sitt var det kjæreste han hadde. Den var den eneste som holdt han tilbake når han ville stikke av, og akkurat nå var det mamma som hadde bamsen i sin høyre hånd, og Snorre i si venstre hånd.

 

”Hei, hvor skal dere hen?” spurte jeg.

”Hei, vi skal ned til stranda, vil du være med?”

”Nei, tror ikke det, jeg går og spør far om han vil være med på biljard”

”Okay, du får kose deg”

 

Jeg gikk og fant far, han satt på rommet og så på den greske værmeldingen. Jeg spurte om han ville være med ned til kasinoet og spille biljard. Han svarte ja, og vi gikk nedover, nedover mot kasinoet. Når vi kom ned til kasinoet fant far ut at han selvfølgelig hadde glemt pengene oppe på rommet, han ba meg vente der nede og begynte å gå opp igjen til rommet. Jeg satte meg borte ved disken og spurte etter ett glass cola, jeg hadde ikke penger, men far kom jo snart. Colaen fikk jeg med en gang, jeg forklarte att jeg skulle betale etterpå når faren min kom med lommeboken. Dama i disken sa det var greit og gikk inn på bakrommet. Slik hadde aldri skjedd i Norge, men kulturen i Hellas er så avslappet, ingenting haster. Det er noe av det beste med Hellas.

 

Det tok en stund før far kom tilbake. Han måtte bare på do, sa han. Vi fikk leie to biljardkøller og gikk for å finne ett bord. Det var herlig å spille, det var lenge siden jeg og far hadde gjort noe isammen. Far tok fort ledelsen, han er god i biljard, men jeg hang med. Vi spilte og lo i over tjue minutter, det var veldig gøy å endelig gjøre noe sosialt med den kontorrotta han faktisk var. Men til slutt skøyt far nedi den svarte kula. Og jeg lo, jeg hadde vunnet over far. Den dårlige taperen. Han ville ikke en gang til da, så vi lot det være med det. Jeg gikk opp og hentet badetøyet og startet å gå mot stranden. Jeg var så glad i Hellas…her er det så sinnsykt fint, strender, sol og ikke minst…ja du vet…

 

På stranda var det flott å være, jeg fant mor og Snorre på stranda etter en stund, stranda var jo stor, men vi hadde en fast plass. Men det var jo så mye å se på, derfor tok det lang tid før jeg fant dem. Når jeg fant dem, hev jeg sekken fra meg, reiv av meg skjorta og hev meg ut i sjøen, å hvor herlig det var. Jeg badet med Snorre en stund før jeg gikk opp igjen, vi skulle i ett akvarium den samme dagen. Vi skulle ta bussen til andre siden av landsbyen og gå på akvariumet der sølvdelfinen holdt til, jeg gledet meg veldig, jeg var veldig interessert i sjøen og fisker. Og jeg gledet meg aller mest til å se denne verdensberømte fisken som var helt unik alle andre fisker. Vi kledde på oss og gikk opp mot veien. Vi måtte oppom hotellet og finne far først. Han sitter sikkert og ser på tv, uansett om han ikke forstår hva de sier, så sitter han å ser på tv. Han er helt gal etter tv. Men nå var det ferie, nå skulle vi ha det gøy, tv kunne vi se på hjemme.

 

Som jeg gikk ut fra, satt han på rommet og så på tv. Han gryntet bare til oss når vi ville ha han vekk fra tv`en. . Mor begynte å surmule, det var jo bare det som manglet, de hadde vært separert ett år, men hadde funnet ut at de ville prøve en gang til. Jeg og Snorre var livredde det skulle gå galt igjen. Så jeg gikk bort til tv`en og skrudde den av, jeg holdt en skjennepreken for far om hvor mye han ser på tv, skjenneprekenen var den orginale, med utrykk som, ”du kommer til å dø foran tv’en” eller ”øynene dine er jo helt firkantete”. Han så på meg helt til jeg sluttet å snakke. Han nikket litt på hodet og tok tak i jakka si som lå på sida av han i sengen. Hva han skulle med den vet jeg ikke, det var jo sol og 29 grader utenfor, men jeg bestemte meg for å ikke kjefte mer.

”La oss gå da og se på denne delfinen” sa han

”Det er ikke noen vanlig delfin, så det så” protesterte jeg.

”Nei for den er av sølv, så det så” småhermet Snorre.

”Nei den er ikke av sølv, men den kalles det fordi det var en fisker som en gang så denne sjeldne delfinen, og han synest den lignet så felt på en sølvfisk, så derfor kaller de den sølvdelfinen. Men egentlig så er det en helt vanlig delfin, men med glinsende hud” svarte jeg.

”Jaja, du vet hva jeg mener” sa Snorre surt.

