Høstløv i alle nyanser av gult, rødt, oransje og brunt farger bakken. Bladene faller mykt fra trærne i den kjølige brisen. Folk knytter skjerfene sine strammere, og trekker luene enda mer ned over ørene. Tråkker på bladene så de knitrer og bryter den kalde stillheten.

 

Frostrøyken lager små skyer ut av munnen min. Jeg sitter og venter på en benk i parken. Betrakter folk og trær, ser på en hund som snuser på søppelspannet. Jeg smiler når jeg tenker på hvem jeg skal møte. Ser for meg Markus der han kommer rundt svingen, med den blå parkasen på seg, og conversa mot den frostkalde bakken. Snøringen som alltid er løs.

 

Jeg tenker på hvor kjekt det skal bli å møte ham, nå etter helga. Kjenne varmen og lukta hans. Kjenne leppene hans mot mine.

 

Og der kommer han, akkurat som jeg hadde forestilt meg, i den blå parkasen, og med de løse conversa. Han smiler mot meg, og legger armene rundt skuldrene mine. Alt lukkes ute. Verden er helt stille. Leppene hans streifer mine, og jeg kjenner en lykkerus bre seg i brystet mitt. Hjertet dunker av lykke mens jeg nyter nærheten. Følelsen av å kjenne at han er min. At gutten jeg kjempet så lenge for å få, er min. Det er deilig å kjenne på den følelsen.

 

- Så godt å se deg igjen, Anja! Han ser på meg, og smiler så perleraden med de hvite tennene hans vises.

 

Jeg smiler tilbake. Nikker et lite nikk, før leppene våre møtes igjen. Vi går sammen langs grusveien i parken. Nyter stillheten, og følelsen av at det bare er oss to. Der og da tenker jeg at det skal vare for alltid. Og jeg er lykkelig. Mer lykkelig enn jeg noen gang har følt meg.

 

Senere på kvelden går vi hver til vårt. Det blir et langt kyss før vi går fra hverandre. Heldigvis skal vi møtes dagen etter. Da skal jeg se ham igjen.

 

Jeg legger meg i senga, sender en melding til Markus.

 

”Elsker deg gutten min! Takk for en kjempekoselig dag <3 Savner deg masse allerede!”

 

Minutter senere piper mobilen min, og varsler om en ankommet melding. Smilet brer seg mens jeg leser:

 

”Glad i deg også <3 God natt <3”

 

Jeg titter ut av vinduet. Det er morgen, og solen skinner svakt på den frostlagte plenen. Jeg kler meg, sminker meg kjapt, og hiver i meg en yoghurt på vei ut av døren. Jeg gleder meg allerede til å se Marcus igjen.

 

Den hvite parkasen min varmer meg, mens de hvite conversa allerede er iskalde inni. Jeg har roser i kinnene etter den 10 minutter lange gåturen til skolen.

 

Idet jeg kommer rundt svingen, og gården siste biten, piper det i lomma mi. Jeg tar av meg vantene, og kjenner kulden bite seg fast i hendene mine med en gang. Det er en ny melding fra Markus. Jeg smiler, tenker på hva som står. Sikkert en god morgen melding eller noe.

 

Jeg åpner meldingen, og den kommer opp. En kort melding fra personen jeg er så glad i.

 

Sorry, Anja, men dette går ikke lenger. Du er en flott jente, men jeg vil ha litt mer frihet. Takk for alle de kjekke månedene sammen med deg… <3

 

Jeg kan først ikke tro det. Hvordan kan dette ha skjedd? Vi var jo sammen og hadde det kjempekjekt senest i går!

 

En tåre renner nedover kinnet mitt. Jeg ser utover den tomme skolegården. På trærne som mister bladene sine.

 

” Som bladene faller om høsten… ”

Der og da skulle jeg ønske det ikke var sant…