 

Vi tok bussen gjennom byen og kom til slutt på holdeplassen ved akvariet. Jeg gledet meg så til å se sølvdelfinen. Vi gikk inn i akvariet, kjøpte billetter og begynte på runden. Overalt i akvariet var det reklame for sølvdelfinen. Det er delfinen som er varemerket til akvariet, det er tydelig. Etter en stund kom vi inn i ett stort lyst rom, og der, der svømmer delfinen raskt rundt omkring i bassenget. Han kom alltid ned for å hilse på. Han hopper opp etter luft nå og da. Delfinen lyste så mye at jeg måtte knipe igjen øynene. Det var akkurat som å ha en lyskaster midt i øynene, eller som å stirre mot sola. Jeg så ikke delfinen så godt. Men jeg tror den var litt mindre enn normale delfiner. Men allikevel så føltes den mye større, fordi den lyste så mye. All lyset i rommet ga gjenskinn i delfinen. Vakkert. Delfinen så glad ut der den svømte. Jeg følte meg òg glad, nå hadde jeg endelig sett den. Men tenk om denne fisken ennå hadde svømt rundt i sjøen, hadde den vert gladere da?, det tror jeg. Og hva skal vi gjøre når den dør? Bare la livet gå videre? Den var jo så vakker, nei, den dagen gruet jeg meg til.

 

Da vi kom ut av akvariet, gikk vi en runde i byen før vi tok bussen hjem igjen. Nå hadde jeg endelig sett sølvdelfinen, og det var jo egentlig derfor jeg hadde reist til Hellas. Men da kom jeg på hva den gamle mannen hadde sagt, hva hadde han ment? Hvilken hemmelighet var det han hadde?

 

Vi reiste tilbake til hotellet, det stod ingen i resepsjonen når vi ankom. Vi gikk alle opp på rommet. Far slet litt med samvittigheten før han satte seg ned foran tv’en igjen, jeg satt meg og las avisa som vi hadde kjøpt, det var gårsdagens VG, det tok litt tid før avisa kom ned hit til Hellas så vi måtte nøye oss med gårsdagens. Etter at jeg hadde rast igjennom avisa måtte jeg på do. Og det kvikt. Jeg ville ikkje gå på do på hotellrommet. Det lukta ikkje akkurat godt der. Så jeg ville heller gå ned til resepsjonen og inn på doen på sida der, og jeg håpte selvfølgelig å møte på mannen der òg.

 

Etter at jeg var ferdig på do gikk jeg bort til resepsjonen. Der lå den gamle mannen på gulvet. Han satte nye flasker inn i brusskapet som stod bak disken. Han hadde satt inn de fleste flaskene i skapet. Jeg kremtet og han snudde seg, så raskt at han slo hodet i kjøleskapet. Han reiste seg opp med hånden plantet til pannen der han hadde slått seg.

”Hei” sa jeg

”Au, ææ hei” svarte han

”Unnskyld, men du jeg lurer på hva slags hemmelighet du hadde om sølvdelfinen” spurte jeg, litt raskt

”Åå, det er ikke noe sånn veldig spesielt” svarte han litt usikkert

”Jo, vær så snill, si det”

”Vel, den er ikke helt ekte for å si det sånn” sa mannen

”Hva? Hva mener du? Er den ikke ekte?”

”Vel, den er inte en silverdelfin, den er bare en helt normal delfin”

”Hvordan kan den glinse slik da?”

”Den glinser inte i det hele taket, det er lyset på baksidan som lagar strålinga” svarte mannen

Snakket han sant? Fantest det virkelig ingen sølvdelfin?

”Hur vet du det då?”

”Det var jag som fangat den delfinen, och jag trengte lite penger. Fordi det var inte många turister her på den tida. Og för at få flera måste vi laga en turistattraksjon. Och jag tenkte at dette måste vera tingen. Och det ble det jo” svarte mannen med en beklagelig stemme.

 

Jeg likte ikke det jeg hørte, ikke i det hele tatt. Jeg var så glad for at jeg hadde sett noe av det vakreste i hele mitt liv også var det bare en lyskaster. Jeg hadde lest om denne delfinen helt siden jeg fikk første bok om sjø. Det var en drøm som hadde gått i oppfyllelse. Men nå var den knust. Nå ville jeg ikke være her lenger, i resepsjonen altså, det var en ond mann som stod der å så på meg. Nå ver det bare strendere og ferie som var igjen her oi Hellas. Og det måtte jeg utnytte til tross for denne stygge gamle mannen, jeg som var så fascinert av han. Men nå har jeg nesten to uker igjen og de skulle jeg utnytte.

 

Tenk på det…Hellas, smak på ordet, Hellas. Å fytti grisen, her skal jeg bo. Helt til jeg dør i rosa kjortel og med en fortann igjen. Men absolutt ingen hemmelighet. For jeg skal være fri fra alle synder.

 

 

Jeg fant ikke oppgavearket til denne oppgaven, men så vidt jeg husker, så gikk oppgaven ut på å fortsette en historie som allerede var påbegynt.